Vi må lære å snakke om følelser

For å finne ut hvilket offensivt politiske prosjekt Norge skal satse på de neste ti årene, bør vi begynne med å innse hva som er feil i Norge i dag.

Et kjapt googlesøk viser at Norge er blant landene i Europa med flest overdoser. Vi har ligget i toppen av denne statistikken i mange år. Vi har over 120 000 stordrikkere. Mellom 30 og 50 prosent av befolkningen får psykiske lidelser i løpet av livet. Vanligst er sosial angst og fobier.

16 nordmenn prøver å begå selvmord hver dag.

I likhet med mange andre land sliter vi også med seksuelle overgrep, rasisme og ekstremisme. En av ti elever i grunnskolen blir mobbet. Tallet øker desto eldre du blir. Det er selvmord som tar flest liv i Norden. Hvert år tar 590 mennesker livet sitt i Norge, 5900 forsøker. Det betyr at 16 nordmenn prøver å begå selvmord hver dag.

 

Prisen er skyhøy

Dette er ikke trygge, frie og lykkelige voksne. Det er det stikk motsatte.

All denne ulykkeligheten skaper dessuten ringvirkninger. Den totale prisen er skyhøy. Selv om vi stadig snakker om disse problemene, har ingen foreløpig klart å komme opp med løsninger som fungerer. Kan vi virkelig ikke gjøre noe med det?

Det holder ikke å iverksette isolerte tiltak. Disse finnes det allerede mange av.

Jeg mener at vi må se på utfordringene i en helhetlig sammenheng. Det holder ikke å iverksette isolerte tiltak. Disse finnes det allerede mange av, uten at det får bukt med problemene.

 

Til roten av problemet

Blir du mobbet på skolen, får skolen dagbøter. Er du narkoman, blir du satt på metadon. Slike enkle tiltak, som skal slukke brannen, er det mange av. Hvorvidt de fungerer diskuteres til stadighet.

Kanskje sliter vi med å finne riktig tiltak fordi vi ikke forstår hvorfor vi har disse samfunnsproblemene?

Hvorfor gjør vanlige mennesker med frontallappen i god behold utagerende og selvdestruktive ting? Hvorfor blir barn slemmere mot hverandre desto eldre de blir?

 

Gruppeterapi som ikke virker

Faren min er tidligere straffedømt narkoman. Innen rusbehandling er enkelttiltaket det sverges til gruppeterapi. Det har ikke fungert særlig godt for han.

Han beskriver opplevelsen som «et år der du sitter og snakker om hvor mye du har lyst til å ruse deg». I gruppeterapitimene snakker de også om uretten de har opplevd. Det blir en slags konkurranse i hvem som har størst grunn til å være der.

Kan godt voksne mennesker, menn på mer enn femti år, noensinne egentlig lære å snakke om følelsene sine?

Det er en konkurranse som pappa aldri vinner. For han klarer ikke å dele. Han klarer ikke sette ord på alle følelsene – og i alle fall ikke å identifisere hvor de stammer fra.

Han er neppe alene.

 

Noe man må lære seg

Terapi fungerer. Jeg vil aldri påstå noe annet. Men kan godt voksne mennesker, menn på mer enn femti år, noensinne egentlig lære å snakke om følelsene sine? Jeg vet ikke.

Jeg tror det er riktig å si at det blir vanskeligere jo eldre du er. Og jeg vet at selv om det skulle være vanskelig for pappa å få til dette, så kan kanskje jeg lære det.

Tenk at du for første gang sier til et annet menneske at mamma eller pappa ruser seg når du selv er 29 år.

Derfor går også jeg i terapi. Jeg har vært i gruppeterapi på Blåkors sammen med andre barn av rusmisbrukere. Vi er en gruppe på ti stykker i slutten av tjueåra som etter tur har fortalt hverandre våre historier, de fleste for alle første gang.

 

De vanskelige samtalene

Det var skummelt. Tenk at du for første gang sier til et annet menneske at mamma eller pappa ruser seg når du selv er 29 år. Tenk at ingen i barndommen plukket opp problemene du hadde hjemme, at du nå, som voksen, må beskrive følelsene du hadde som barn for å kunne jobbe deg gjennom det som ligger der og ikke blir borte av seg selv.

Ingen har lært deg hvordan du skal respondere. Det er ikke akkurat pensum på skolen.

Det er en lang prosess. Grunnen til at du ikke har delt det før er gjerne at det føles utrygt. De gangene vi mennesker deler noe og gjør oss sårbare, vet ikke folk helt hva de skal si. De blir ukomfortable.

Det er noe av årsaken til at slike samtaler er så vanskelig. Ingen har lært deg hvordan du skal respondere. Det er ikke akkurat pensum på skolen.

 

Nyttig og unyttig kunnskap

Vent litt. Hvorfor er det egentlig ikke det?

Jeg har hatt godt av å lære grunnleggende allmennkunnskap i matte, norsk og historie. Men mye av det vi lærte kunne vi egentlig ha hoppet over. Det var ikke grunnleggende kunnskap.

Jeg kan fremdeles ikke formelen for overflatearealet til et rett firkantet prisme, tyde norrøne tekster eller vite sikkert hvilken kornart som ble innført i Norge når. Dette er ting som forblir glemt og som google tar seg av ved behov.

