Norge bør hjelpe Irak å få tilbake stjålne kulturskatter

Den norske samleren Martin Schøyen avviser Iraks krav om tilbakelevering av 107 kileskrifttavler og 657 bønneboller som stammer fra gamle Mesopotamia. Kravet ble fremmet i et brev til norske myndigheter i 2019. En nylig publisert rapport fra Kulturdepartementet i Norge bekrefter Iraks antagelse om at de historiske gjenstandene i stor grad ble plyndret og smuglet ut av landet på ulovlig vis.

Det mest overraskende er at norske myndigheter, til tross for den klare konklusjonen i rapporten, ikke vil bistå Irak med å få tilbake landets kulturskatter.

Rapporten konkluderer med at ekspertene ikke har funnet dokumentasjon på at gjenstandene ble utført fra Irak i tråd med landets lovgivning eller internasjonale resolusjoner og konvensjoner, og bør derfor returneres. Den omfattende rapporten stadfester også hvordan Schøyen stort sett har skaffet seg gjenstandene gjennom tvilsomme forhandlere og smuglere – flere av dem er navngitt i den omfattende granskningsrapporten.

Det mest overraskende er at norske myndigheter, til tross for den klare konklusjonen i rapporten, ikke vil bistå Irak med å få tilbake landets kulturskatter. Kulturdepartementet – som bestilte rapporten, har nylig opplyst om at de trekker seg helt ut av saken. De ønsker ikke å være part i en eventuell rettsak mellom Irak og Schøyen. Norske myndigheter utviste samme holdning i 2003, da det ble avslørt at deler av Schøyens samling, de buddhistiske manuskriptene fra Afghanistan, var blitt smuglet og solgt ulovlig.

Hovedargumentet for tilbakelevering av gjenstandene er at Norge har forpliktet seg til å bidra til å hindre illegal handel med kulturgjenstander – gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner. Det har vært motivet bak kritikken av deler av Schøyen-samlingen. Schøyens respons til rapporten har vært å kritisere fagekspertene som har gransket gjenstandene og konkludert med at de stort sett stammer fra illegal handel.

Holdningen blir blant annet opprettholdt gjennom argumentet om at vestlige aktører er best egnet til å bevare og utføre forskning på andre lands kulturobjekter.

Schøyens advokat mener samleren har vært gjenstand for «et personlig korstog de siste tjue årene», hovedsakelig fra professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo Christopher Prescott. I over to tiår har han, sammen med en håndfull forskere og journalister, etterspurt tydelig dokumentasjon for spesifikke gjenstander i Schøyen-samlingen – inkludert gjenstandene som Irak krever tilbakelevert.

Det finnes også et viktig samfunnspolitisk moment. Ved å ikke hjelpe Irak med å få tilbake landets stjålne kulturskatter, bidrar Norge til å opprettholde forestillingen om hvit overlegenhet. Ideen går ut på at «hvite mennesker» er overlegen folk av andre menneskeraser og derfor bør dominere dem. Den sistnevnte tankegangen preger fortsatt debatten om tilbakelevering av kulturgjenstander, mener ikke bare folk i sør, men også en rekke vestlige fagfolk.

Holdningen blir blant annet opprettholdt gjennom argumentet om at vestlige aktører er best egnet til å bevare og utføre forskning på andre lands kulturobjekter. Det blir ofte brukt av politikere, samlere, forskere og museer som et argument for å beholde gjenstander som er stjålet og plyndret.

Schøyen har siden striden omkring hans samling startet i begynnelsen av 2000-tallet, uttrykt lignende holdninger. «-Mitt ansvar er å sørge for at manuskriptene overlever i ytterligere 1500 år. Til det er sjansene for små i Afghanistan», meddelte han, da Afghanistan ønsket tilbakelevering av afghanske kulturskatter og minnet Schøyen og norske myndigheter på den afghanske loven om bevaring av kulturarv. De afghanske representantene understreket at kulturskattene tilhørte det afghanske folket.

Schøyen på sin side hevdet at han hadde «forsøkt å redde manuskripter som ingen ville ha savnet». Med denne holdningen ignorerte han fremragende afghanske arkeologer som er eksperter på buddhismens historie i Afghanistan, som for eksempel Zemaryalai Tarzi, Zafar Paiman  og Abdul Wahab Ferozi – den sistnevnte arkeologen ble drept av en bombe mens han drev feltarbeid ved et flere tusen år gammelt buddhistisk funnsted i Afghanistan.

