NATO er ikke fienden

Lenge har denne diskusjonen, forståelig nok, handlet om hvordan man stiller seg til de ulykksalige angrepskrigene som har vært ført i NATO-regi. Da er det lett å glemme hvorfor NATO finnes. For Norges del har dette alltid handlet om frykten for et aggressivt Sovjet, seinere Russland.

Hvis du har hatt feil analyse av Russland de siste årene, har du mest sannsynlig også hatt en mangelfull analyse av NATO.

Dette spørsmålet har ikke vært ukontroversielt i mitt eget parti.

De siste dagene har vi sett at Russland under Putin er mer uberegnelig, aggressivt, ja direkte irrasjonelt, enn de fleste av oss har turt å forestille oss. Men advarslene har vært der lenge. Russland har gjentatte ganger vist at de mener deres naboland må akseptere å være «bufferland», gjerne styrt av en nikkedukke, som Belarus. De har rustet opp militært, og sikret et strategisk overtak på Europa, som naivt nok har gjort seg avhengige av russisk gass.

Jeg har lenge vært en ivrig tilhenger av norsk EU-medlemskap, og en motvillig tilhenger av norsk NATO-medlemskap. Ikke fordi jeg er en tilhenger av alle EU-direktiver eller alle NATO-aksjoner. Tvert imot. Jeg har demonstrert mot angrepskrigene som har vært gjennomført både i NATO-regi og av USA alene. Men Norge er et lite land som trenger venner hvis vi skal beholde vår uavhengighet og frihet, som alle små land.

Blant NATO-motstanderne har det derimot lenge versert en annen fortelling om både NATO og Russland.

Dette spørsmålet har ikke vært ukontroversielt i mitt eget parti. På vårt landsmøte i 2017 diskuterte vi nettopp NATO, og flertallet stemte for å beholde vår forbeholdne støtte til medlemskap. Selv var jeg blant dem som deltok på ja-sida, blant annet med denne begrunnelsen:

«Alternativet til å være med i NATO er ikke å være uavhengige. Alternativet er å være prisgitt flere stormakters spill. Kina har lagt massivt press på oss i etter at vi gav fredsprisen til Liu Xiaobo. Russland har sterke interesser i Barentshavet».

For meg er dette sentralt. Norge er heldige som er omgitt av og alliert med vennligsinnede land som både respekterer vår uavhengighet og frihet, og som vil stå sammen med oss i møte med ytre trusler. Vi har også en nabo i øst som viser at de ikke har noen respekt for små nasjoners uavhengighet og frihet, hvis den står i veien for Putins nasjonalistiske feberfantasier.

Russland er altså en god nabo, mens USA og NATO utgjør en trussel mot vår sikkerhet (!)

Blant NATO-motstanderne har det derimot lenge versert en annen fortelling om både NATO og Russland. Man har antatt at Putin er en rasjonell aktør som først og fremst føler seg truet av vesten, og er drevet av et ønske om å stagge vestlig “ekspansjon”.

Eller som SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa skreiv i Klassekampen 17. januar i år:

“Russland har historiske erfaringar med angrep frå vest via Ukraina, seinast under andre verdskrig. Tanken om at det kan skje igjen, har ikkje blitt mindre aktuell etter dei siste tiåras utviding av USA si interessesfære i Europa”.

Partiet Rødt går enda lengre. På sine nettsider forklarer partiet at «Rødt vil melde Norge ut av NATO, fordi NATO gjør Norge mer utsatt for angrep og verden mer utrygg», og at «Den sterkt økte militære aktiviteten fra USA og Nato i nordområdene utgjør en trussel mot Norges viktige og gode naboskap med Russland».

Russland er altså en god nabo, mens USA og NATO utgjør en trussel mot vår sikkerhet (!)

Det er ingen skam å snu, eller å innrømme feil.

I avisa Klassekampen har tidligere redaktør Bjørgulv Braanen avskrevet advarslene om russisk invasjon som «amerikansk propaganda». Den samme Braanen beskrev i 2015 den geopolitiske situasjonen slik: «(skal) man snakke om ekspansive stormakter, er det lettere å peke på USA og EU. Russisk politikk (kan ses som) et defensivt forsøk på å bevare verden slik den har vært. Russland er opptatt av sikre grenser og et vennligsinnet omland».

Dette var etter Russlands invasjon og annektering av Krim-halvøya.

Den samme tendensen finner vi i andre land. I USA har det venstreorienterte magasinet Jacobin, som flere norske venstreintellektuelle også har publisert tekster i, lagt seg på en linje der trusselen mot Ukraina først ble latterliggjort og bortforklart. Da invasjonen var et faktum, publiserte de en artikkel som forklarte at dette betød at «haukene i Washington fikk akkurat de de ønsket seg».

Det er forståelig at mange har håpet på det beste, og gått ut ifra at Putin er en rasjonell aktør. Men det er ikke lett å forstå dem som stadig nekter å oppdatere analysene sine, selv etter at invasjonen er et faktum og vi sitter på fasit:

Putins prosjekt var ikke å presse ut sikkerhetsgarantier fra et aggressivt USA, men å selv drive aggressiv imperialistisk politikk for å gjenreise et “tapt” storrussland, under dekke av falske påstander om at land som frivillig vender seg mot vesten, begår aggresjon mot Russland.

Dette er en aggressiv galskap som overgår selv mange av de dystreste spådommene fra Russland-kjennere.

Som de fleste nasjonalistiske autoritære ledere benytter Putin seg av selektiv historiefortelling, konspirasjonsteorier og absurde påstander, som at Ukraina driver folkemord på russere, eller at Ukraina er en nazistisk stat.

Dette er en aggressiv galskap som overgår selv mange av de dystreste spådommene fra Russland-kjennere. Når Putin beskriver Ukraina som et «naziregime» som er styrt av «narkomane», så smuldrer bildet av en iskald, kalkulerende spiller på den geopolitiske scenen, og den stormannsgale, bitre og konspiratoriske diktatoren med et enormt arsenal av atomvåpen stiger fram.

Det er ingen skam å snu, eller å innrømme feil. Nå bør alle vi som på forskjellige måter har undervurdert eller totalt misforstått Putins Russland, stikke fingeren i jorda. En analyse av norsk medlemskap i NATO som er basert på en feilaktig forståelse av Russland, er lite verdt, og en analyse som framstiller NATOs «aggresjon» som den største trusselen mot norsk sikkerhet, er direkte verdiløs.