FOTO: Fra omslaget av Zabor ou Les psaumes

– Jeg oppdaget bøker og seksualitet samtidig

Han er blitt kalt både islamist og islamofob, og lever med en fatwa. I sin siste bok tar den algeriske forfatteren Kamel Daoud igjen opp død, litteratur og sex.

Kamel Daoud (47) er mildt sagt kontroversiell. Derfor er Paris’ flotteste intellektuelle bokhandel Le Divan fylt til randen denne kvelden, når han presenterer sin nye bok «Zabor eller salmene (Zabor ou Les psaumes). Han gir et sympatisk, ledig inntrykk, blottet for primadonnanykker.

– Jeg er selv en ivrig leser, forteller Kamel Daoud.

Jeg stjal bøker og kysset de vakre kvinnene jeg leste om.

Akkurat som Albert Camus vokste Daoud opp i et algerisk hjem uten en eneste bok. Det fantes enkelte bøker i landsbyen, men de var på fransk – koloniherrens forhatte språk. Men Daoud klarte, akkurat som Zabor, helten i hans nye roman, å stave seg fram gjennom linjene, og behersket til slutt lesekunsten. Fra da av leste han mange, mange bøker. Både Zabor og Daoud oppdaget ordenes makt.

– Det var som et mirakel. Jeg oppdaget bøker og seksualitet samtidig. Jeg stjal bøker og kysset de vakre kvinnene jeg leste om, sier han med et glis.

Litteratur og seksualitet gir ham fortsatt like stor glede. «Skriften er som en tatovering, og bak den finnes det en kropp å frigi,» skriver han i «Zabor eller salmene».

 

Kontrovers om kvinnesyn

Kamel Daoud er best kjent som kommentator. Aller mest kjent er han for en artikkel han skrev i den franske avisen Le Monde etter overgrepene mot kvinner i Køln nyttårsaften 2016. Der gikk han til angrep på det muslimsk-arabiske kvinnesynet, og skrev at islamismen var den fremste årsaken til «et skadet forhold til kvinnen, kroppen og lysten».

Noen dager senere gikk 19 franske intellektuelle til frontalangrep mot Daoud, og beskyldte ham for å komme med «slitte orientalske klisjeer», «fyre opp under islamofobi» og fremstille arabiske menn stereotypt.

Først tok Daoud til motmæle. Han omtalte forholdet mange arabiske menn har til kvinner som sykelig, og mente han hadde rett til å kritisere hvordan muslimsk-arabisk kultur forholder seg til kvinner, betrakter dem som mennenes eiendom, dekker dem til med slør, stenger dem inne i hjemmet og i verste fall dreper dem.

Debatten varte i flere måneder, helt til Kamel Daoud erklærte at han heretter ikke ville skrive kommentarer, bare romaner.

Klassisk arabisk er ennå ikke et skriftspråk.

«Jeg mener det er umoralsk å hisse til lokalt hat mot meg og dømme meg som islamofob, akkurat som under inkvisisjonen,» skrev han.

Den marokkanske forfatteren Leila Slimani, som selv nettopp har utgitt en bok om seksuallivet i Marokko, er en av dem som har tatt Kamel Daoud i forsvar. Hun sier at Daoud inspirerer henne til å være modig; at de begge må få skrive uten selvsensur, samt opplyse Vesten om hvordan forholdene mellom kjønnene er i muslimske land.

Kamel Daoud er ute med ny bok, «Zabor ou Les psaumes». Foto: Claude Truong-Ngoc/forlaget

Skriver på fransk

– Man er alltid mindre intellektuell enn romanen man skriver, sier Daoud.

Hans første roman, «Mersault-saken», har imidlertid en spenstig intellektuell konstruksjon: Han snur Albert Camus’ berømte roman «Den fremmede» på hodet, og gir ordet til araberen Haroun, lillebror av araberen som i Camus’ roman blir skutt på stranden.

I «Zabor eller salmene» er fortellerstemmen unge Zabor, eller Ismaël. Han har en unik gave: Han kan forskyve døden ved å skrive lange epistler som alltid begynner med en ellipse, «som om det var fortsettelsen på en historie fra kvelden før, avbrutt av daggry».

Fransk er Algeries lingvistiske elskerinne.

Parallellen til Sheherazade i «1001 natt» er bevisst:

– Ja, men hun gifter seg til slutt med en massemorder, sier Kamel Daoud.

Han legger til at han måtte bygge seg selv opp igjen etter debutromanen og Køln-saken.

– Det var som en storm, sier han.

For ham er det vitalt å skrive. Og det gjør han på fransk.

– Fransk er lystens, mysteriets og fornøyelsens språk. Klassisk arabisk er ennå ikke et skriftspråk. Det er nesten ikke tillatt for mennesker, for det er hellig – og ekskluderende.

Selv om Daoud ikke skriver på arabisk, elsker han språket, og tror det kan utvikle seg. Han vet også godt at det franske språket er belastet og kontroversielt i hjemlandet. Siden Algerie ble selvstendig i 1962, har det vært ansett som koloniherrens språk. Lenge var det mye brukt, mest i den politiske og intellektuelle eliten, men nå er det mange algeriere som ikke kan fransk i det hele tatt.

 

nyhetsbrevet

 

– Fransk er Algeries lingvistiske elskerinne, sier Daoud.

Han kaller seg selv algerisk, ikke arabisk.

