Massegravene som ikke forsvinner

Torsdag 11. juli i fjor ble langt varmere og tørrere enn antatt siden det hadde kommet regn dagene før. Hele 33 mennesker ble begravet i minneseremonien i Srebrenica denne dagen. I år er det 25 år siden 8000 menn fra Srebrenica og landsbyene rundt ble drept i massakrer.

Fortsatt er rundt 1000 savnet i dette området. Mens de bosniske muslimene trodde de var trygge og ville bli beskyttet av FN, inntok serbiske nasjonalister ledet av Radko Mladic byen og landsbyene rundt 10. juli 1995. De skilte menn og kvinner og barn og kjørte dem avgårde.

Disse leirene ble åsted for krigsforbrytelser; med tvangsarbeid, tortur, systematiske voldtekter og henrettelser.

FN greide ikke å hindre at 8000 menn ble henrettet 11. juli 1995 og i dagene etter. Men noen hjalp seg selv og flyktet flere dager gjennom skogen til trygge områder kontrollert av den bosniske hæren og overlevde. Den bosniske muslimen Hasan Hasanovic forteller at han og mange andre menn flyktet i fem dager. Han kaller ferden dødsmarsjen, for de var hele tiden i livsfare. På et tidspunkt hørte han skudd. Det ble kaos i rekkene og han mistet kontakt med faren og broren. Likevel måtte han fortsette å gå. Faren og broren og mange av hans venner ble drept av de serbiske nasjonalistene.

Lørdag 20. juli i fjor ble over 86 mennesker begravet i Prijedor og i landsbyene rundt. Det var rundt 3300 bosniske muslimer og kroater som ble drept i dette området under krigen. Langt fra alle døde og savnede er funnet og identifisert i Prijedor-området heller.

31. mai 1992 fikk de bosniske muslimene og kroatene (alle ikke-serbere) i Prijedor og landsbyene rundt beskjed om å gå med et hvitt bånd rundt overarmen. Som et ekko fra Holocaust med den gule stjernen markerte dette begynnelsen på folkemordet i Prijedor. Mange av dem som ble drept i dette området nord i Bosnia døde i de serbiske konsentrasjonsleirene, som for eksempel Omarska. Disse leirene ble åsted for krigsforbrytelser; med tvangsarbeid, tortur, systematiske voldtekter og henrettelser.

Folkemord dreper i generasjoner.

Krigen i Bosnia-Hercegovina brøt ut i april 1992 etter at Alija Izetbegovic erklærte landet som en selvstendig stat etter en folkeavstemning. Før denne folkeavstemningen hadde serbiske nasjonalister nord i landet erklært noen områder som autonome serbiske. I sør ble et område erklært som kroatisk i 1991. Krigen var først og fremst antent av aggressiv serbisk nasjonalisme som fikk sitt verste uttrykk i folkemord.

FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia har klassifisert hendelsene i Srebrenica og Prijedor som krigsforbrytelser og som folkemord blant annet i dommene mot bosnisk-serbiske Radovan Karadzic og Ratko Mladic. I løpet av krigen flyktet 1,8 millioner bosniere. Hver sommer kommer mange av dem tilbake til Bosnia-Hercegovina på ferie. Hvert år får flere beskjed om at en far eller en bror er funnet i en av de tusenvis av massegravene rundt i landet.

– Hver sommer begraver vi nye mennesker som er identifisert fra massegravene. Vi blir ikke ferdige med det, forteller kvinner jeg treffer i Prijedor og i Srebrenica meg.

–  Folkemord dreper i generasjoner, sa Hasan Hasanovic da jeg møtte han i Srebrenica i fjor. Traumene til dem som sitter igjen er dype, og kanskje særlig for dem som ikke vet, men bare aner hva som skjedde med dem de var glad i.

Folkemord skjer ikke over natten.

Å finne de døde kroppene er bare halve jobben, for hver levning må identifiseres. Etter så mange år i jorda blir det en større og større utfordring. Identifiseringsarbeidet koster mye penger, og flere jeg har snakket med er kritiske til mangelen på tilstrekkelig finansiering. Arbeidet med å identifisere og telle døde individer fra massegravene er viktig for familier som har mistet sine nære, men også for internasjonal rett og muligheten til å gjennomføre krigsforbryterrettsaker.

Likevel, som i nazistenes Tyskland, er ikke de døde eller vitnesbyrd fra overlevende den eneste dokumentasjonen som finnes. Etter krigen ble det funnet serbiske dokumenter fra krigen i uthus og på låver, for eksempel tegninger av fangeleire. De serbiske nasjonalistene sørget også for å filme seg selv og ugjerningene sine. En slik film vises i museene i Srebrenica og i Sarajevo.

Folkemord skjer ikke over natten. Serbias tidligere president Slobodan Milosovic vokste opp, i likhet med andre, i det kommunistiske Jugoslavia og kommunistpartiet var hans base da han ble politiker etter Tito. Han og hans meningsfeller tørket støv av ideen om å skape et Stor-Serbia, slik som det riket de drømte om eksisterte på 1400-tallet. Milosevic var særlig opptatt av Kosovo, og appellerte til serbere i Kosovo på et folkemøte på Kosvosletta i 1987.

Kjærlighet og forsoning er den eneste veien fremover.

På denne sletta i 1389 skjedde det avgjørende slaget som gjorde områdene på Balkan til en del av det osmanske riket.

– Albanerne skal aldri mer slå dere, sa Milosevic til serberne på folkemøtet 600 år senere. Linjen til Mladic´grusomme ordre om «å blåse ut hjernene på tyrkerne» i Sarajevo eller kjøre bort og henrette sivilbefolkningen i Srebrencia og Prijedor, er ganske klar. Det var bosnisk-serbiske nasjonalister som ledet den nasjonalistiske krigføringen og folkemordet i Bosnia.

– Kjærlighet og forsoning er den eneste veien fremover, sa Hasan Hasanovic i Srebrenica i fjor, i erkjennelse av å ha kjempet i mange år mot smerten og mørket som folkemord skaper.

Å møte verden med åpen hånd når en har en familiehistorie med folkemord og flukt, handler neppe alltid om tilgivelse, men kanskje vel så ofte om desperat håp eller kamp for å overleve traumer i et samfunn hvor vi må leve sammen.