Min kamp for å bli sykepleier

Norge er verdens beste land. Norge har de fineste fjordene. Norge har de flotteste fossefallene. Norge har de fineste strendene. Norge har verdens beste idrettsutøvere. Norge har den beste utdanningen. Men…

Jeg flyttet tilbake til Norge etter nesten 8 år i Australia. Jeg hadde universitetsutdanning, samt spesialisering og autorisasjon som operasjonssykepleier i Australia. Jeg hadde bred kompetanse og flere års erfaring innen svært varierte fagområder. Jeg stilte med sykepleiererfaring fra en rekke kompliserte operasjoner og fikk jobbtilbud som operasjonssykepleier på Rikshospitalet. Jeg gledet meg enormt til å utnytte min kompetanse i mitt hjemland.

Dette måtte jo være en misforståelse.

Jeg sendte inn søknad om autorisasjon som sykepleier i Norge i 2011. Jeg bestod kurset «Nasjonale Fag for sykepleiere» inkludert eksamen i norsk kultur(!) og medikamentregningseksamen. Jeg fikk beskjed fra Statens Autorisasjonskontor (SAK) at jeg skulle få vedtak på min søknad før julen 2013. Jeg pakket derfor med meg alt jeg eide og flyttet hjem.

På julaften dumpet et brev ned i postkassen: Avslag på søknad om autorisasjon som sykepleier i Norge. Dette måtte jo være en misforståelse, mine to studiekamerater med identisk utdanning hadde jo fått godkjenning. Forskjellen fra mine studiekamerater var at jeg i tillegg hadde australsk autorisasjon, spesialisering og erfaring.

Dessverre var det ingen misforståelse. Vedtaket ble stadfestet i Statens Helsepersonellnemnd i juni 2014, og min drøm om å utnytte min spesialiserte kompetanse i mitt hjemland ble knust. Alt så mørkt og dystert ut. Vedtaket fra nemnda var endelig og kunne ikke påklages. Hva skulle jeg nå gjøre? Alt håp om å bli sykepleier i Norge var ute. Jeg dro langt ned i kjelleren. Der var det mørkt.

På fritiden skrev jeg eposter til hvert eneste medlem i Helse- og omsorgskomiteen.

Jeg fikk lov å jobbe på Rikshospitalet. Stillingstittel: Pleiemedhjelper. Stilling: Ekstravakt. Det var nedverdigende å gå på jobb hver dag. Jeg hadde gått fra å være spesialsykepleier med hovedansvar for flere kirurgers faste ukentlige operasjonslister, nå nedgradert til pleiemedhjelper som kokte kaffe og smurte brødskiver til pasienter post-operativt.

På fritiden skrev jeg eposter til hvert eneste medlem i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Jeg sendte inn skriftlige spørsmål til Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg hadde utallige møter med ANSA. Jeg var på møter på Stortinget. Tryglende eposter ble sendt, og telefoner ble tatt til høgskoler i desperasjon for å få noen til å hjelpe meg. Seks norske høgskoler har studentutveksling til nøyaktig det studiet og universitetet jeg hadde gått på så derfor tok jeg kontakt med de for å få en uttalelse om min utdanning. Det ville de ikke gjøre da dette ikke var deres jobb.

«Ta kontakt med SAK», var rådet jeg fikk. SAK svarte meg slik: «Som vi har skrevet i ditt brev er din sak her avsluttet(…)Vi har skriftlig saksbehandling og ytterlige mail i denne sak vil ikke bli besvart». Norsk Sykepleierforbund var heller ikke interessert i å hjelpe meg fordi jeg var jo ikke autorisert sykepleier. Det ble til og med på mine vegne stilt spørsmål direkte til Helseministeren, uten at det heller hadde noen effekt.

Alt håp var ute.

Pengene jeg tjente som ekstravakt dekket ikke alle utgiftene. Jeg prøvde å betale ned på et studielån på en utdannelse godkjent og kvalitetssikret av NOKUT, lånekassen og flere norske høgskoler, men som ikke ble anerkjent av Statens Autorisasjonskontor. Alt håp var ute og jeg holdt på å drukne i min egen depresjon. Jeg ønsket å gi opp og jeg hadde lyst å flytte tilbake til Australia.

Australia er paradis for oss nordmenn. Queensland, «The Sunshine State», lokker med sommer året rundt. Kulturen er vestlig, språket er engelsk, folkene er imøtekommende og laid-back, og totalt gjør det landet til et enkelt valg for mange eventyrlystne norske studenter. Australia har et høyt faglig nivå innen helse og utdanning. Australia har sammen med Norge i flere år vært på United Nations topp ti rangering av verdens beste land å bo i. Det er ikke uten grunn at Helse- og Omsorgskomiteen fra Stortinget valgte nettopp Australia til årets studietur.

Pasientsikkerhet er viktig. I Norge er det kun Statens Autorisasjonskontor som gir autorisasjon til helsepersonell. SAK har en utrolig viktig jobb og det er betryggende å tenke på at SAK setter høye krav til hva helsefaglige utdanninger skal inneholde. Dessverre er det mindre betryggende at disse kravene varierer fra fra hver enkelt søknad. SAK er derimot veldig stolte av at de har individuell saksbehandling.

