Nå er USA blitt mindre demokratisk

Når Donald Trump igjen overtar makta i verdens eldste demokrati, er dette et tilbakesteg for den demokratiske utviklingen. En tendens som internasjonale demokratimålinger, som blant annet Economist Democracy Index, bekrefter at har pågått de siste årene.

Nå er verdens demokratier i tilbakegang, etter flere tiår med jubel, optimisme og tro på at denne styreformen var en slags endestasjon i sivilisasjonsutviklingen.

Kort tid etter at han inntok sete i Det hvite hus, anklaget han pressen for å være «det amerikanske folks fiende».

Langt oftere enn at demokratier har rast fordi land er blitt felt etter angrep fra en diktator med en drøm om verdensherredømme, har demokratier de siste tiårene langt oftere blitt bygget ned innenfra: Autoritære politikere har blitt valgt av folk i legitime valg, for så gradvis å demontere de demokratiske verdiene og institusjonene internt i land rundt om i verden.

Vi har blant annet sett det i Ungarn, hvor den sittende statsministeren Victor Orbán har transformert et av Øst-Europas store demokrati-håp i 1990-årene, til det han selv kaller et «illiberalt kristendemokrati». Det skjer i Tyrkia, hvor den demokratisk valgte statslederen Recep Tayyip Erdoğan samler mer og mer makt i egne hender, blant annet gjennom endringer i Grunnloven. Og vi har sett det i USA.

Under forrige presidentperiode tikket Trump av flere bokser for autoritære trekk hos ledere, nøye beskrevet av blant andre forfatterne av boken «How democracies die», Steven Levitsky og Daniel Ziblatt: Trump har mangel på respekt for demokratiske spilleregler, mangel på anerkjennelse av politiske motstandere, han har oppfordret til vold og har tilbøyelighet til å inndra grunnleggende rettigheter, som pressefrihet.

I sin forrige presidentperiode var han ikke nådig i sin dom over det han omtalte som «mainstream media».

Alle verdens demokratier er ulikt skrudd sammen, med sine ulike institusjoner, lovsett og tradisjoner.

Kort tid etter at han inntok sete i Det hvite hus, anklaget han pressen for å være «det amerikanske folks fiende».

Med en retorikk som delegitimerer de redaktørstyrte mediene, gjentok han budskap som er gjenkjennelig fra diktaturer på 1900-tallet, med mål om å skape tvil i befolkningen om hva som er sannhet og hva som er «fake news».

Og lite tyder på at det blir mindre alvorlig denne gangen.

Et tegn på det finner vi i en konklusjon fra den amerikanske høyesterett fra i fjor, hvor de regelrett forrykket makten i det amerikanske demokratiet: flertallet av høyesterettsdommerne konkluderte langt på vei med at den amerikanske presidenten står over loven når han eller hun opptrer som president.

Saken de behandlet gjaldt om tidligere president og daværende presidentkandidat Donald Trump hadde immunitet mot rettsforfølgelse for ting han gjorde da han var president.

Tre dommere sa seg uenige i beslutningen. I sin dissens beskrev høyesterettsdommer Sotomayor hypotetiske scenarioer som fremtidige presidenter ikke kan dømmes for, så lenge presidenten ikke kan rettsforfølges:

«Beordre militærkupp? Immun. Ta imot bestikkelser mot å gi noen en benådning? Immun. Immun, immun, immun.»

Hun understreker med dette sårbarhetene som kan oppstå i et demokratisk system – et system som mange av oss, iallfall inntil nylig, har likt å sammenligne oss med. Og selv om vi skal vise respekt for at et land former sitt styringssett på sin måte, og det ikke finnes én mal for demokratier, begrenser dette både muligheten til å kontrollere presidentens utøvelse av makt og «likhet for loven».

Og uten å slå oss for hardt på brystet, troner Norge helt øverst på internasjonale demokratiindekser.

Alle verdens demokratier er ulikt skrudd sammen, med sine ulike institusjoner, lovsett og tradisjoner. Det norske demokratiet består av noen deler som skiller seg fra det amerikanske, noe vi beskriver i vår bok “Makta er vår: politikk og påvirkning i det norske demokratiet” (2025). Et viktig element er at vi ikke har domstoler som er polarisert, som i USA, noe som hindrer sittende regjering å utpeke høyesterettsdommere som «matcher» deres politiske profil.

Vi har heller ingen posisjon som automatisk stiller deg over loven, slik høyesterett har erklært at amerikanske presidenter gjør. Og vi har dessuten skrevet inn menneskerettighetene som eget kapittel i grunnloven, som gjør at en eventuell autoritær statsminister ikke har like god adgang til å lefle med grunnleggende rettigheter, som valgfrihet, religionsfrihet eller ytringsfrihet.

Da må vedkommende få med seg ⅔ av stortingsrepresentantene på endringen. Dessuten tar grunnlovsendringer lengre tid enn andre lovendringer, ettersom de må gjennom to stortingsperioder for å bli vedtatt.

Dette er bare noen av strukturene som beskytter det norske demokratiet fra å bygges ned innenfra av enkeltpersoner eller enkeltgrupper, som skulle ønske det. Strukturer som kanskje kan virke tørre og mindre viktige å kjempe for, når strømprisene og høye renter for mange husholdninger velter økonomien eller man er utålmodig med å få klimakampen høyere opp på agendaen. Men alle disse mekanismene er helt sentrale for å sikre oss mot svakheter og hull i demokratiet.

Og uten å slå oss for hardt på brystet, troner Norge helt øverst på internasjonale demokratiindekser.

Men tross topplassering og lange tradisjoner med representativt folkestyre, må vi ikke la det bli en hvilepute. For også her kan vinden som blåser over verden, rive viktige institusjoner, prinsipper og friheter over ende. Her bør alle nyheter fra landet som lenge har erklært seg som demokratiets spydspiss, minne oss på hva vi må beskytte her hjemme.