Vi må redde skogen, ikke bare trærne

Debatten om hva vi skal strekke oss etter, hva som skal være det neste store offensive prosjektet vårt, framstår på en og samme tid som presserende og unødvendig. Lever vi ikke i verdens rikeste land, kanskje, med verdens beste velferdsstat og gode politiske institusjoner og intensjoner?

”Best” kvalifiserer likevel ikke nødvendigvis til ”bra”, og det finnes alltid behov for visjoner.

I mine øyne er det særlig en som peker seg ut: Vi må gjennomføre en sosio-økologisk transformasjon.

 

Se helheten

Hva denne sosio-økologiske overgangen består i?

Vi har en tendens til å isolere enkeltfenomener, til ikke å se helheten når vi diskuterer samfunnsspørsmål. En sosio-økonomiske overgang, på den andre siden, tar utgangspunkt i at de økologiske utfordringene verden står overfor er tett forbundet med de sosiale problemene våre.

Vi må forbi det punktet hvor vi ikke ser skogen for bare trær.

Vi er nødt til å tenke langs flere dimensjoner samtidig når vi forsøker å endre livsstilen vår og verdiene våre, når vi vil endre måten samfunnet er organisert på og hvordan menneskeheten interagerer med seg selv og de fysiske omgivelsene sine.

Med andre ord: Vi må forbi det punktet hvor vi ikke ser skogen for bare trær.

Ikke bare har våre ulike problemer gjerne et felles opphav. De vil ofte også påvirke og forsterke hverandre.

 

Sosial ulikhet er nøkkelen

Både analysen av og tiltakene som skal motvirke de økologiske utfordringene vi nå står overfor må med andre ord ta utgangspunkt i sosial ulikhet. Vi må tørre å stille oss følgende spørsmål: Hvem er ansvarlige for hva og med hvilke konsekvenser for hvem?

Ulike mennesker er verken like sterkt berørt av eller like skyldige i den økologiske krisen. Noen har mer ansvar enn andre. Noen er mer sårbare enn andre. Dette må være utgangspunktet.

Sosial ulikhet vil kunne øke den økologiske uansvarligheten til de rikeste landene

Sosial ulikhet kan nemlig medføre et økt potensial for miljøskadelig økonomisk vekst. Når velstand konsentreres på få hender, må den økonomiske utviklingen skrus til enda et hakk om også resten av befolkningen skal oppleve en tilfredsstillende levestandard.

Dessuten reduserer sosial ulikhet de mindre velståendes miljøpolitiske sensitivitet, hvilket reduserer muligheten for å kompensere for mulige negative sosiale konsekvenser av miljøpolitiske tiltak. Et eksempel her er franske myndigheters beslutning om å fjerne karbonavgiften i 2010 på grunn av den økonomiske krisen.

 

Allmenningens tragedie

Sosial ulikhet vil også kunne øke den økologiske uansvarligheten til de rikeste landene siden de kan skyve de uheldige konsekvensene over på de fattige.

Dette er ekstra ille, siden de som befinner seg lengst ned i hierarkiet har lavere sosio-økologisk motstandsdyktighet.

Gjennom blant annet å påvirke enkeltindividers helse, svekker sosial ulikhet den kollektive evnen til å tåle økologiske ”sjokk”, fra hetebølger til kuldesjokk.

Den kollektive evnen til å handle økologisk forsvarlig reduseres når forskjellene øker.

Situajsonen forverres av hvordan sosial ulikhet påvirker samhold og tillit i befolkningen. Den kollektive evnen til å handle økologisk forsvarlig reduseres når forskjellene øker.

Sosial ulikhet skaper en allmenningens tragedie ved å ødelegge tillitsbaserte relasjoner mellom individer og grupper, og gjennom å svekke tilliten til de politiske institusjonenes evne til å forvalte samfunnsutviklingen på en måte som er i alles interesser.

 

Frykt og handlingslammelse

Mens forskere i økende grad er overbevist om de uheldige miljø- og klimakonsekvensene av menneskelige handlinger, er ikke folk flest villige til å ta inn over seg alvoret og dermed endre handlingsmønster.

