LO må endre oljestandpunkt for å redde den norske modellen

Den norske modellen er verdens beste modell for hvordan vi styrer et samfunn. Det er modellen som har endret og vil endre hver enkeltes nordmanns liv til det positive, selv med dårlige forutsetninger. Det er vår plikt i arbeiderbevegelsen å gjøre de strategiske valgene som vil sikre denne modellens levekraft i de kommende årene.

Hadde moren min og jeg levd i et annet land enn Norge, hadde ikke vi klart oss så godt som vi faktisk har gjort.

Jeg har en dyp, dyp takknemlighet ovenfor arbeiderbevegelsen – hovedarkitekten bak den norske modellen. Et godt organisert arbeidsliv med en trygg økonomisk styring over tid som har lagt grunnlaget for at vi kan ha velferdsstaten som den sentrale bærebjelken i den norske modellen.

Hadde det ikke vært for denne modellen, hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Jeg er sønn av en alvorlig psykisk syk far, og jeg vokste opp med en alenemor uten utdannelse. Jeg var også i mine første leveår helt avhengig av gratis offentlig helsehjelp.

Hadde moren min og jeg levd i et annet land enn Norge, hadde ikke vi klart oss så godt som vi faktisk har gjort. Når mamma tok valget med å oppdra meg og søsteren min alene fordi belastningen til min syke far ble for stor, stod velferdsstaten klar til å hjelpe henne best mulig. Hun fikk støtte til utdannelse, helsehjelp til meg og økonomisk støtte som eneforsørger, slik at søsteren min og jeg hadde en grei oppvekst uten stor opplevelse av fattigdom og mangler i livet.

LO og forbundene til LO oppleves ikke aktuelle ovenfor dagens unge og studenter.

De to faktorene som gir et barn dårligst utgangspunkt i livet, er om en foreldre er psykisk syk og/eller har rusproblemer. Samtidig går utdannelsesnivå og fattigdom ofte i arv. Det skjedde ikke med vår familie. Jeg har i dag høyere utdannelse og en trygg jobb. Og vi vet så godt at det er den norske modellen som har snudd enkeltmenneskers liv og har gjort at mine tre barn igjen har et mye bedre utgangspunkt i å lykkes enn det jeg selv hadde.

Derfor det viktigste vi i arbeiderbevegelsen skal gjøre fremover, er å sikre den norske modellen. Og den sikres best ved vi verver flest mulig medlemmer i en fagforening, helst i et LO-forbund. Dessverre er det slik at utviklingen frem til 2019 har vært negativ. Flere unge valgte å ikke melde seg inn i en fagforening, og de som gjorde det, valgte andre forbund enn LO-forbund.

I 2020 var det første året hvor trenden ble brutt. Dette skyldes nok først og fremst den kortsiktige usikkerheten knytta til de økonomiske konsekvensene av koronapandemien. I tillegg var LOs daværende leder Hans-Christian Gabrielsen særdeles tydelig og fikk gjennomslag for at krisemidlene også skulle tilfalle den vanlige permitterte lønnsmottaker og ikke bare til kontantstøtter til næringslivseiere, som Høyre ville.

Likevel er hovedtrenden at unge velger bort LO og LO sine forbund. For å dra opp noen tall. Tekna har 13 000 studentmedlemmer, det samme har NITO. UNIO derimot har over 40 000 studentmedlemmer. Vi som jobber i LO med å organisere unge og studenter til våre forbund, jobber utrettelig for å verve flere til LO sine forbund og vi er i vekst og har nå nådd 25 000 studentmedlemmer. Dette er likevel altfor lavt når vi ser hva de andre forbundene klarer å verve til sine i utgangspunktet mindre forbund. Hvorfor er det slik?

Hvis flere unge begynner å mene det samme som Emma, vil det være en enorm trussel mot det organiserte arbeidsliv og levedyktigheten til den norske modellen.

LO og forbundene til LO oppleves ikke aktuelle ovenfor dagens unge og studenter. I dag oppfatter mange unge at LO, med sin oljeiver, er på feil side av historien. Vi som er hovedarkitekten og den viktigste garantist for den norske modellen, burde være den sterkeste krafta for grønn og rettferdig omstilling. Men siden vi så ettertrykkelig står på siden til den grå fossilindustrien, vil alle vi som skal organisere flere unge, ha et rekrutteringsproblem i årene fremover.

Emma Langmoen, et ungt medlem av et LO-forbund, gikk i sommer ut i Frifagbevegelse.no og sa at hun oppfordrer alle unge til å kollektivt melde seg ut av sitt LO-forbund og heller bruke pengene på miljøorganisasjoner. Hun var skamfull fordi hun var medlem av et LO-forbund. Hvis flere unge begynner å mene det samme som Emma, vil det være en enorm trussel mot det organiserte arbeidsliv og levedyktigheten til den norske modellen.

Når vi i NTL Ung står på stand for å verve klimaengasjert ungdom, merker vi at det er en ulempe å si at vi er en del av LO. Veldig mange unge vil ikke være en del av fagbevegelsen som i dag blir sett på som en del av problemet, og ikke en del av løsningen til fremtidens grønne arbeidsliv.

I tillegg er det allerede færre arbeidsplasser knytta til oljen. Den utviklingen vil bare fortsette og den store veksten vil komme i de nye grønne industriene. Spørsmålet er hvor de som er ansatt der kommer til å organisere seg – i LO som kjemper med nebb og klør for å bevare det fossile? Eller et forbund som oppfattes grønnere og profilerer seg i sterkere grad som fremtidsretta?

Vår bevegelse må være den krafta som sikrer en grønn og rettferdig omstilling for alle i landet.

Selvfølgelig har vi mange klimaengasjerte unge i alle våre forbund i dag. Opplevelsen derimot blant mange unge medlemmer og ikke minst potensielle unge medlemmer der ute, er at LO-toppene først og fremst vil sikre fortsatt store investeringer og leteaktivitet i olje- og gassnæringen. Dette først og fremst for å jobbe for interessene til de som jobber i olja i dag, uten at de tenker over at det vil gå ut over satsning på de nye grønne industriarbeidsplassene. Arbeidsplasser som må komme for at Norge fortsatt skal ha en god og robust økonomi også når min og mine barns generasjoner vokser opp.

Arbeiderbevegelsen har alltid klart å absorbere tilkommende bevegelser som har kjempet for nødvendige forandringer i samfunnet, som kvinnebevegelsen og homobevegelsen. Det har gitt tynge og kraft til å få til de endringene som var nødvendig innen likestilling og seksuell frigjøring. Det har også vært med å gi vekst av medlemmer til LO sine forbund og vært viktig for opprettholdelsen av den norske modellen.

Sånn må det også være når det gjelder klima. Vi i LO må nå gå inn i oss selv og gjøre det vi kan for å være mer offensive i olje- og klimapolitikken. Vår bevegelse må være den krafta som sikrer en grønn og rettferdig omstilling for alle i landet. Klarer vi ikke det, og vi får færre unge medlemmer i våre forbund, vil det true hele den norske modellen og velferdsstaten vår. Da vil også de som vokser opp med større utfordringer ha færre sjanser til å lykkes godt her i verden. Det kan ikke arbeiderbevegelsen godta.