En bok om økonomisk ulikhet bør ikke overse LO

I boka Frp-koden (Forlaget Manifest 2007) spør jeg en biloppretter fra Kløfta, som ville stemme Frp fordi Jens Stoltenbergs Ap hadde blitt et parti for eliten, om ikke Kristin Halvorsens SV kunne være et alternativ. «Alt jeg hører fra hu der Halvorsen, er barnehage, utdanning, skole», svarer han og rister på hodet, «barnehage, utdanning, skole, barnehage, utdanning, skole.»

Dette kom jeg til å tenke på under lesingen av Det trengs en landsby, den nye boka til Agendas fagsjef Sigrun Aasland. Den tidligere Ap-velgeren på Kløfta var stolt over at datteren hadde tatt profesjonsutdanning, og dessuten stolt fagarbeider sjøl. Så hvorfor hadde han aversjon mot ei venstreside som snakker veldig mye om «barnehage, utdanning, skole»?

Det er ikke vanskelig å dele de gode intensjonene i Aaslands bok. Den handler om «sosial mobilitet»: Hva er den statistiske sjansen for at du havner i en annen inntektsgruppe enn foreldrene dine? Jeg er helt med når Aasland sier at fattigdom hos foreldrene ikke bør få hindre barn i å utvikle sine evner og talenter og «lykkes» som voksne. Derfor har vi gratis skole og Lånekassen, og derfor bør vi vurdere å innføre gratis skolefritidsordning, slik Aasland foreslår.

Jeg etterlyser nemlig ikke en bok om kollektiv lønnsdannelse i stedet for en bok om sosial mobilitet.

Samtidig er denne utgivelsen problematisk. At ordet «fagbevegelse» ikke blir nevnt, i en bok som handler om ulikheter i inntekt, er symptom på et problem som stikker dypere.

«Marsdal mener at jeg burde skrevet bok om fagbevegelse og lønnsdannelsen», svarte Aasland på Facebook, da jeg først skrev om Det trengs en landsby. Men «denne gangen», forklarte forfatteren, hadde hun «skrevet om noe annet».

I denne misforståelsen ligger også uenigheten. Jeg etterlyser nemlig ikke en bok om kollektiv lønnsdannelse i stedet for en bok om sosial mobilitet. Jeg etterlyser den sammenhengen mellom kollektiv lønnsdannelse og inntektsmobilitet som faller helt utenfor Aaslands perspektiv.

Jeg vil først gå inn på de samfunnsvitenskapelige problemene som følger av å skrive fagbevegelsen ut av en beretning om ulikhet og mobilitet i Norge, deretter de mer ideologiske problemene.

 

Les Sigrun Aaslands svar: Norsk fagbevegelse har alltid vært større enn selg selv 

 

Tilfellet Sola

Aaslands begrunnelse for bokas prosjekt er at vi kan finne en bedre politikk for økt inntektsmobilitet ved å undersøke «hva som kjennetegner stedene med høyest sosial mobilitet – hva er det man gjør riktig der?» Hun er særlig opptatt av de kommunene som framviser mye mobilitet fra lav inntekt (hos foreldrene) til høy inntekt (hos avkommet).

Intet sted i Norges land er denne økonomiske mobiliteten så høy som i Sola kommune. Tett etter Sola ligger naboene Sandnes og Stavanger og de olje- og industripregede kommunene Karmøy og Askøy. På det sørlige Vestlandet klarte sønner av småbrukere og arbeiderfamilier, gjennom de første tiårene av oljealderen, å klatre fra den den nederste femdel av inntektsfordelingen til den øverste femdelen (på landsbasis).

Det er jo ikke sånn at fattigfolkets sønner langs oljekysten ble høytlønte gjennom høyere utdanning eller individuelle karriereløp.

Hva skjedde? Hvilken «best practice» kan vi identifisere i kommunene som topper Aaslands «Askeladd-indeks»? For å løse oppdraget, har forfatteren utstyrt seg med en hypotese om at særlig fire faktorer bidrar mye til denne typen mobilitet:

1. Stabile familieforhold i oppveksten.
2. Skolens kvalitet.
3. Sosial kapital i lokalsamfunnet (frivillige organisasjoner).
4. Et sosialt sammensatt nabolag (at arbeiderungene møter leger, advokater og andre som øker «tilbøyeligheten deres til å ta lange og mer prestisjetunge utdanninger»).

