Media tar ikke ansvar

I Norge, som ellers i Europa, ser vi en utbredt skepsis til muslimer. Dette kommer ikke minst til uttrykk i kommentarfelt og i sosiale medier. Statsminister Erna Solberg måtte slette statusen hun la ut om terroren på New Zealand på grunn av alle hatefulle meldingene, og da hun gratulerte landets muslimer med feiringen av Eid, ble videoen hennes nedrent av hets og sjikane.

Ifølge HL-senterets holdningsundersøkelse i 2017 har 34,1 prosent av befolkningen «utpregede fordommer mot muslimer».

Selv bor jeg på Grønland i Oslo og har vært frivillig på asylmottak de siste 12 årene.

Omfanget av mediesaker knyttet til muslimer og islam har økt voldsomt de siste årene. I 2016 ble for eksempel islam og muslimer dekket mer omfattende enn noe annet tema i norske redaksjonelle medier, ifølge tall fra Retriever.

Dekningen av islam er kraftig overrepresentert sammenlignet med andelen muslimer i befolkningen, og det kan være en årsak til at folk tror det er mange flere muslimer i landet enn det faktisk er.

En undersøkelse fra 2016, utført av Ipsos, viser at de spurte tror det er 12 prosent muslimer blant befolkningen i Norge, noe som er tre ganger så mange som det faktisk er.

Alt dette bidrar til å male et veldig skeivt bilde av virkeligheten.

Media har et ansvar for å vise et mest mulig nyansert bilde, et ansvar de ikke tar. Går man gjennom Retrievers rapporter, ser man blant annet at media oftere dekker kriminelle saker hvor ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert, og at de med innvandrerbakgrunn bare kommer til orde i 2 prosent av nyhetssakene, selv om de utgjør rundt 15 prosent av den norske befolkning.

Videre oppgis etnisk bakgrunn dobbelt så ofte når en person med innvandrerbakgrunn omtales i en sak med problemperspektiv sammenlignet med saker som har et ressursperspektiv.

Alt dette bidrar til å male et veldig skeivt bilde av virkeligheten. Jeg mener ikke at vi skal snakke mindre om problemer og utfordringer, men vi må snakke mer balansert og vi må få med hele bildet – også alt det positive som skjer.

Selv bor jeg på Grønland i Oslo og har vært frivillig på asylmottak de siste 12 årene, og jeg møter derfor daglig asylsøkere eller personer med innvandrerbakgrunn. Det er klart det er utfordringer, men det er like mange positive historier der ute.

Jeg blir ofte imponert over hvor mye raushet og varme de gir, til tross for den vanskelige situasjonen mange er i. Ofte tenker jeg at det hadde vært fint om flere fikk mulighet til å bli kjent med disse menneskene, eller blitt eksponert for flere positive nyheter via media enn det som er tilfelle i dag.

Etter at Mohamed Salah kom til Liverpool, har muslimhatet i byen blitt halvert. Det viser hvor mye enkeltindivider har å si for folks inntrykk av muslimer, samt hvor viktig det er å løfte frem positive rollemodeller.

Selv forsøker jeg å finne og dele alle de positive nyhetene jeg kan om flyktninger i ulike grupper på sosiale medier.

En gruppe som ofte havner langt nede på ulike statistikker knyttet til integrering, er personer med somalisk bakgrunn. Dette er den tredje største innvandrergruppen i landet, og hva vet egentlig nordmenn om somaliere i Norge? Hva gjør det med oss, både oss nordmenn og somaliere selv, om det er den fattige alenemoren med fem barn eller den kriminelle ungdommen som dukker opp i hodet ditt når du tenker på en somalisk person?

En klar overvekt av negative vinklinger om “våre nye landsmenn”, gjør noe med nordmenns holdninger overfor denne gruppen. Selv forsøker jeg å finne og dele alle de positive nyhetene jeg kan om flyktninger i ulike grupper på sosiale medier, og jeg merker at disse sakene får mye og positiv respons.

To nylige eksempler er Mohamed Dirshe (20), som kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker og som nylig reddet livet til en åtte år gammel gutt i en brann, og er dermed den 15. i Norge som får Carnegies heltemedalje i gull. Eller Marian Hussein som er den første norsksomalieren som møter som stortingsrepresentant.

Jeg har aldri fått så stor respons på poster jeg har delt, så dette er tydelig noe mange etterspør. Det er på tide at mediene tar dette ansvaret – det har nemlig noe å si hvordan og på hvilken måte vi omtaler våre medmennesker.