MDG og SV bør se til Danmark 

For flere år siden var jeg til stede på landsmøtet til SF som partisekretær i MDG. SF hadde nylig blitt medlem av sammenslutningen av grønne partier i Europa – European Green Party – og var dermed blitt MDGs offisielle søsterparti i Danmark. Opptaket av SF hadde skjedd mot MDGs stemmer på EGPs partikongress, og mange i MDG følte nok at Uffe Elbæks “Alternativet” lå mye nærmere oss politisk.

Etter å ha blitt vist min plass ved gjestebordet i landsmøtesalen, ble jeg sittende overfor Audun Lysbakken som da var SVs partileder. Jeg må innrømme at jeg ble litt brydd, og Lysbakken virket litt overrasket over å se meg der. MDG og SV var jo tross alt politiske konkurrenter i Norge.

Bortsett fra EU-saken var det vanskelig å peke på vesentlige politiske forskjeller mellom de to partiene.

Men etter hvert som de ulike talene ble holdt, slo det meg mer og mer hvor mye jeg kjente meg igjen i det som ble sagt. SF framstod som et internasjonalt orientert parti med liberale verdier, en sterk velferds- og omfordelingspolitikk og en offensiv miljøvernpolitikk.

Ikke minst varma det hjertet at SF var en så tydelig tilhenger av EU. I EU-parlamentet satt Danmarks SF-representant Margrete Auken sammen med De Grønnes parlamentarikere, og det var rett og slett vanskelig å skille henne fra mange av MDGs politikere jeg kjente hjemme i Norge.

Det var ikke bare meg som hadde tenkt den tanken. MDG har et stort tilfang av tidligere SV-politikere blant annet tidligere partileder Erik Solheim – og andre veien. Det er ikke tilfeldig at mange vipper mellom de to partiene, og synes det er krevende å velge.

De tankene jeg gjorde meg i en dunkelt belyst konferansesal i København, har siden modnet og fått en mer håndfast form. Jeg mener at den politiske avstanden mellom MDG og SV er betydelig mindre enn det mange skal ha det til. Inntrykket mitt har blitt forsterket gjennom flere valgkamper hvor jeg banket på dører og skulle overbevise velgere som stod og vippet mellom SV og MDG.

Dette mener jeg er forskjeller som er mindre relevant i dag.

Bortsett fra EU-saken var det vanskelig å peke på vesentlige politiske forskjeller mellom de to partiene. Rett nok finnes det enkeltsaker hvor vi skiller lag, som at SV er motstandere av kjernekraft mens MDG er mer positiv, og at MDG er tilhenger av bunnfast havvind nært land som SV er imot. Og vi kan ikke hoppe bukk over at Europapolitikken ikke er en enkeltsak, men et grunnleggende identitetsspørsmål for mange velgere. Likevel er det bevegelse i SV på dette punktet. De har i praksis oppgitt EØS-motstanden, og et stort mindretall av partiets velgere er for EU-medlemskap.

Utenrikspolitikk figurerer ikke på lista over saker velgerne er mest opptatt av. Når det gjelder hvilken retning samfunnet bør gå i, på områder som velferdspolitikk, distriktspolitikk, innvandringspolitikk og miljøvern må man bruke forstørrelsesglass for å se forskjellene på MDG og SV. Man ser det i de politiske programmene, og hvordan de stemmer på Stortinget. Og man ser det på hvor overlappende velgergrunnlag de har, som i stor grad er urbane velgere med høyere utdanning.

Selv om den politiske avstanden etter min mening ikke er stor, er det forskjeller i hvordan partiene kommuniserer og hvilke strategier de har valgt. MDG har prioritert klima- og miljøsaken, og ved stortingsvalgene i 2013 og 2017 vektlagt sin blokkuavhengighet og at partiet like gjerne kunne samarbeide til høyresiden som med venstresiden dersom de fikk mest gjennomslag der.

