FOTO: Pixabay

Mobbeofre trenger et reelt vern

Regjeringen legger frem nye forslag for å forhindre mobbing, men tar ikke på alvor hvor dypt problemene stikker.

Den dag i dag er mobbeofre så godt som fritt vilt. Vi har rett og slett ikke systemer som er sterke nok til at de blir plukket opp, og hjulpet. Mye av grunnen er at vårt syn på mobbing er utdatert.

For å dra en parallell: Hver eneste gang noen advarer jenter mot å kle seg lett eller drikke mye på byen, overdøver protestene det meste i offentlig debatt. Med god grunn. Offeret har ikke selv ansvar for hva det har blitt utsatt for. Slik burde det også være med mobbing.

Vi kan ikke ansvarliggjøre barn for deres handlinger på denne måten.

Man har blant annet på bakgrunn av en Høyesterettsdom, inntatt i Rt. 2012 s. 146, en måte å kategorisere mobbeofre på: Man skiller mellom passive og provoserende mobbeofre (avsnitt 57). Votumet i seg selv er det ikke stor grunn til å kritisere, men det er oppfølgingen fra underinstansene og holdningene hos de som er ansvarlige.

 

Uholdbar tankegang

I en dom fra Trondheim (15-036958TVI-STRO) uttrykker blant annet tingretten, på bakgrunn av beskrivelser av saksøker, at vedkommende «stemmer godt med oppfatningen av et ikke-provoserende mobbeoffer». De sier videre at «det at man noen ganger forsøker å forsvare seg (…) ikke er tilstrekkelig til at man skal anses som et provoserende offer».

Dersom vedkommende i et slikt tilfelle hadde vært et provoserende offer, vil en rimelig tolkning av denne dommen dermed være at det er offerets eget ansvar at ingen hjalp vedkommende med mobbingen, eller som dommen uttrykker, at andre hjelpetiltak skal iverksettes – gjerne i form av at barnet selv ansvarliggjøres og skal læres opp til å interagere med andre barn. En slik type tankegang finnes også i uttalelser fra skoleledelser i andre mobbesaker. Blant annet LF-2016-34126 der skoleledelsens vitneutsagn baserer seg på at «de øvrige vitnene som ble ført fra kommunens side, ga uttrykk for at A hadde vært den aggressive part».

De som må ansvarliggjøres, er skolene. Dette skjer ikke i dag.

Resultatet blir at bevisførselen, som et mobbeoffer med store psykiske plager som følge av mobbingen må gå gjennom, beror på hvorvidt den var et provoserende offer eller ei. I realiteten: om dette barnet bare var ment til å mobbes, som om det ikke var noe skolen kunne gjort fordi mobbeofrene rett og slett bare var problembarn.

Det er ikke holdbart. Vi kan ikke ansvarliggjøre barn for deres handlinger på denne måten.

 

Tvinges til å bli mobbet

De som må ansvarliggjøres, er skolene. Dette skjer ikke i dag. For å sitere en nylig dom fra lagmannsretten:

«Slik lagmannsretten ser det, er det imidlertid ikke nødvendig å konkludere i spørsmålet om mobbing har skjedd. Det avgjørende spørsmålet er om skolen hadde grunn til å foreta undersøkelser begrunnet i ‘kunnskap eller mistanke’ om mobbing.»

 

nyhetsbrevet

Grunnen er enkel nok: Mobbeansvaret følger av arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven §2-1. Dette betyr at man skal se om skolen som helhet, altså da alle ansatte, hadde tilstrekkelig grunn til å reagere på mobbing som forekommer på skolen, og om de forsøkte å forhindre denne.

Man har alltid muligheten til å forhindre mobbing.

Et slikt regelverk er problematisk av to grunner. Først og fremst skal det ikke være opp til barnet selv eller foreldre å sørge for at skolen oppdager mobbing. Dette skal være opp til skolen å oppdage. Alle skoler har mobbing i større eller mindre grad. Dermed må de oppdage mobbingen ved å ha et særskilt stort fokus på det. Motsetningen vil være å legge ansvaret over på eleven, eller eventuelle foreldrene.

Den andre grunnen er at man alltid har muligheten til å forhindre mobbing. Dersom vi skulle konkludert med det motsatte – at mobbing alltid vil skje, og alltid vil få de enorme konsekvensene for enkeltindividet som det får – ender vi opp med en særdeles trist konklusjon for norsk skole. Skolen er bygd opp med tanke på at alle skal gjennom. Alle norske barn må i skolen. Hvis vi aksepterer premisset om at mobbing ikke kan forhindres, og vi vet at mobbing skjer på så godt som alle skoler, må vi også si at vi som samfunn tvinger enkelte barn til å bli mobbet.

 

Økonomiske konsekvenser

Dermed passer det objektive ansvaret faktisk perfekt. Det erstatningsrettslige, objektive ansvaret er utviklet med tanke på at enkelte former for virksomhet medfører en stadig, typisk og ekstraordinær risiko for å påføre andre skader. Slik er det også med mobbing, men hensynene gjør seg desto mer gjeldende ettersom alle barn tvinges til å gå på skolen. Når vi da vet at skolen medfører en betydelig risiko for enkeltpersoners psykiske helse, er det bare rett og rimelig at skolen alltid skal erstatte tapet og lidelsen dette medfører.

Hvis regjeringen tok mobbing på alvor, ville de grepet inn og innført objektivt ansvar.

Samtidig vil et slikt ansvar endre på det incentivet skoleledelsen har i dag. Da vil skoleledelsen ha en enkel regel å forholde seg til: Dersom noen får problemer som følge av mobbing på din skole, får du et søksmål mot deg. En ting vi alle kan være enige om, er at store økonomiske konsekvenser fungerer særdeles godt for å få skoleledelser til å handle.

 

Innfør objektivt erstatningsansvar

Det regjeringen vil gjøre i sin stortingsmelding (Meld. St. 21 (2016-2017), er å gi opplæring for skoleledere og dagbøter der de ikke retter opp mobbing. Opplæringen er sikkert fin, den – men det er jo ikke skoleledelsen som er på gulvet og ser gutten som alltid sitter for seg selv, eller jenta som blir kastet i snøen hver eneste dag. Dagbøter er bra, men i realiteten vil mottiltak fra skolen være tilstrekkelig for å forhindre det, og basert på erfaring fra tidligere «mobbetiltak» som eksempelvis MOT-kampanjen, vet vi at disse har så godt som ingen bevist effekt.

Hvis regjeringen og juriststanden tok mobbing på alvor som det ekstreme samfunnsondet det er, ville de grepet inn og innført objektivt ansvar.

 

nyhetsbrevet