Makroperspektivet i velferdsdebatten

Skal vi virkelig komme frem til de beste løsningene i debatten om velferdsstat og velferdstjenester, må argumenter møtes med respekt og motargumenter. Jeg vil derfor takke Skrede for at han denne gangen argumenterer mer saklig, istedenfor usaklighetene han kom med forrige gang.

Generelt er det en utfordring å dokumentere kvalitetsforskjeller mellom ulike eierformer innen helse- og sosialtjenestene i Norge.

Skrede er i sin siste tekst i all hovedsak opptatt av at barn, syke og pleietrengende er sårbare brukere, og at profesjonsetikk og fagkunnskap derfor må være styrende. Han ser ut til å mene at et hvert snev av fortjenestemotiv i stor grad vil overstyre kvaliteten på tjenestene.

Dette er respektløst mot alle kommersielle eiere og ansatte, som tilbyr kvalitativt gode tjenester og setter profesjonsetikk og fagkunnskap i sentrum for tjenesteutøvelsen, men som også har et ønske om å tjene penger på aktiviteten.

Virkelig privatisering vil si at noe som tidligere var offentlig, blir privat og overlatt til det frie markedet.

Generelt er det en utfordring å dokumentere kvalitetsforskjeller mellom ulike eierformer innen helse- og sosialtjenestene i Norge. Forskningen som foreligger har i vært fall ikke klart å påvise systematiske forskjeller i kvalitet mellom offentlige, ideelle og kommersielle tilbydere. Per dags dato finnes det derfor ikke empirisk grunnlag for å hevde at fortjenestebaserte aktører ikke setter profesjonsetikk og fagkunnskap like høyt som andre aktører.

Med disse innledende betraktninger ute av veien, vil jeg i det videre benytte anledningen til å fokusere på noe som har kommet i bakgrunnen på grunn av venstresidens lite konstruktive ideologisering av velferdsdebatten.

Først en viktig avklaring som kan hjelpe til å skape en mer konstruktiv debatt. Privatisering brukes ofte som et samlebegrep om alle situasjoner hvor private aktører på ulikt vis blir involvert i produksjonen av tjenester som tidligere har vært produsert av det offentlige. Men det finnes en rekke mellomposisjoner mellom full statlig kontroll og det frie markedet.

Virkelig privatisering vil si at noe som tidligere var offentlig, blir privat og overlatt til det frie markedet. Fullt ut privatisering av en offentlig helsetjeneste vil si at man overfører ansvar, drift, eierskap, finansiering og kontroll til private aktører. Dette innebærer altså at det offentlige ansvaret avvikles. Ansvaret for å ivareta et eventuelt behov blir i så fall overført til borgerne og til privat sektor.

At velferdstjenestene i all hovedsak skal være offentlig finansiert og regulert, er det så å si ingen som er uenige i.

Hvis for eksempel helsetjenestene i Norge blir privatisert og overlatt til det frie markedet, vil det si at private aktører driver, eier og kontrollerer alle slike tilbud, mens hver enkelt person må bestemme om hen ønsker å kjøpe tilbudet. Hvis hen vil ta i bruk tilbudet, må hen betale fullt og helt for dette.

I denne debatten er det ingen som foreslår å overlate sørge for-ansvaret eller finansieringen til private. Det er fortsatt det offentlige som har ansvaret for at alle landets borgere for eksempel skal ha tilgang til lovbestemte helsetjenester.

Hvis private aktører har ansvaret for driften av for eksempel helseinstitusjoner, mens myndighetene kontrollerer og (del)finansierer institusjonene, dreier det seg om en form for konkurranseutsetting, utkontraktering eller brukervalgordning – ikke privatisering av verken ansvaret for eller finansieringen av helsetjenesten.

Klarer ikke det norske samfunnet å øke produktiviteten i helse- og omsorgssektoren, vil vi derfor i stedet få et redusert velferdstilbud, og vi risikerer et todelt helsevesen.

At velferdstjenestene i all hovedsak skal være offentlig finansiert og regulert, er det så å si ingen som er uenige i. Men mange er bekymret for at velferdsstaten fremover ikke vil klare å fylle det ansvaret som den har for landets borgere. Og det er her betydningen av effektivitet, kostnader og innovasjoner kommer inn i bildet. Dette perspektivet har forsvunnet helt som følge av et nytt paradigme i velferdsdebatten, der Skrede og andre, nærmest på moralistisk vis, diskrediterer alle økonomiske fortjenestemotiver.

