Nav-skandalen et tydelig utslag av klassejustis

I Norge forskes det mer på graffiti enn på økonomisk kriminalitet. Dette er et paradoks. Vi liker å skryte på oss en samfunnsmodell med små ulikheter. Men dette er en påstand som ikke samsvarer med faktiske forhold.

Jan Fridthjof Bernt uttalte i Debatten i NRK (31.10.2019) at påtale- og rettsapparatet er de samfunnsarenaene hvor ulikhetene er størst i landet vårt. Hans utsagn har stor støtte i internasjonal faglitteratur. Men norsk samfunnsdebatt avspeiler ikke denne realiteten.

Sterke økonomiske krefter er nok tilfredse med vår norske forsknings- og debatt-tørke på slik kriminalitet

Sterke økonomiske krefter er nok tilfredse med vår norske forsknings- og debatt-tørke på dette kriminalitetsområdet. Dette skjer til tross for at samfunnsskadene og kostnadene ved økonomisk kriminalitet er opp til ti ganger større enn det som gjelder for den tradisjonelle kriminaliteten. Kripos viser til at bare skatteunndragelser utgjør 5 prosent av BNP. Kanskje kan Nav-skandalen som nå rulles opp endre litt på debattinnholdet.

Den seneste tilsynsmeldingen (2002) fastslår at markedet, altså næringslivet og finansindustrien, er fullt ut i stand til å regulere seg selv. Denne villfarelsen lever altså i beste velgående. Samtidig «effektiviseres» det i tilsynsetatene, og bevilgningene skjæres ned til beinet. Domstolene nedbemanner. Resultatet er en stadig tydeligere klassejustis og sviktende rettssikkerhet for borgerne med de minste ressursene.

Resultatet er en stadig tydeligere klassejustis og sviktende rettssikkerhet for dem med minst ressurser

«Enkle» trygdesvindelsaker, hvor de anmeldte ikke har råd til rettshjelp, blir unnagjort i høy hastighet. I mange tilfeller gjennom tilståelsesdommer etter anbefaling fra politiet, slik det er blitt framstilt i mediene de siste dagene. Det er annerledes når næringslivsaktører stjeler fra felleskassa. I skattesvindelsaker har gjerne de siktede ressurser til rettshjelp, og det er vanlig at disse anker sakene sine helt til Høyesterett.

Et nærliggende eksempel er en høyesterettsdom som gjaldt grovt uaktsomt skattesvik fra 2017 (HR-2017-553-A). Dommen dreier seg om planmessig skatteunndragelse over flere år. Den siktede i saken hadde unnlatt å oppgi næringsinntekter på 3 millioner kroner, og den unndratte skatten utgjorde 1 million kroner. Straffen ble 120 dager betinget, med en straffereduksjon gjort som følge av lang saksbehandlingstid. Forsvarer i saken var en av de best kjente forsvarsadvokatene som kan oppdrives.

Næringslivsaktører og folk med store økonomiske ressurser kan trøtte ut rettsapparatet

Næringslivsaktører og folk med store økonomiske ressurser kan trøtte ut rettsapparatet. Bedrifter kan budsjettere med bøtestraffer og prioritere å gjøre lønnsomme forretninger helt i randsonen av loven. Få slike saker kommer så langt som til domstolene.

Økte ressurser til Økokrim kunne kanskje resultert i at de kan finansiere seg selv gjennom økt antall inndragninger og bøter. Tydeligere styringssignaler til Nav hvor rettssikkerhet formidles sterkere enn manglende tillit, kunne kanskje ha medført at skandalen ikke hadde skjedd.