De mektigste slipper unna

Kriminologen David Whyte skrev i Agenda Magasin for to år siden at foretakskriminaliteten «dreper flere, stjeler fra flere og fører til enorme økonomiske kostnader for samfunnet sammenlignet med gatekriminalitet». Likevel tas ikke denne kriminaliteten like seriøst, og følges ikke opp på en måte som avspeiler alvoret. Klassejustisen er tydelig.

I kjølvannet av alle skandalene under finanskrisen ble ingen direktører, investorer eller aksjonærer straffet.

David Whyte påpeker videre at det er lite til nytte at det er virksomhetene alene som straffes. Når bankvesenet straffes for kriminalitet, så straffer vi banken, ikke banksjefen, aksjeeierne og investorene – altså de som tjener mest på bankens kriminelle handlinger. På denne måten uteblir den avskrekkende effekten – og avskrekking er som vi vet alltid lovgivernes intensjon.

 

«Noen få råtne epler»

Etter finanskrisen fikk vi høre fra finanseliten at skandalene skyltes noen få «råtne epler». Forskning viser det motsatte – det er mange «råtne» epler. Allerede på 1940-tallet fant den kjente amerikanske kriminologen Donald Sutherland ut at flertallet av foretakene han undersøkte kunne betegnes som vanekriminelle.

I kjølvannet av alle skandalene under finanskrisen ble ingen direktører, investorer eller aksjonærer straffet. I noen ytterst få saker ble syndebukker langt nede i virksomhetens hierarki plukket ut og sendt i fengsel.

Det viste seg blant annet at ledersjiktet bevisst har unngått forbindelse til dokumenter og informasjon som kunne bevise personlig skyld og ansvar. Direktørene avstår nemlig systematisk å signere dokumenter og skyr rapporter om ulike avvik fordi slik dokumentasjon kan bevise at de vet om kriminaliteten som foregår i egen virksomhet. Som oftest er kriminaliteten initiert av nettopp dem. Etterforskningen av skandalene i Enron, Boeing og Volkswagen påpeker dette særskilt. Samtidig vet vi at små foretak etteraper de store.

Reguleringen av foretakskriminaliteten fungerer ikke.

Markedsøkonomiens talsmenn er tydelige på at hensynet til aksjonærene og deres utbytter er helt overordnet. Samfunnsansvaret foretaksledelsen burde ha, befinner seg mye lenger ned på prioriteringslisten. De høyest prioriterte er investorene – og de er først og fremst opptatt av sin egen kortsiktige profitt.

Når profitt trumfer alt annet, utvikles ofte en kultur hvor lovbrudd blir redusert til en forretningsmessig konsekvens – og som må «håndteres». Vi vet at en slik «håndtering» innebærer hemmelighold og ofte bistand fra profesjonelle tilretteleggere. Foretakene bruker enorme ressurser på bistand til hemmelighold, framfor å oppfylle et samfunnsansvar.

 

Ofrene for foretakskriminalitet rammes dobbelt

Lovgivningen mot foretakskriminaliteten har liten funksjon når eiere og investorer slipper å stå til ansvar for kriminaliteten de er drivere for og tjener store penger på. Straffen foretakene får er lav, og kan oftest sammenlignes med den belastningen vi lønnsmottakere mener en fartsbot påfører oss.

Klassejustisen er tydelig.

Det viser seg også at de bøtene som gis til foretak ofte dekkes ved at lønns- og arbeidsvilkårene for arbeidstakere skrus til enda et hakk, eller at bøtesummen hentes inn gjennom økte priser for forbrukerne. Dermed rammes ofrene for foretakskriminaliteten dobbelt.

 

Aktiv og passiv tilrettelegging.

Politiets seneste trusselvurdering, publisert i begynnelsen av mai i år, viser at stadig flere advokater, revisorer, eiendomsmeklere og regnskapsførere bistår foretak og kriminelle nettverk som bryter loven. Dette gjør de bevisst, og slik tilrettelegging kalles aktiv tilrettelegging.

Internasjonale fagmiljøer har understreket behovet for å pålegge investorene og aksjeeierne et større ansvar.

Men tilrettelegging skjer også i en mer passiv form. Når for eksempel innkjøpere av varer og tjenester eller utleiere av forretningslokaler vet at sannsynligheten er stor for at leverandører og leietakere bryter loven, og ikke gjør noe med det – da driver disse innkjøperne med passiv tilrettelegging. Her snakker vi om innkjøpere som vet, eller burde visst, at det skjer lovbrudd. Det samme gjelder dem som investerer i foretak hvor sannsynligheten for lovbrudd er stor og overveiende sannsynlig, men som likevel velger å prioritere utsikten til rask profitt framfor samfunnsansvar. Og de kommer dessverre unna med sin tilrettelegging. Derfor bør lovverket forsterkes ved at også passiv tilrettelegging gir grunnlag for etterforskning, påtale og straff.

 

Sterkere regulering overfor profesjonelle investorer og store aksjeeiere

Reguleringen av foretakskriminaliteten fungerer ikke. Vi kommer ikke lenger i møtet med denne kriminaliteten før vi pålegger de profesjonelle investorene og aksjeeierne større juridisk ansvar. Gjennom lovverket må de store aksjonærene tvinges til å ta sin del av børen når foretak straffes.

Reguleringen av foretakskriminaliteten fungerer ikke.

Denne tankegangen er ikke ny. Internasjonale fagmiljøer har understreket behovet for å pålegge investorene og aksjeeierne et større ansvar. Det er kun det skotske parlamentet som har utformet et konkret lovforslag. Lovforslaget ble dessverre stanset fordi det skotske parlamentet ikke hadde lovgivingshjemmel fra det britiske parlamentet på dette saksfeltet. Men det forarbeidet som ble gjort i Skottland, bør være både inspirasjon og grunnlag for å tette det store hullet som foretakskriminaliteten utgjør i lovgivningen. All straff må rettes mot dem som tjener mest på kriminaliteten. Derfor må investorene plasseres under den juridiske lupen.