Meningsfull profitt?

Ola Kvaløy, i Civitas fagråd, skriver i DN om hvordan velferdsprofitører egentlig er misforståtte sosiale entreprenører, på jakt etter en meningsfull jobb, og at velferdssektoren naturlig tiltrekker seg disse. Ifølge Kvaløy vil et profittforbud i velferden gi «offentlige monopolister» reduserte incentiver til å både satse på kvalitetsforbedringer og kostnadseffektivitet. Han mener derfor at løsningen er å la «private» konkurrere med sterke offentlige tjenestetilbydere.

Sosialt entreprenørskap forbindes med en virksomhet som bygger på sosiale, fremfor rent bedriftsøkonomiske prinsipper. For eksempel at man bedriver aktivitet ut fra idealistiske i stedet for profittdrevne motiver.

Dette gjør aktører som Kirkens Bymisjon, Tyrilistiftelsen, Blå Kors og Frelsesarmeen. De er viktige for mangfoldet i velferdssektoren. Men de er ikke kommersielle selskaper. De er private, ideelle virksomheter, og det fins ikke noe parti i Norge som vil dem til livs. Den politiske striden handler derimot om de kommersielle selskapene.

Paradokset er at de private, ideelle aktørene presses ut av de kommersielles fremvekst.

Derfor er det underlig at Kvaløy konsekvent bruker begrepet «de private» når hans ærend er å forsvare profittmotivert velferd. Det minner om kommunikasjonsstrategien til de kommersielle velferdskonsernene. De vet at de ideelle aktørene over mange tiår har opparbeidet seg et godt omdømme, mens de selv sliter litt på det området. Derfor omtaler de seg selv som «private», i et forsøk på å viske ut skillet mellom seg selv og de ideelle aktørene.

Paradokset er at de private, ideelle aktørene presses ut av de kommersielles fremvekst. De ideelle kjøpes nå opp i et rasende tempo, i hovedsak av et fåtall store konserner som snart kontrollerer hele den private delen av velferdssektoren. Det som truer ideelle aktører er derfor de kommersielles inntog i velferden, men det skriver ikke Kvaløy noe om.

Én slik aktør er Norlandia Care. I 2016 gikk rundt 3 milliarder norske skattekroner til selskapet. De to eierne, brødrene Adolfsen, har ifølge Kapital en formue på over 5 milliarder kroner. Samtidig som de har tjent seg rike på skattepengene våre, har selskapet i flere år vært forbundet med skandaler der lav bemanning, for å spare penger, har gått ut over pasientsikkerhet, flere ganger med dødelig utfall.

Konsulentene forteller i Dagbladet om kronisk underbemanning og forsøk på å sminke virkeligheten før tilsyn.

Aleris, en annen kommersiell gigant, er på sin side aktuell med søksmålene mot seg fra 26 konsulenter som har jobbet for selskapet. Konsulentene forteller i Dagbladet om kronisk underbemanning og forsøk på å sminke virkeligheten før tilsyn. Nå går de til sak mot sin tidligere arbeidsgiver for blant annet grove brudd på arbeidsmiljøloven og arbeidsuker på opptil 120 timer. Aleris på sin side har svart med å si opp kontrakten til konsulentene som fremdeles stod i jobb der.

Og forrige uke kom avsløringen om at staten de siste årene har kjøpt privat øyebehandling hos Aleris for 200 millioner kroner, en tjeneste det offentlige kunne gjort selv for 33 millioner, i følge regnestykker fra både Ullevål og Sykehuset Innlandet. Sånt blir det profitt av, men sånt blir det også betydelig mindre penger til de offentlige sykehusene av.

Disse kommersielle aktørene, som driver barnehager, sykehjem og barnevern, får regningene til drift, bygg, eiendom og milliardoverskudd dekket av våre skattepenger, og kundene levert av det offentlige. Det investeres minimalt med privat kapital og risikoen er lav. Ifølge en BDO-rapport, utført på oppdrag av Kunnskapsdepartementet, var avkastningen i barnehagesektoren i perioden 2007 til 2016 tre ganger større enn den gjennomsnittlige avkastning på Oslo Børs i samme periode.

Samme rapport viser at eiernes oppsamlede fortjeneste i de kommersielle barnehagene alene, har økt fra 250 millioner i 2007 til 4 milliarder i 2017. Dette er imidlertid ikke verdiskaping i vanlig forstand. Det er overføring av penger fra offentlige budsjetter til private kontoer. Det gir ingen økt kostnadseffektivitet eller besparelse for samfunnet.

Det er tydelig at disse kommersielle selskapene ikke er i velferden for å realisere drømmen om en meningsfull jobb. Profittmotivet har derimot blitt et problem både for kvaliteten og bærekraften i velferdstjeneste våre.

Hvis Kvaløy ønsker seg kvalitetsforbedringer og et mangfoldig velferdstilbud, burde han bekymre seg for hvordan de private, ideelle aktørene presses ut av de kommersielle. Og et profittforbud er trolig det viktigste vedtaket Stortinget kan fatte dersom de ønsker å sikre de private, ideelles plass i velferden i framtiden.