SV har på sin side framstilt seg som det partiet som favner både det grønne og det røde, og en garantist for en Ap-ledet regjering. De kunne også slå seg på brystet med at SV hadde erfaring fra regjering, og satt rundt bordet og forhandlet fram seire mens MDG stod på utsiden og stilte ultimatum.

For meg er det ikke helt lett å se hvordan SV og MDG skal klare å vokse uten å beite på hverandres velgere.

Dette mener jeg er forskjeller som er mindre relevant i dag. MDG har valgt tydelig side til venstre for streken, og garanterte Støre som statsminister etter valget i 2025. SV er heller ikke alene om å sitte med en hånd på rattet, ettersom hele fem partier trengs for å danne flertall for statsbudsjettet på rødgrønn side.

Det vi da sitter igjen med, er at SV under Kirsti Bergstøs ledelse har fått en mer venstreorientert profil enn under Audun Lysbakken, og at det grønne elementet har blitt tonet noe ned. Dette handler imidlertid mer om retorikk enn politikk, og SV har fortsatt dyktige miljøprofiler i Lars Haltbrekken og Sunniva Holmås Eidsvold.

I skrivende stund ligger både SV og MDG mellom fire og fem prosent. MDG oppnådde sitt etterlengtede nasjonale gjennombrudd med å komme over sperregrensa ved sist stortingsvalg. Det skyldtes to faktorer. For det første at partiet lyktes i å formidle et veldig tydelig budskap om at det var helt nødvendig å få MDG over sperregrensa for å redde det rødgrønne flertallet.

For det andre at partiet målrettet har bygget organisasjon og mobilisert et rekordhøyt antall frivillige til å banke på dører. Spørsmålet er om videre vekst for MDG er mulig å oppnå, eller om MDG er i ferd med å stange i taket. En tredjedel av velgerne stemte taktisk på MDG i 2025, og det er ikke gitt at de vil gjøre det igjen i 2029. MDG er sårbar for endringer i den politiske dagsorden og hvorvidt miljø- og klimasaken får vind i seilene, og det er tøff konkurranse om de grønne velgerne.

Jeg mener vi trenger et bredt, grønt folkeparti i Norge med en tydelig sosial profil.

Veien til videre vekst for MDG går gjennom å breie ut profilen til å favne flere saker. Partiet har et bedre utgangspunkt enn noen gang for å få det til med en stor stortingsgruppe, men stempelet som et ensaksparti er vanskelig å riste av seg. SV på sin side sliter med at partiet vokser når det går dårlig med Ap, og omvendt. De havner også i skyggen av Rødt, som har lyktes med sin populistiske strategi. SV har hatt høye nivåer før, men befinner seg i et annet landskap nå med Rødt og MDG som mer konkurransedyktige alternativ enn tidligere og et Ap som strutter av selvtillit.

For meg er det ikke helt lett å se hvordan SV og MDG skal klare å vokse uten å beite på hverandres velgere. I verste fall kan vi ende i en situasjon der et av partiene ramler under sperregrensen i 2029, og at det rødgrønne flertallet ryker. Selv om alle partier på sentrum-venstresida kommer over, kan det hende at vi får en situasjon der MDG, SV og Rødt stabiliserer seg på et nivå mellom fire og syv prosent.

Det kan jo hende det er et greit resultat, men særlig kraftfullt er det ikke. Å være tre brysomme partier som får noen kjøttbein i statsbudsjettene, er en ting, noe ganske annet er å komme i posisjon til å styre landet og sette et solid fotavtrykk på politikken.

Jeg mener vi trenger et bredt, grønt folkeparti i Norge med en tydelig sosial profil, og som er stort nok til å få utretta ting. Et slikt parti har vi med Die Grüne i Tyskland, Green Party of England and Wales som puster Labour i nakken på målingene og SF i Danmark. Det er fullt mulig å få et slikt parti i Norge om SV og MDG erkjenner at vi har mer til felles enn det som skiller oss.