Det kommer tydelig frem at de ikke har faste regler for vurderingene sine da to sykepleiere med identisk utdanning, fra samme universitet, samme år, og med samme antall timer, mottar totalt forskjellig vurdering av utdanningene sine. Vedtakene kom med kun 3 ukers mellomrom og hadde til og med samme saksbehandlere. Hvilken kompetanse sitter egentlig disse saksbehandlerne med slik at de kan foreta disse vurderingene?

Jeg skjønner godt at folk gir opp.

Jeg kjenner flere sykepleiere utdannet utenfor EØS. Mange har om søkt autorisasjon og fått vedtak fra SAK hvor det står at tilleggskrav for å få norsk autorisasjon er at de må ta kurset «Nasjonale Fag», samt et visst antall uker med veiledet praksis. Kurset «Nasjonale Fag» som bl.a. tilbys på HiOA koster 14 350 kroner. Man må jobbe svært mange timer som pleiemedhjelper for å spare seg opp en slik pengesum. I tillegg kommer jo flere uker med vanlige utgifter og ingen inntekt.

Jeg skjønner godt at folk gir opp. De som ikke gir opp sender inn dokumentasjon på fullførte tilleggskrav sammen med ny søknadsavgift til SAK. Likevel mottar de avslag på sin søknad om autorisasjon, med beskjed om å fullføre utdanning ved norsk høgskole dersom de ønsker å arbeide som sykepleier i Norge. SAKs praksis er endret, de har endret spillereglene underveis i spillet.

Sverige stiller derimot med en oversikt og rekkefølge på hvilke tiltak som kreves for at du får autorisasjon. Så lenge man følger rekkefølgen og fullfører kravene så vil det gi autorisasjon. Her finnes ingen hemmeligheter om hva som kreves av den enkelte. Sverige spiller med åpne kort og spillereglene endres ikke underveis. Som en gledelig bonus koster det oss ikke en eneste krone å fullføre dette forløpet. Sverige oppfordrer og hjelper oss å bekrefte sykepleierkompetansen vår, og dermed få mulighet til å utnytte denne kompetansen.

Hvor ble det av de vesentlige manglene?

Jeg mottok en «jevngodhetsvurdering» fra Sverige og sendte inn en ny søknad om autorisasjon til SAK i 2015 og plutselig stod jeg med de norske autorisasjonspapirene i hånden. Jeg reagerer på at de kun brukte en uke på å behandle søknaden min. Var det jevngodhetsvurderingen som gjorde utslaget, eller var det kanskje min fantastiske referanse og erfaring som pleiemedhjelper som gjorde at jeg nå plutselig fikk autorisasjon?

Jeg hadde fortsatt den samme sykepleieutdannelsen, jeg er den samme personen med denne samme kompetansen som da jeg fikk mitt andre og tredje avslag i 2013 og 2014. Jeg har ikke tatt flere timer forelesninger innen grunnleggende sykepleierfag. Hvor ble det av de vesentlige manglene som gjorde at jeg måtte ta hele utdanningen på ny?

Min kamp mot byråkratiet pågikk i over fire år. Flere ganger ble jeg full av håp om at det skulle ordne seg. En avisartikkel løftet saken frem i media. Med seg bragte den lovende ord fra flere politikere, til og med løfter om en interpellasjon. Kommentarer som «dette må vi ordne opp i» ga meg store forhåpninger om lys i enden av tunnellen. Dessverre ble jeg like skuffet hver gang det viste seg å være tomme løfter og falske forhåpninger. Politikerne ordnet ikke opp og det ble ingen interpellasjon.

Det var først da NRK Brennpunkt kom på banen at ting virkelig begynte å skje. Plutselig satt jeg med autorisasjonen i hånda. Gledestårene mine som vises på tv er helt ekte og foreviget av de flinke NRK-journalistene. Det var en gledens dag. Men gleden opplevdes kortvarig og hadde en bitter ettersmak; Hva med alle de andre?

Se hvordan Sverige gjør det.

SAK må forstå at vi har valgt sykepleieryrket fordi vi identifiserer oss som sykepleiere. Det er ikke bare en jobb. Det er hvem vi er. Vi kommer ikke til å bli rike grunnet vårt utdanningsvalg. Når SAK nekter oss å utføre yrket vårt, nekter de oss ikke bare å utføre en jobb. SAK nekter oss å være oss selv. Dette tærer på vår psykiske helse, det bryter oss ned som mennesker, det ødelegger forhold, samt ødelegger alle økonomiske forutsetninger for å bygge opp et liv i Norge.

Det er på høy tid at politikerne ordner opp. Less talk, more action. Se hvordan Sverige gjør det: Lønnet praksis og gratis kvalifiseringsløp. Spillereglene må fastsettes. Statens Autorisasjonskontor, Statens Helsepersonellnemnd og Helsedirektoratet må spille med åpne kort. Som NRK Brennpunkt dokumenterer (10/11-2015), vil vi mangle 30 000 sykepleiere i Norge i nær fremtid.

Dersom SAK fortsetter sitt arbeid vil dette tallet øke. Det nytter ikke å være verdens beste land, med verdens fineste fjorder, fossefall og strender. Selv verdens beste velferdsordninger og hele verdens oljepenger er nytteløse dersom vi ikke har kvalifisert helsepersonell til å ta vare på befolkningen.