De to siste tiårene har det vært stadig økende press på vestlige museer og samlinger for å ta et oppgjør med deres rolle i kolonialismen og postkolonialismen.

Heller ikke forskeren knyttet til Schøyens buddhistiske samling, tok hensyn til afghanske forskere på buddhismen den gang han uttalte at: «Det finnes knapt buddhister i dagens Afghanistan, men i Norge teller de faktisk 15 000». Det var ifølge forskeren et godt argument for at Afghanistans kulturskatter skulle forbli i Norge.

En sentral inspirasjonskilde til de ovennevnte holdningene, er The Declaration on the Importance and Value of Universal Museums, som ble undertegnet av tjue ledende kulturhistoriske museer i USA og Europa i 2002. Erklæringen fraråder ulovlig handel med arkeologiske og etniske gjenstander, men påpeker at objektene som ble ervervet i tidligere tider må sees i lys av datidens verdier og oppfatninger.

Dokumentet sier også at gjenstandene har med tiden blitt en del av de museene som har tatt vare på dem, og understreker at Universal Museene spiller en viktig rolle som fortolkere og formidlere av kunnskap.

Sosiologen Rolando Vazquez, som er opptatt av avkolonisering innen kunst og kultur, mener erklæringen bygger opp et narrativ som reproduserer en kolonial tankegang. Der det globale nord påtvinger sin kunnskap om verden, og taler på vegne av andre kulturer. Administrasjon og kuratorskap (beskyttelsestiltak) av gjenstander som tilhører andre kulturer impliserer at vestlige institusjoner og samlere opprettholder den koloniale eierskapslogikken, mener Vazquez. De som huser disse objektene, ser på seg selv som verdige formidlere av kunnskap knyttet til de stjålne kulturgjenstandene.

Norges beslutning om ikke å bistå Irak er i utakt med den globale bevegelsen når det gjelder tilbakelevering av stjålne kulturskatter fra anerkjente museer og private samlinger.

Ifølge kulturhistoriker Ole Marius Hylland, er dette en erklæring som var ment som argumentasjon til fordel for å beholde de arkeologiske skattene i vestlige museer, istedenfor å returnere dem til deres opprinnelsesland. Også utenfor Norge, hevder motstandere av erklæringen, at den representerer et forsøk på å rettferdiggjøre status quo. Hensikten er å kunne fortsette å eksistere på samme vis, uten å ta i betraktning kravene om tilbakelevering. For museer og private samlere har dette blitt velprøvde og veløvde argumenter i forbindelse med avvising av returkrav.

De to siste tiårene har det vært stadig økende press på vestlige museer og samlinger for å ta et oppgjør med deres rolle i kolonialismen og postkolonialismen, ved blant annet å returnere stjålne kulturskatter. Ifølge forskeren Pierre Losson, har dette presset økt betydelig siden 2020, etter fremveksten av Black Lives Matter-bevegelsen – spesielt etter det brutale drapet på George Floyd. Museer og samlinger i USA og Europa har blitt nødt til å vurdere hvordan de – gjennom en avkoloniseringsprosess – skal fortsette å være kunnskapsinstitusjoner, uten å fungere som instrumenter for hvit overlegenhet.

Tross mye motvilje, har vi utallige eksempler fra de siste to årene på at amerikanske og europeiske museer, og private samlere har returnert gjenstander til opprinnelseslandet som et resultat av ferske granskninger. Det gjelder også kulturgjenstander som stammer fra moderne plyndring og smugling.

Norges beslutning om ikke å bistå Irak er i utakt med den globale bevegelsen når det gjelder tilbakelevering av stjålne kulturskatter fra anerkjente museer og private samlinger. Det stiller Norge på sidelinjen av den globale trenden innen kulturarv. Ifølge Richard Pankhurst, som var en britisk-etiopisk professor og grunnlegger av Institute of Ethiopian Studies i Addis Ababa, er det en økende bevissthet verden over at «folk i ethvert land eller nasjon har rett til å se – og eie – de kunstneriske skattene laget av deres forfedre – den yngre generasjonen bør kunne forholde seg til de kunstneriske og andre kreasjonene til sine forfedre».