Hvorfor får jeg bange anelser allerede her? Fordi disse fire faktorene kun berører den enkeltes rent individuelle evne til å «klatre» og «lykkes», som Aasland kaller det, det vil si individuelle karriereløp. Men det er jo ikke sånn at fattigfolkets sønner langs oljekysten ble høytlønte gjennom høyere utdanning eller individuelle karriereløp. Har ikke høytlønte olje- og industriarbeideres oppsiktsvekkende inntektsmobilitet noe med solidaritet, fagorganisering og kollektiv lønnsdannelse å gjøre?

 

Løsningen på Askeladd-mysteriet

Jeg ble selvsagt spent på hvordan Aasland lykkes med å bruke de fire faktorene sine til å forklare den høye mobiliteten til arbeidsfolkets sønner langs oljekysten. Svaret er: På ingen måte. Snarere tvert imot: En av studiene Aasland bygger på sier at det i alle fall ikke var skolebenken som løftet inntektsnivået til de vestlandske bonde- og arbeidersønnene. Vi får heller ingen holdepunkter for at det skulle være lave skilsmisserater, sammensatte nabolag eller godt utbygd barneidrett.

Det nærmeste Aasland kommer en forklaring er denne betraktningen om «de siste tiårenes økonomiske vekst» i Stavanger-regionen: «Når det er jobb til flere, også de med kort utdanning, blir også mulighetene jevnere fordelt, viser det seg.»

 

 

Ja, det ble «jobb til flere», men det forklarer ikke hvordan inntekten til såpass mange sønner av den fattigste femdelen overgikk inntekten til så mange andre med langt mer formell utdannelse.

Det finnes heller ingen automatikk i at underordna oljearbeidere får sin del av «grunnrenta», altså de arbeidsfrie verdiene, skapt av naturen selv, som strømmer opp av Nordsjøen. Sammenlignet med den høytlønte, norske «roughneck» (dette er en yrkesbetegnelse) ute Nordsjøen, er nemlig kollegaen på britisk side av delelinja en underbetalt fillefrans med elendige arbeidsvilkår.

De hypermobile var ikke individuelle askeladder, men et organisert kollektiv.

En ledetråd til løsningen på Askeladd-mysteriet finnes på forsiden av VG den 20. november 1981: «Ville Nordsjø-streiker gir lønnseksplosjon: 60 000 MER I LØNN».

Seksti tusen kroner den gangen tilsvarer to hundre tusen i dag. «Det lønner seg å streike – selv om det er ulovlig. Det viser lønnseksplosjonen i Nordsjøen, der enkelte etter aksjonene i høst har fått et tillegg på 60 000 kroner. De tjener det dobbelte av det de gjør for tilsvarende arbeid på land», fortalte VG.

De hypermobile var ikke individuelle askeladder, men et organisert kollektiv. Det var ikke faktorer i hjemmet og utdanning, men evnen til fagorganisering og interessekamp, som ble avgjørende for det oppsiktsvekkende utfallet.

Hva lærer vi? Min anliggende er ikke å «underminere bruken av et så sentralt begrep som sosial mobilitet», slik Agendas leder Trygve Svensson velger å tro. Det er heller ikke at det er noe galt med de individuelle veiene til mobilitet som Aasland skriver om.

Mitt poeng er at det også finnes kollektive veier til mobilitet. Når Aasland utelukker disse – det vil si det meste av LOs historie ­– får boken hennes store samfunnsvitenskapelige vanskeligheter med å forstå og forklare de framtredende norske eksemplene på inntektsmobilitet som det liksom var meningen at vi skal lære noe av.

 

Les også: Fattige familier mangler penger. Utdrag fra Sigrun Aaslands bok. 

 

Passer for øvre middelklasse

At den kollektive lønnsdannelsen er utelukket fra perspektivet, fører lett til usynliggjøring av solidaritetens og fagbevegelsens rolle. Og her kommer vi over i de ideologiske problemene. Mens historikere har dokumentert hvordan den kraftfulle mobiliteten til arbeidsfolket på oljekysten i stor grad ble kjempet fram av arbeiderne selv^⁠ (se tredje bind av Norsk oljehistorie, Gyldendal 2003), gir Aasland æren til «framsynte politikere». Menn i dress, altså, som sørget for at «oljeinntektene kom hele folket til gode». Arbeidernes egen innsats synes glemt. Ordet «fagbevegelse» blir aldri nevnt.

