Nevrotiske regler

Min 7 år gamle sønn er veldig opptatt av Volvo Dumpere. Forleden kveld fikk han en drøm oppfylt, da han fikk se noen på nært hold på anlegget på Follobanen. Det var et spennende besøk. Først på med støvler, gul vest og hjelm. Sikkerhet først, så en uforglemmelig omvisning med tillitsvalgt og små treff med blide anleggskarer som syntes det var moro å vise den lille karen hva de holdt på med.

Dagen etter kom en mail fra læreren hans. “Sebastian har i dag holdt et lite foredrag om gårsdagens besøk til Follotunellen. Han var kjempeflink til å fortelle om turen og de tøffe anleggsmaskinene. Vi har snakket om Volvo a30g og Volvo a25f. Det var kjempestas for store og små!” Ledsaget av et bilde av foredragsholderen, med svære dumpere på skjerm i bakgrunnen. For meg er dette arbeidslivet – og skolen – på sitt aller fineste.

Dagen etter ringte en kollega for å utsette en morgenavtale. “Dattera mi er sjuk og p.g.a. den h…10% regelen, må jeg kjøre henne til legen så hun får attest. Kan vi utsette møtet?”

Tendensen til vekt på måling, rapportering og kontroll, er økende.

Min kollegas datter har ikke ureglementert fravær, men fordi noen har det, har regjeringen innført en regel som gjelder alle, med den følge at kontrollaktivitetene i skolen og hos legene øker merkbart.

Og, som vist, at møter i arbeidslivet må utsettes. Denne siden av arbeidslivet (lærernes, rektorenes, legenes), elevenes skolehverdag og konsekvensene for tredjepart, er mindre hyggelig, enn den først omtalte. Men dessverre utbredt.

Ideen om at man kan løse problemer med å innføre nye regler og kontroll for alle, viser seg ofte å være helt urealistisk. Dessuten undervurderes ofte de ulike effektene av slike tiltak. 10-prosentregelen gjør hverdagen mer stressende for mange som ikke har ureglementert fravær. Den forskyver ressursbruk i helsesektoren og påvirker arbeidslivet ellers. Samtidig er kanskje det å “sette foten ned” for de som har ugyldig fravær vel sent når man er oppe i ti prosent?

Her er jeg enig med tidligere utdanningsministeren Trond Giske, som nettopp påpeker at man må undersøke grunnene til ugyldig fravær mye tidligere. Hvilket også mange lærere gjør. Lærere kjenner elevene og vet hvor de skal sette inn ressursene sine og hvor det er unødvendig.

Det er det beste grunnlaget for positiv utvikling. Det vil være til hjelp for lærere og skoleledere om deres erfaring respekteres og de i større grad fritas for unødig  rapportering og kontroll.

Tendensen til vekt på måling, rapportering og kontroll, er økende og utbredt ikke bare i skole- og helsevesen, men i store deler av arbeidslivet. I de senere år er det gjennomført kontinuerlige omstillingsprosesser i offentlig sektor, med varierende resultater. Resultatet er en utbredt kultur med krav om (detaljerte) målsettinger på stadig nye områder, økende krav til dokumentasjon og rapportering.

New Public Management og “Blåruss-ledelse” er blitt symboler for denne tendensen.

Denne styringsfilosofien, som er inspirert fra ingeniørfaget, hvor den er bedre begrunnet, overføres ukritisk til virksomheter i offentlig sektor, som om den samme medisin kan brukes over alt. Hyppig eksperimentering med “endring” skaper kanskje mer problemer enn det løser.

Vi har fått et generelt mer stresset arbeidsliv, hvor ansatte opplever å bli gjort små gjennom uhensiktsmessig mye detaljkontroll, av og til med tap av mening som konsekvens. Den erfarne lederutvikleren Arne Selvik (Ledelse på Hjernen, 2013) påpeker at det er en lederoppgave å skjerme de ansatte mot “organisatorisk regn”, i form av overdrevne målesystemer, rutiner og rapporteringsregimer. Ledere må beskytte folk som gjør gangs arbeid, ifølge Selvik.