– Hvordan skriver du? vil en leser vite.

– Hehe, det er veldig amerikansk å stille det spørsmålet. Jeg skriver for hånd, med sort tusj på hvite ark, liggende på gulvet, påstår Kamel Daoud.

«Å skrive er den eneste effektive kuren mot døden. Folk har prøvd bønn, medisiner, magi, koranske vers eller ubevegelighet, men jeg tror jeg er den eneste som har funnet løsningen: skrive,» sier Zabor i boken. Det blir verre for ham når det en dag er halvbroren som banker på døren: Faren deres ligger for døden. Må Zabor hjelpe en som aldri har elsket ham, og som kastet ham ut hjemmefra?

Det vil selvsagt ikke Kamel Daoud svare på, det får man vite i boken. Som sin litterære figur føler han seg ansvarlig overfor leserne: De må tro at det er nødvendig å skrive. Skriving starter en prosess, litt som å tenne ild på en øde øy.

– Jeg ble født i en bitteliten landsby. Det er en langt sprang derfra og fram til å stå her i dag. Jeg har en viss skyldfølelse overfor min familie. De bor i intet, som Robinson på øya.

 

Fatwa på Facebook

En gang i sin ungdom var Kamel Daoud påvirket av islamismen. Han hadde fått tak i islamske skrifter, og slukte dem som alt annet. Han deltok på noen møter, men forlot miljøet da han var 18.

Nå sier han at han heller vil møte Gud «til fots enn på en organisert ferd mot en moské». Hans tidligere kone bærer hijab. Selv vil han kunne protestere mot «de som tar en religion som gissel og mener at de eier den». Nå er han mer opptatt av buddhismen.

Hvis man ikke løser spørsmålet om Gud i den arabiske verdenen, kan man ikke rehabilitere mennesket og komme seg videre.

Dette snakket han også om i et fransk tv-program i desember 2014:

– Jeg har rett til å protestere mot temaer islamistene mener noe om, som seksualiteten, døden og kroppen, sa han den gang.

– Jeg er overbevist om at hvis man ikke løser spørsmålet om Gud i den såkalte arabiske verdenen, kan man ikke rehabilitere mennesket og komme seg videre. Det religiøse spørsmålet er i ferd med å bli vitalt i den arabiske verdenen. Det må oppklares, vi må tenke over det for ikke å stagnere.

Blant tv-titterne denne kvelden var den salafistiske imamen Abdelfattah Hamadache Zeraoui. Noen dager senere lanserte han en fatwa mot Daoud på Facebook. Han skrev at hvis «sharia gjaldt i Algerie, ville dommen være døden for ulydighet og kjetteri» – fordi Kamel Daoud hadde sådd tvil om koranen og islam og såret muslimene.

Imamen mente Daoud måtte «straffes med døden for sin krig mot Gud, profeten, boken, muslimene og deres land». Han gjentok det samme på tv-kanalen Ennahar noe senere.

Jeg vet i hvert fall at det går an å drepe med bøker.

Kamel Daoud anla imidlertid sak mot imamen. 8. mars 2016 vant han, og imam Hamadache Zeraoui ble dømt til seks måneders fengsel og måtte betale 450 euro i bot. Daouds advokat mente dommen var et mirakel.

Det er en skjebnens ironi at Daoud nå beskyldes for det motsatte: En annen algerisk forfatter, Rachid Boudjedra, anklager ham for å ha vært medlem av den islamistiske terroristgruppen GIA. Daoud har anlagt søksmål mot kollegaen.

 

Litteraturen er et pass

Et av Daouds store temaer nå er forholdet til faren. Han er selv far til to barn, og opptatt av modning.

– Modning må gå gjennom et offer. Vi har vel alle en eller annen gang ønsket å begå fadermord, sier han. For Zabor spiller også språket en viktig rolle i forholdet til faren, fordi det er farens språk.

Skriften er det første opprøret, den første ilden.

– Språket er livets store eventyr. Livet går fra muntlig til skriftlig språk, og språkene er vinduer som åpner seg ut mot verden, sier Kamel Daoud, og kommer igjen tilbake til språkets seksuelle funksjon:

– Uten språk er kroppen blind.

– Hva er da en forfatters rolle? spør en tilhører.

– Ordene maner fram et liv, og gjør livet mindre undertrykket av døden. Det gjelder å bevege seg fra sitt eget ståsted og gå mot noe annet. Litteraturen er et slags pass, sier han.

 

Bøker og makt

Kamel Daoud er opptatt av situasjonen i hjemlandet, og bekymrer seg over at generasjonen som har sittet ved makten siden Algerie ble uavhengig, tviholder på den i stedet for å overføre den til neste generasjon.

– Det er ikke et politisk, men et filosofisk problem. Kan man redde noen med bøker? Jeg vet i hvert fall at det går an å drepe med bøker. Skriften er det første opprøret, den første ilden, stjålet og gjemt i blekket for å forhindre at man brenner seg.

Det er Kamel Daoud som brenner. Han brenner for litteraturen og ordet. Det blir veldig stille når han slutter å snakke. Det er tid for signering.

«Zabor og salmene» ble solgt til en rekke land på bokmessa i Frankfurt, og kommer garantert på norsk. Men for de som kan fransk, er det en fryd å lese hvordan han boltrer seg i språket. Det sprudler av formuleringene, han kjæler med leseren.

 

nyhetsbrevet