Problemet er at det nye paradigmet, som kretser rundt kritikk av private velferdsleverandører, ikke tar tilstrekkelig høyde for de utfordringene som vårt velferdssamfunn står overfor, altså de demografiske og økonomiske utfordringene som vil øke i omfang fremover.

Produktivitetskommisjonen beregner at gjennomsnittlig skattesats på husholdningenes inntekt vil måtte øke til om lag 65 prosent i 2060 (mot 37 prosent i 2014), dersom vi skal møte den forventede demografiske utviklingen i årene fremover, uten produktivtetsvekst i offentlig sektor. Den viktigste driveren her er kravet til økt bemanning i helse- og omsorgssektoren, blant annet som følge av en økende andel eldre, mer sammensatte helseutfordringer i befolkningen og stadig økte forventninger til helsetilbudet.

Da får vi mer av det Skrede og venstresiden burde frykte mest – virkelig privatisering.

For eksempel viser beregninger basert på en studie fra SSB at bemanningsbehovet i spesialisthelsetjenesten i 2060 vil være nesten 200 prosent høyere enn i 2013 – en økning på nesten 200 000 årsverk. Dette medfører et enormt finansieringsbehov.

Et slikt skattenivå blir neppe vedtatt. Klarer ikke det norske samfunnet å øke produktiviteten i helse- og omsorgssektoren, vil vi derfor i stedet få et redusert velferdstilbud, og vi risikerer et todelt helsevesen. Er det lange ventetider og dårlig kvalitet i den offentlige helsetjenesten, øker sjansen for at flere ønsker å betale fullt ut for privat helsehjelp.

Slik skapes fort et skille mellom pasienter som har høy betalingsevne – de som kan betale seg ut av køen – og de som ikke har råd til å betale eller tegne helseforsikring.

Miksen av offentlig og privat har tjent oss svært godt på flere av velferdsstatens områder i mange år.

Da får vi mer av det Skrede og venstresiden burde frykte mest – virkelig privatisering.

Vi trenger mer satsing på utvikling og innføring av produktivitetsfremmende teknologi og metoder i helse- og omsorgssektoren. Dette oppnås trolig best ved at det offentlige setter rammer og krav for det som skal leveres, mens private aktører av ulikt slag bidrar til å styrke innovasjonen og kostnadseffektiviteten.

Dette oppnår vi ikke ved å kaste ut kommersielle aktører, men ved å sikre god konkurranse og et mangfold av aktører gjennom gode reguleringer og god styring.

Hver av de tre sektorene, offentlig, ideell og kommersiell, har både styrker og svakheter, og styrkene til en sektor vil ofte kompensere for svakhetene til en annen. Muligheten til fortjeneste fører for eksempel til at kommersielle aktører har et sterkere incentiv til innovasjon, kvalitetsheving og allokering av ressurser på den mest hensiktsmessige måten.

Når presset på helse- og omsorgssektoren øker i fremtiden, er mitt tips at vi vil se tilbake på debatten om fortjeneste med stor forundring.

Derfor har kommersielle i mange år ledet an innen tjenesteinnovasjon og velferdsteknologi i mange bransjer. For eksempel har kommersielle aktører innenfor eldreomsorgen vært i front med generasjonsmøter, GPS med tale, kulturledere, livstestament, pasientsikkerhetsarbeid med Helsedirektoratet og uterestauranter.

Dette er innovasjoner som bedrer hverdagen for mange eldre og ansatte. Det frigjør ressurser og gir bedre omsorgstjenester. Det er en grunn til at kommunene senere har tatt i bruk mange av innovasjonene som kommersielle har introdusert.

Miksen av offentlig og privat har tjent oss svært godt på flere av velferdsstatens områder i mange år. Det virker absurd at venstresidens ideologisering skal føre til at vi i dag er i en situasjon hvor helsevesenet påstås å stå i knestående på grunn av noen hundre korona-pasienter, mens private aktører sitter på sidelinjen med masse kapasitet.

Når presset på helse- og omsorgssektoren øker i fremtiden, er mitt tips at vi vil se tilbake på debatten om fortjeneste med stor forundring.