 

 

Det Google ikke kunne lære meg var sosiale ferdigheter. Dette lærte jeg meg selv, utenom skolen, med utrygge ramme.

Som en konsekvens av dette kommer sosiale situasjoner med nye mennesker alltid til å fremstå som ubehagelige for meg. For andre går det mye verre.

 

Fellesnevneren er ensomhet

Det kan godt være at ekstremisme og rasisme handler om mangel på empati. Men det bunner også i frykt, ensomhet og et desperat ønske om gruppetilhørighet.

Det er aldri ett enkelt svar som forklarer hvorfor folk ender opp i fengsel eller blir psykisk syke. Det er også mange ting som skiller de ulike utsatte gruppene fra hverandre.

Vi kjenner alle på ensomhet. Den kan til og med være fin, den. Men som oftest vokser den seg stor og mørk.

Jeg tror likevel det finnes en fellesnevner. Både narkomane, kriminelle, psykisk syke, de med ekstreme holdninger og rasistene blant oss sliter i større grad med ensomhet enn andre grupper.

Vi kjenner alle på ensomhet. Den kan til og med være fin, den. Men som oftest vokser den seg stor og mørk og blir et kjempeproblem.

 

Et språk for følelser

Som lite barn har man få begrensninger. Alt er tillatt. På et tidspunkt stopper dette. Gutter har ikke lenger lov til å gråte og jenter skal helst ikke vise sinne. Det er adferd som møter sosiale sanksjoner.

Mitt eget følelsesspekter beveget seg mellom disse polene da jeg var barn. Jeg var sint, trist – eller glad. Men ingenting i mellom. Nyansene forsvant. Og det er jo i seg selv litt trist.

Vi har gym en gang i uken. Hvorfor ikke gruppeterapi?

Vi trenger et språk for å identifisere følelsene våre tidlig. Når vi ikke er i stand til å dele følelsene våre, blir vi ensomme. Vi må også lære å ta imot andres følelser på en trygg og empatisk måte.

Hvorfor lærer vi ikke dette på skolen. I en tid hvor psykisk helse blir tatt på alvor burde dette være et fag som skal læres bort på lik linje med gym, gjennom konkrete øvelser.

Vi har gym en gang i uken. Hvorfor ikke gruppeterapi?

 

Det burde være den nye strategien:

Vi kan gjøre det sånn som dette: En profesjonell psykolog setter rammene. Vi lar alle elevene etter tur fortelle hvordan de egentlig har det. Samtidig opplever de støtte fra resten av gruppa. Det burde være overkommelig å lære barn den korrekte, empatiske måten å reagere på når noen forteller om både traumatiske og trivielle opplevelser.

Kanskje kan fremtidige generasjoner få et åpnere forhold til følelsene sine.

Målet med faget må være at barn lærer å uttrykke følelser gjennom språket, at de lærer å fortelle om opplevelser som er vonde og gode og hvorfor de oppleves slik.

Vi må også lære dem konfliktløsing, og å knytte dype, nære bånd – og å pleie disse.

 

EQ som en del av pensum

Dette er noe mange sliter med, selv innad i familien. Nettopp derfor bør ansvaret flyttes inn i skolen.

Kanskje kan fremtidige generasjoner da få et åpnere forhold til følelsene sine. I så fall vi de bli bedre og mer empatiske medborgere.

I en tid der alle jobbannonser etterlyser utadvendthet og omgjengelighet burde vi ikke være redd for å si at EQ, altså emosjonell intelligens, er like viktig som IQ.

Hvorfor fokuserer ikke skolen mer på å skape hele, fullverdige mennesker?

Hvorfor er ikke emosjonell intelligens en del av pensum? Hvorfor fokuserer ikke skolen mer på å skape hele, fullverdige mennesker?

Dette må bli vårt neste steg, vårt neste samfunnsbyggende prosjekt. Det er mye bedre å skape trygge, psykisk sunne barn enn å henvise voksne til selvhjelpsbøker, eller i mer alvorlige tilfeller til medisinering og institusjoner.

 

Ingen trylleformel

Jeg kan ikke love at gruppeterapi løser alt. Det er selvfølgelig ingen trylleformel som får alle samfunnsproblemer til å forsvinne.

Men dersom det innføres fra ung alder, før skaden er skjedd, tror jeg at det vil hjelpe.

Jeg kan love umiddelbare positiv utvikling i form av lavere utgifter til mekling, fengsel og psykisk helse.

Det vil ta et par generasjoner før vi ser resultatene i hele sin bredde. Jeg tror likevel jeg kan love umiddelbare positiv utvikling i form av lavere utgifter til mekling, fengsel og psykisk helse totalt.

 

En betingelse for utvikling

Det jeg foreslår er et langsiktig konkret tiltak som skal nå bredt. Det er skummelt og uvant. Men det vil virke.

Potensielt får vi også barn som ønsker å ta vare på medmennesker og sine eldre. Kanskje får vi til og med økonomisk vekst. Sosial kapital oppstår nemlig når mennesker kommer sammen for å jobbe mot felles goder.

Aller viktigst er det likevel at vi ikke kan gjøre noe annet.

Dette er ikke forebygging. Det er en betingelse for høyst nødvendig menneskelig utvikling.