Nå må regjeringen subsidiere arbeid, ikke bare kapital

 

Vi lever ikke av oljefondet i dette landet, vi lever av arbeid. Slik er det i hvert fall vanligvis. Nå har vi, på grunn av tiltak for å hindre spredning av smitte, tatt masse mennesker ut av arbeidslivet. På to uker er vi gått fra  2,3 prosent ledige til ufattelige 10,4 prosent. Det er dramatisk, både fordi ledighet har en tendens til å bite seg fast, og fordi vi fortsatt har mange oppgaver som må løses.

At flest mulig holdes i arbeid, er av enorm betydning.

Arbeid er en arena for fellesskap, mening og anerkjennelse, i tillegg til inntekt. At flest mulig holdes i arbeid, er av enorm betydning både for økonomien vår og for både den enkeltes helse og trivsel. Sysselsetting blir avgjørende for samfunnets evne til å komme raskt i gang når hjulene skal begynne å rulle igjen. Det kan vi legge til rette for allerede nå. Men da må vi spørre om krisepakkene leverer på arbeid.

Det kan vi legge til rette for allerede nå.

Vi lærer hele tiden i denne krisen. Politikken tilpasser seg raskt. Analyser man har den ene uken blir irrelevante den neste. Vi skriver om bedriftenes problemer på tirsdag, som en ny krisepakke forsøker å løse på fredag. I likhet med andre kriseløsninger fra regjeringen, har også denne siste krisepakken blitt mottatt med skuffelse av opposisjonen på Stortinget. Forhåpentligvis får vi se en gjentakelse av det som skjedde med kriseloven og tidligere krisepakker: Stortinget gjør en grundig jobb og finner raskt fram til bedre løsninger.

Det er avgjørende at vi innretter krisepakker slik at kostnaden fordeles mest mulig rettferdig.

Denne krisen likner ikke tidligere kriser. Det er politiske vedtak, ikke økonomisk nedtur, som reduserer aktiviteten og øker ledigheten. Frisører, manuellterapeuter, tannleger og hudpleiere får ikke lov til å jobbe nå, av hensyn til fellesskapet. Derfor må også fellesskapet bære kostnaden av at deres inntekt forsvinner. Det er avgjørende at vi innretter krisepakker slik at kostnaden fordeles mest mulig rettferdig. Like avgjørende er det at vi ruster vår økonomi til å komme bedre ut på andre siden. Her er noen forbedringsforslag til krisepakkene så langt:

 

For det første bør vi ikke stimulere til å få folk ut av arbeid. En justering som kan bli nødvendig, handler om de rause ordningene for permitteringer i kriserammede bedrifter. Det er bra at myndighetene avlaster bedrifter som er nødt til å permittere ansatte som følge av total eller delvis nedstenging. Det gjør de nå ved å ta kostnader ved permittering tidligere enn det som er vanlig. Men som flere økonomer har påpekt, er det nå slik at det lønner seg mer for enkeltbedrifter å permittere, kanskje mer enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det kan gjøre økonomien vår mer svekket enn den trenger å være.

 

Vi kan tenke oss et eksempel der en arbeidstaker i en bedrift vanligvis, før korona, bidro til en inntekt på 100 kroner, og fikk 75 kroner i lønn. Nå, på grunn av lavere salg, er inntekten på samme arbeidstid bare 70 kroner. Kan hende lønner det seg for bedriften å permittere henne nå. Men for samfunnet er det svært mye mer verdifullt at hun forsetter å produsere de 70 kronene, enn at hun brått produserer null, og samtidig får penger fra fellesskapet. Det blir et dobbelt tap for det samme fellesskapet.

Stortinget og regjeringen bør se på lønnstilskudd.

Derfor bør Stortinget og regjeringen se på lønnstilskudd for å stimulere til at flere står i jobb og holder økonomien i gang – og sørge for at det blir mer lønnsomt for bedriftene enn permittering.

For det andre må vi fortsatt løse store kompetansebehov. En akutt krise kan fort føre til at vi mister av syne de andre krisene vi også må håndtere, de som verken blir borte av seg selv eller lar seg løse i løpet av kort tid. Vi har lenge visst at digitalisering, globalisering og klimaendringer stiller helt nye krav til kompetanse i norsk arbeidsliv. Stadig flere trenger stadig mer påfyll. Alt for ofte er det slik at de som tjener minst og har minst utdanning fra før, også får minst videreutdanning.

Investering i kompetansepåfyll kombinert med delvis permittering ruste oss for tiden etter korona.

Tankesmien Agenda publiserte nylig en rapport med forslag til hvordan kompetansereform kan organiseres bedre. Krisen vi står i gir oss muligheter til å investere langsiktig i nettopp dette, slik blant annet Viken fylkeskommune nå gjør. Investering i kompetansepåfyll kombinert med delvis permittering kan bidra til å holde et visst produksjonsnivå oppe og samtidig ruste oss for tiden etter korona.

Vi må se på hvordan folk som nå har yrkesforbud enklere kan ta andre jobber, uten å miste sin opprinnelige jobb.

For det tredje er det mange oppgaver som skal løses nå, men risikerer å bli stående uten arbeidskraft. Vi har store behov for hoder og hender i for eksempel helsesektoren og i landbruket. Vi bør derfor se på hvordan folk i jobber som nå har fått ilagt yrkesforbud enklere kan ta andre jobber som blir ledige eller skapes i krisen, uten å miste sin opprinnelige jobb. Da må det også kunne lønne seg for den enkelte å ta jobber som betaler mindre enn den man er permittert fra. Her kan vi lære av pensjonsreformen, som lyktes med å få flere til å jobbe, gjennom at trygd ikke avkortes mot arbeid.

Det må  kunne lønne seg for den enkelte å ta jobber som betaler mindre enn den man er permittert fra.

Til slutt har krisen, mer enn noe annet, vist politikken og myndighetens enorme betydning for samfunnsutviklingen. Når samfunnshjulene skal opp i tempo, må politikken komme med kraftfulle nye pakker som bygger bærekraftig næringsliv og nye arbeidsplasser. Norge er truffet både av korona og oljeprisfall. Skal vi lykkes med et reelt og rettferdig grønt skifte trenger vi, som Agenda allerede har påpekt, tydelige målsettinger, krav og investeringer fra myndighetene. Ikke bare nå, men i lang tid framover. Det er også slik kan vi komme ut av den krisen vi står i nå på best og raskest mulig vis.

Historisk mange er uten jobb nå. Jobben med å få dem tilbake bør begynne med det samme.