Fokus i Det trengs en landsby rettes mot individuelle strategier for «å jobbe seg opp og komme seg frem i verden», som Aasland skriver. Hun er opptatt av den enkeltes mulighet til å «klatre» gjennom «hardt arbeid og talent», eller til å «ta lange og mer prestisjetunge utdanninger» og «få innpass i øvre middelklasse». Hun skriver mye om å «lykkes» i kraft av individuelle «prestasjoner», men aldri om å lykkes langs den veien de såkalte askeladdene på oljekysten faktisk vandret – sammen.

For de fleste arbeideryrker er det solidariteten og den kollektive lønnsdannelsen som gjelder.

Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i dette perspektivet på mobilitet, men det passer best på yrkene i øvre middelklasse. For de fleste arbeideryrker er det solidariteten og den kollektive lønnsdannelsen som gjelder. Ikke først og fremst «utdanning, utdanning, utdanning», som var Labours tre viktigste kampsaker under den nyliberale partilederen Tony Blair, men «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen», som var Martin Kolbergs sosialdemokratiske svar.

Hvorfor skaper en venstreside der alt handler om «barnehage, utdanning, skole» avstand til arbeidsfolk som den Frp-stemmende biloppretteren fra Kløfta jeg nevnte ovenfor? Blant annet fordi han, som manuell fagarbeider, ikke hadde sin status og verdighet knyttet til prestasjoner i utdanningssystemet. Skolebenken, for ham, representerte det omvendte av verkstedet. Det var i verkstedet, i arbeidslivet, han hadde lært ferdighetene som ga fagbrev, inntekt og verdighet.

Dessuten var han aktivt medlem av Fellesforbundet. Slik tilhørte han en livsverden hvor inntektsmobilitet ikke er et individuelt spørsmål om å «klatre», men resultat av kollektivets kamp.

I dette LO-medlemmets øyne, var en venstreside med «utdanning, utdanning, utdanning» som svar på de fleste samfunnsproblemer en akademisk gjeng med et selvsentrert verdensbilde der nesten alt han hadde å være stolt av i arbeidslivet ble redusert til noe utdatert, uviktig og usynlig.

 

Sosialliberal, ikke sosialdemokratisk

Dessverre preges Det trengs en landsby av et slikt verdensbilde. Boka framstår mer som sosialliberal enn sosialdemokratisk. («Liberalt» viser til  et markedsliberalt verdensbilde befolket av konkurrerende individer, ikke interessebaserte klasser. «Sosialt» viser til troen på at staten må legge aktivt til rette, særlig for de som sitter nederst ved bordet, hvis alle skal få muligheter i markedssamfunnet.)

For det første betrakter denne boka utjevning fra den velgjørende statens ovenfra-perspektiv, ikke fra arbeiderbevegelsens ståsted. Det meste handler om statens utdanningssystem, «våre viktigste intuisjoner for sosial utjevning», ingenting handler om fagbevegelsens kamp. Med staten i rollen som den store velgjører, blir det nærliggende å gå inn for, som Aasland gjør, å løse problemet til skoletrøtt arbeiderungdom ved å innføre tvungen videregående opplæring.

For det andre omfavner denne boka konkurransen i arbeidsmarkedet på en måte som er fremmed for arbeiderbevegelsen. Mens det sosialdemokratiske prosjektet har vært kampen mot at menneskenes status, verdi og rikdom skal fordeles gjennom markedskonkurranse, handler Aaslands beretning om hvordan vi kan sørge for at alle – også de fattiges barn – er godt nok rustet til å delta i konkurransen.

I Aaslands bok betyr positiv «mobilitet» kun å klatre på inntektsstigen.

Arbeiderbevegelsens egalitære visjon er en rettferdighet for alle som åpner for ekte sosial mobilitet og frihet: At legesønnen som liker håndverk kan bli tømrer uten å tape verken status eller muligheten for trygt arbeid og solid familieøkonomi. I Aaslands bok betyr positiv «mobilitet» kun å klatre på inntektsstigen.