New Public Management og “Blåruss-ledelse” er blitt symboler for denne tendensen. Jeg mener kritikken har en del for seg, men den er også unyansert og – på ett nivå – faktisk alt for mild. Den blir unyansert når kritikken henges på nyutdannede fra BI og andre læresteder. De gjør sikkert sitt beste ut fra den kunnskap de har tilegnet seg. Det samme gjelder lærestedene som sådan. Det vi burde ha diskusjon om er organisasjonsforståelsen og styringslogikken som ligger til grunn for utdanningene og hvilke interesser de bygger opp om.

Historisk sett er fremveksten av Business Schools på mange måter et resultat av ideene som Carnegie og Rockefeller utviklet, dels med et filantropisk formål og dels for å legitimere kapitalismen på et tidspunkt da det ble reist tunge innvendinger mot denne i USA, med anti-trust lovgivning mv. Det ble viktig å fremme næringslivets frihet gjennom ledelsesutdanning med tilhørende vitenskapelige grader og status.

Det følger med mye gammeldagse og autoritær ledelsesoppskrifter utviklet i USA på dette lasset.

For ordens skyld; jeg er for et næringsliv hvor bedriftene går med overskudd og er bærekraftige. Og mot kortsiktig grådighetsdrevet kapitalisme hvor menneskelige og andre ressurshensyn overkjøres. Poenget i denne sammenheng er at tusenvis av business Schools og tunge ledelsesmiljøer i den vestlige verden bygger på et felles og ganske ensrettet syn på styringslogikk. Det er på dette punktet kritikken av de såkalte nye ledelsesformene er altfor mild. Kjernen i dette er at organisasjoner forstås som systemer – og må følgelig ledes som det.

Det følger med mye gammeldagse og autoritær ledelsesoppskrifter utviklet i USA på dette lasset. Det finnes mange ulike navn på ledelseskonseptene som tilbys. Men de er like på dette sentrale punktet. Derfor er det mye viktigere å drøfte selve grunnlaget for dagens ledelsespraksis, enn å kritisere dens praktikere. De har vokst inn i en tradisjon som faktisk har svært bred aksept i samfunnet, eller i det miste indirekte aksept fordi få stiller spørsmål ved den.

Hadja Tajik tar i et intervju med Fri Fagbevegelse 6.09.17 opp arbeidet mot unødvendig rapportering og måling. Arbeiderpartiet vil ta et oppgjør med New Public Management, men ikke i form av en ny stor reform (som jo nettopp har bidratt til problemene tidligere), men snarere jobbing og endring “i det små”,  i kommuner og etater.

Hun argumenterer videre for styringsmetoder preget av tillit og medbestemmelse, og ledelsesutdanninger som gjenspeiler norsk virkelighet hvor man ser potensialet i trepartssamarbeidet. Hun sier også at fagbevegelsen har en nøkkelrolle i å utvikle alternativer til de gamle ledelsesteoriene.

Jeg støtter henne helhjertet. Her er det viktige og spennende utfordringer å ta fatt i. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at det finnes seriøse, forskningsbaserte,  alternativ til dagens rådende ledelsesteorier.

Det ville vært bedre om kunnskapsministeren håndterte stresset sitt ved å stole på lærerne og få fram erfaringer om gode tiltak.

Med utspring i Complexity and Management Center i London er det, særlig etter 2000, gjort mye teoretisk og erfaringsbasert forskning, basert på at organisasjoner ikke er systemer som ledere “må få til å virke”, men tvert om prosesser mellom mennesker med alle muligheter for kreativitet og destruktivitet som finnes der. Denne forskningen ligger mye nærmere virkeligheten som fagforeningsfolk og ledere forteller om, når de beskriver hva de konkret gjør og opplever i hverdagen.

Det er noe nevrotisk ved 10 prosentregler og liknende “tiltak”. Når noe ubehagelig, som fravær og frafall i skolen, inntreffer, må regjeringen vise lederskap og at den “tar ansvar”. Man vil selvfølgelig oppnå noe med tvang, men det fører sjelden til reelt sett fruktbare resultater. I stedet får vi nye problemer. Det ville vært bedre om kunnskapsministeren håndterte stresset sitt ved å stole på lærerne og få fram erfaringer om gode tiltak.

Det er flere gode grunner til å stemme fram en ny regjering ved Stortingsvalget. Mulighetene til å få dempet bruken av New Public Management og lignende oppskrifter, er en god grunn. Framfor alt er det viktig å bruke energi på mer konstruktive alternativer.