Mangfoldets tjenere

I 2014 var lærerne i en langvarig og dramatisk streik, etter at arbeidsgiver, Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon i Norge (KS), nektet å fire på et tilbud som ville medført langt sterkere styring av lærernes tid utenom undervisningen.

Jeg var klubbleder under Utdanningsforbundets første streikeuttak, og fikk føle på nært hold den kollektive og sterke vilje som er i lærerstanden til å gjøre det som må til for elevens beste.

I Oslo-skolen styrer en etter uttalte idealer som «Struktur, systematikk og synlighet».

Nå har kravene blitt levert i ny forhandling, og partene står tilsynelatende fremdeles for de synene som lå til grunn for situasjonen i 2014, selv om noen ord er byttet ut med synonymer. Vi vet fremdeles ikke hvor stygt det kan bli. Arbeidsgiver kan ta inn over seg at når noe går galt, gjør man ikke det samme en gang til. KS har samarbeidet godt med organisasjonene i mange sammenhenger og på mange ulike arenaer, men det gjenstår å se om den gode vilje får være med til forhandlingslokalene.

Siden 2014 har det skjedd mye som har konsekvenser for skolen: vi har mellom annet fått i hende en Ludvigsen-rapport, en stortingsmelding om skole og en lærerrollerapport. Det som står i disse dokumentene er avgjørende kunnskap for å gå inn i forhandlingene, både for KS og organisasjonene.

Ludvigsen-rapporten minner oss på grunnverdiene vi har i lærerprofesjonen om dybdelæring og sammenheng mellom fag. Stortingsmeldingen gir lærerne tillit til å gjennomføre jobben sin og rom til å bruke sin profesjonelle dømmekraft. Lærerrollerapporten har ett budskap som lyser over de alle: det er at det er god undervisning som er vår pedagogiske «bunnlinje».

Vi har egentlig bare byttet ut maktstrukturer.

God undervisning er undervisning som realiserer bredden av mål som er i læreplanen, en plan som er blitt mer og mer kompleks. Det er mange nye ting å forholde seg til: Opplæringsloven blir snart revidert, Gammel generell del av læreplanen er blitt til ny Overordnet del av læreplanen, vi har fått tre fagovergripende tema, vi har et fortsatt fokus på å utvikle grunnleggende ferdigheter, vi får en ny læreplan bestående av «faglige kjerneelementer» og til sist får vi en ny læreplan som skal bygge på disse, der det skal være færre og bedre kompetansemål.

Med Kunnskapsløftet (K06) fikk vi et brudd med en pensumtilnærming som er like gammel som skolen selv. Pensumlister hadde sin egen autoritet som vi som lærere måtte underkaste oss og gå god for for å kunne gjennomføre jobben vår. Reformarbeidet under K06 var dermed også en maktkritikk. Den profesjonelle dømmekraft skulle flyttes fra pensumskriverne til læreren, og læringsarbeidet skulle få en sterkere elevorientering. Hva eleven trenger, vet best den som står i daglig interaksjon med eleven.

Vi kan fornye planer så mye vi vil, men jeg er pessimist når det gjelder effekten.

K06 er dermed et vakkert dokument, som i og for seg gir oss det vi trenger for å gjennomføre en lang og meningsfull lærerkarriere, der vi har spillerom til å gjøre det som må til for elevene våre.

Vi har likevel endt opp med en meget styrt jobb, der mange føler at handlingsrommet ikke er blitt noe større. Vi har egentlig bare byttet ut maktstrukturer. «Noen» holdt ikke ut det frihetsrommet for den profesjonelle lærer som K06 er tuftet på.

Mens makten før var lokalisert i planene, har den nå blant annet festet seg i en stadig voksende dokumentasjonskultur. Lokalt læreplanarbeid, kriterier for måloppnåelse, vurderingskriterier, formalisering av læringstøttende vurdering, fagrapporter, tester, prøver osv. K06, som var tuftet på maktkritikk, har utviklet maktstrukturer som i «læringens navn» ensretter og styrer. I Oslo-skolen styrer en etter uttalte idealer som «Struktur, systematikk og synlighet».

Disse idealene er mer eller mindre til stede i all kommunal og fylkeskommunal skolepraksis landet over, og mange lærere føler at den formen disse tre S-ene får, står i et dramatisk spenningsforhold til reell kvalitet, både på interaksjon og faglighet. Den tilliten til lærerne som skaperne av Kunnskapsløftet baserte seg på, er ikke tatt over av skoleeier, som i iveren etter å få alt til å bli like bra, ender opp med at alt er like dårlig. Bakbundne malere maler bare helt unntaksvis fine malerier, og i hvert fall ikke på ordre.

Vi vet best selv hvordan vi vil organisere oss og «klumpe» oss sammen.

Vi kan fornye planer så mye vi vil, men jeg er pessimist når det gjelder effekten. Vi gir da eksisterende planer skylden for tidstyveriet som har skjedd helt andre steder.

Jeg er selv med i en arbeidsgruppe i regi av Utdanningsdirektoratet som arbeider med faglige kjerneelement for norskfaget, og har tro på at det fornyede planverket vi får, vil være en forbedring av det eksisterende – det vil kunne ha en mer myndiggjørende funksjon og det vil dermed kunne være grunnlaget for bedre og mer tilrettelagt undervisning for elevene våre. Men om det skjer, er diktert av forhold utenfor planene.

Den egentlige fornying av skolen skjer når vi med åpent blikk kan se på de maktstrukturene som ligger utenfor planverket, og fornye disse for å gi plass til elevsentrert fagarbeid uten for mye fiksfakseri. I alt som gjelder skole, må vi stille spørsmålet om det virkelig gagner eleven. Innenfor systematisk skoleutvikling har jeg lest et grelt eksempel der eleven blir omtalt som en «risikofaktor».

Vi løser ikke noe av dette med mer tvungen tid i samme rom, slik som arbeidsgiver alltid ivrer for.

Vi er der for alle elever, og den reelle risikofaktoren er et system som ikke lar oss ta konkrete elever på alvor, med hele sitt spenn av forutsetninger. Vi er mangfoldets tjenere, ikke den smale normalitet. Vi kan ikke innrette skolen etter gjennomsnittseleven som ikke er i noe klasserom.

Lærere arbeider sammen så mye de kan, vi har en utviklet delingskultur og ser på kjerneoppgaven vår som å realisere intensjonen i planverket. Vi vet best selv hvordan vi vil organisere oss og «klumpe» oss sammen, og trenger ikke en millimeter mer overstyring enn vi har i dag.

De om lag to minuttene vi som kontaktlærere i dag har pr elev i snitt i uken for individuell oppfølging, er en hån mot eleven. Bare i dag brukes det tusenvis av dugnadstimer til kontakt med elever, foreldre og foresatte mens for- og etterarbeid må vente til sent på kvelden. Vi løser ikke noe av dette med mer tvungen tid i samme rom, slik som arbeidsgiver alltid ivrer for.

Gi oss styrket kontaktlærerressurs og tid som vi kan forvalte til å gjøre det som vi vet må til for at elevene skal gå berikede, slitne og fornøyde hjem ved skoledags slutt.