For det tredje kommer Aasland i skade for å importere høyresidens begrep om rettferdighet. Argumentet hennes for at staten skal gi alle barn en mest mulig «lik start» kretser nemlig rundt spørsmålet om hva som gir en «rettferdig» inntektsfordeling. Målet er at fordelingen av inntekt ikke styres av den enkeltes sosiale bakgrunn, men ha «med prestasjoner å gjøre».

Fagbevegelsen har aldri trodd at den markedsbaserte inntektsfordelingen mellom direktører og arbeidere, eller mellom ingeniører og sykepleiere, er uttrykk for «rettferdighet». Det er ikke enorm vekst i den enkeltes «evner» og «prestasjoner» som har løftet norske topplederes årsinntekter til både tjue og femti millioner det siste tiåret. Lønna til oljearbeideren blir ikke bestemt av den enkeltes «arbeid og talent», men av den organiserte interessekampen.

Å se på individuell mobilitet som viktigere enn klassenes ulikhet er ikke fagbevegelsens tradisjon.

Av Aaslands begrep om rettferdighet følger det fjerde ideologiske problemet: Hun fastslår kategorisk at «sosial mobilitet er enda viktigere enn ulikhet». Aasland mener at redusert individuell mobilitet er «mer alvorlig enn sosial ulikhet i seg selv», ja faktisk et «enda viktigere» samfunnsproblem enn ren og skjær fattigdom. Formålet med å sette ulikhet opp mot mobilitet er å framholde individuell mobilitet som «et enda viktigere politisk mål» for venstresida enn «å utjevne forskjeller».

Å se på individuell mobilitet som viktigere enn klassenes ulikhet er ikke fagbevegelsens tradisjon. Tilsier ikke Aaslands analyse at LO i årene framover må legge mindre vekt på å bekjempe fattiggjøringen ned til «working poor,» som rammer deler av arbeiderklassen i landene nær oss, og mer på tiltak for «sosial mobilitet»? Betyr ikke Agendas anbefaling at LO bør være mindre opptatt av å styrke arbeiderklassens økonomiske stilling overfor dem som har mer enn av den enkeltes mulighet til å klatre ut av arbeiderklassen og opp til dem som har mer? Jeg tror mange innen LO ser at om fagbevegelsen hadde bygd på denne ideologien, ville «den norske modellen» i arbeidslivet aldri eksistert.

 

Les også: Idrett for nesten alle. Utdrag fra Sigrun Aaslands bok.

 

Passer best i Venstre

Det er interessant at Aaslands store prosjekt, som er å «gjøre skolen til et springbrett for sosial mobilitet», lyder som et ekko av slagordene til Storbritannias konservative skoleminister. Det konservative partiets agenda er å sikre «at hvert eneste barn får den best mulige starten i livet», og metoden er å gjøre skolene til «motorer for sosial mobilitet».

Denne ideologien står nå i klar i kontrast til det britiske sosialdemokratiet. Labour-leder Jeremy Corbyn markerte i juni nok et brudd med den blå arven etter Tony Blair, da han kunngjorde at partiet nå skroter «sosial mobilitet» som målsetning for sin politikk. I stedet skal Labour nå legge vekt på «sosial rettferdighet for alle». Disse slagordene er i seg selv retorikk, ikke konkret politikk. Men retorikk er ganske viktig, når man driver med politikk.

Som helhet passer den likevel best som innspill til programprosessen i Venstre.

Rettferdighet for de mange, ikke mobilitet for de få, må være jobb nummer én også for arbeiderbevegelsen i Norge. I likhet med biloppretteren fra Kløfta, har et klart flertall av dagens norske velgere ingen sertifikater på såkalt høyere utdanning. Venstresida må ha en retorikk, og politikk, som handler om dem.

Det finnes mange relevante fakta i Det trengs en landsby, og flere gode forslag som rødgrønne partier bør se på. Som helhet passer den likevel best som innspill til programprosessen i Venstre. Man kan kalle sosialliberalismen «det moderne sentrum-venstre» så mye man vil, men det er omlag hundre år siden den var moderne.

 

Sigrun Aaslands svarer Marsdal her: Norsk fagbevegelse har alltid vært større enn selg selv