Vitenskap og teknologi framstår ikke lenger som verdslige åpenbaringer, staten framstår ikke lenger som en allmektig problemløser, og utviklingen beveger seg ikke nødvendigvis lenger oppover og framover.

Det er gjennom å bekjempe sosial ulikhet at vi også kan korrigere klimakursen.

Frykt er imidlertid en dårlig motivasjonskilde. Den fører oftere til handlingslammelse enn til handling. Dermed er ikke svaret å male opp et enda tydeligere trusselbilde.

 

Vi må redde skogen

Det vi må gjøre er å stå samlet i solidaritet. Det er gjennom å bekjempe sosial ulikhet at vi også kan korrigere klimakursen. Vi må redde skogen, ikke bare enkeltrær i vår felles kamp for et mer rettferdig samfunn.

Dette er en kamp fagbevegelsen har stor realkompetanse på. Den europeisk fagbevegelsen, med ETUC i spissen, har innsett er at vi kun kan si tre ting med sikkerhet, nemlig at:

• En sosio-økologisk overgang er mulig – verden har endret seg før.
• Vi trenger en felles positiv fortelling som er konstruktiv og viser hvordan vi kan endre våre handlinger og holdninger.
• Den sosio-økologiske overgangen kan og bør bare gjennomføres gradvis.

Det er med andre ord først nødvendig å vite, for så å tro – kanskje drømme – før man omsider kommer til handlingsstadiet.

 

Et senter for den sosio-økologisk overgangen

I tråd med dette vil en sosio-økologisk overgang mer konkret innebære å investere i våre menneskelige ressurser gjennom dynamisk omfordeling. Vi må erkjenne og redusere økologiske ulikheter og la klimarettferdighet gjennomsyre all offentlig forvaltning.

Det vil bety å redusere sosial ulikhet gjennom progressiv skattepolitikk med sikte på å utvikle blant annet offentlig skole og helsevesen. For å redusere økologiske ulikhet vil det være hensiktsmessig å etablere horisontale, og helst desentraliserte, institusjoner som bygger bro mellom politikkområdene helse, klima og byutvikling.

Offentlig forvaltning bør forpliktes til å la klimarettferdighet gjennomsyre alle politikkområder.

Et nytt senter for sosio-økologisk overgang bør både ha ansvar for å analysere og forebygge sosio-økologiske ulikheter gjennom å samle eksisterende kompetanse på klima og miljø på ett sted. Denne ekspertisen må gjøres tilgjengelig for både utførerne og brukerne av offentlige tjenester lokalt.

Det bør også skapes faste relasjoner mellom senteret og de lokale myndighetene slik at den sosio-økologiske overgangen blir prioritert.

 

Klimarettferdighet heller enn ”grønn vekst”

I tillegg må det tas et overordnet nasjonalt ansvar. Offentlig forvaltning bør forpliktes til å la klimarettferdighet gjennomsyre alle politikkområder.

Norge bør videre påta seg en pådriverrolle i internasjonale fora, og plassere klimarettferdighet i og mellom land på agendaen i klimaforhandlingene.

Vi må gjøre politikken på dette området tverrpolitisk og holistisk, og mindre fragmentert.

I en verden preget av stor sosial ulikhet vil et slagord knyttet til klimarettferdighet nemlig kunne mobilisere bedre enn ”grønn vekst”.

Rosa Luxemburg sa at vår drøm om en bærekraftig utvikling forblir en drøm om den kun drømmes av enkelte idealister.

Vi må få med oss ”de store massene”, ellers blir bærekraftig utvikling ”en gylden fantasi, like uoppnåelig som den skinnende skatten i enden av regnbuen”, som Luxemburg uttrykte det.

Det betyr at vi må gjøre politikken på dette området tverrpolitisk og holistisk, og mindre fragmentert.

Det er bare gjennom å redde skogen, at vi med troverdighet kan si at vi redder trærne.