Mistillit på autopilot

Etter Politisk Kvarter-sendingen tirsdag morgen 19. april, gikk diskusjonen heftig blant enkelte grupper i sosiale medier om hvorfor NRK-redaksjonen ikke hadde gitt Pål Steigan (bildet over) rett til samtidig imøtegåelse. Ifølge han selv, og en rekke andre, burde han fått det fordi saken handlet om han. Men faktum er at det gjorde den ikke.

Den handlet om hvordan partiet Rødt ville håndtere opplysningene om at åtte tillitsvalgte i partiet satt på eiersiden i selskapet Mot Dag, som eier steigan.no. I den konteksten er det, etter mitt syn, helt naturlig at Steigan ikke blir intervjuet, men at NRK derimot snakker med ulike stemmer i partiet Rødt.

Dette er et enkelt, men klassisk eksempel på hvordan virkeligheten kan dreies slik at NRK henges ut som uansvarlig medieaktør, som ikke følger presseetiske retningslinjer, til tross for at det ikke var noe i denne saken som tydet på at de hadde gjort feil.

Utgangspunktet for bloggen er at det som skrives i etablerte medier generelt ikke er sant.

Det er også et skoleeksempel på hvordan man aktivt kan bidra til å bryte ned tilliten til etablerte medier. Det er god grunn til å være kritisk til både fokus, prioriteringer og saker som fremmes i etablerte medier, men det er stor forskjell på det og aktivt vranglese mediene for å bryte ned tilliten. Det er tvert i mot å fremme en kritikk som ikke har hold i virkeligheten.

Flere av sakene på steigan.no er ikke nødvendigvis desinformasjon, men de er ofte ensidig ideologisk vridd. Utgangspunktet for bloggen er at det som skrives i etablerte medier generelt ikke er sant. Dermed presenteres et ensidig bilde av situasjoner og hendelser, og dette bildet forsterker oss/dem-dikotomien; vi mot verden og verden mot oss, de gode mot de onde, de klarsynte mot de dumme, osv.

Like før påske deltok jeg i en podcast med Asle Toje og fortalte litt om mine erfaringer med å ha vært i et miljø hvor en god del aktører ofte leste alternative medier, deriblant steigan.no. Andreas Slettholm skrev om dette i en kommentarartikkel i Aftenposten onsdag denne uken. Min opplevelse var at bildet av virkeligheten etter hvert ble så sprikende at muligheten til å finne kompromisser og drive politikkutvikling ble umulig. Samtidig vet vi at eksterne aktører, deriblant Russland, aktivt nører opp under splittelser i demokratiske samfunn nettopp for å svekke tillit og skape uro.

Hvis vi ikke enes om faktagrunnlaget i ulike saker, svekkes grunnlaget og mulighetsrommet for god politikk- og samfunnsutvikling.

Ikke-militære trusler som desinformasjon og påvirkningsoperasjoner er en viktig del av den nye krigen. De redaktørstyrte mediene taper terreng til globale techselskaper, sosiale medieplattformer og «alternative medier». Teknologiselskapene har overtatt rollen som verdens største distributører av nyheter. Denne endringen har to viktige og merkbare konsekvenser for svært mange:

Det ene er den store økningen i antall saker som fremmer sterke følelser. Disse sakene trigger engasjement og får dermed stor spredning. Mer spredning gir mer annonseinntekter. Det andre er at digitaliseringen gjør at folk lettere kan samle seg i protestgrupper, hatgrupper og interessegrupper. Her møtes de i felles frustrasjon, misnøye og mistillit til politiske beslutninger, enkeltpolitikere eller det politiske systemet. Det er mennesker som lever i en uredigert øyeblikksverden, uten innlagte refleksjonspauser, redaktører eller korrekturlesere.

Et nylig eksempel på hvordan eksterne aktører bidrar til økte splittelser, er opptøyene som var i Sverige i påskeuken. Det er ikke bekreftet hvem som står bak, men det har blitt kartlagt at misnøye mot koranbrenning ble hauset opp av utenlandske kontoer i sosiale medier. De samme aktørene har visstnok også vært en del av en påvirkningskampanje mot den svenske sosialtjenesten tidligere i år.

Her har mediene og politikerne en viktig jobb å gjøre med å vedlikeholde tillit i befolkningen.

I lys av hva vi vet om truslene i informasjonsdomenet og hvordan de lett kan utnyttes av andre aktører, bør det etableres en ny tverrpolitisk anerkjennelse av tillitens samfunnsverdi.

Hvis vi ikke enes om faktagrunnlaget i ulike saker, svekkes grunnlaget og mulighetsrommet for god politikk- og samfunnsutvikling. Det er således en ikke ubetydelig trussel mot demokratiet. Dette er ikke noe som utelukkende forekommer i saker som berører krig og fred, men også noe vi ser på en rekke andre samfunnsspørsmål. Det være seg klima, vaksiner, innvandring eller vindkraft.

Her har mediene og politikerne en viktig jobb å gjøre med å vedlikeholde tillit i befolkningen. Og så har vi alle et ansvar for å oppdatere egen forståelse av virkeligheten og etterstrebe et offentlig ordskifte basert på kunnskap, fremfor sterke følelser og ensrettet ideologi.

Et faktabasert konstruktivt ordskifte – med vel så mye fokus på felles løsninger som individuelle problemer – er det beste psykologiske forsvaret vi har mot desinformasjon og andre aktørers ønske om å destabilisere og forhindre god samfunnsutvikling.