FOTO: Agenda Magasin

Norge – en klimaversting?

Et reelt grønt skifte innebærer en ny retning i norsk politikk. Parisavtalen kan gi det dyttet vi trenger.

Parisavtalen er den mest ambisiøse avtalen verden har laget, noen sinne. Men den er også ene og alene avhengig av nasjonale oppfølgingsplaner dersom den skal bli en suksess. For Norges del bør og vil avtalen snu opp-ned på vår nåværende politikk.

For litt over en uke siden ble “det grønne skiftet” kåret til årets nyord. Begrepet er blitt hyppig brukt i norske medier, i debatter og kanskje først og fremst av norske politikere. Valget av årets nyord reflekterer en viktig politisk trend: for første gang er det enighet blant alle partiene på Stortinget om at det grønne skiftet er noe vi er nødt til å gjennomføre. Dessverre har nyordet til nå vært mer knyttet til tomsnakk enn konkret handling. Det vil måtte endre seg nå.

Det krever først og fremst massiv handling på hjemmebane.

Klimaforhandlingene i Paris er avsluttet og verden har fått en ny avtale som skal prege klimaarbeidet i mange år framover. For første gang har vi fått en avtale som omfatter alle de 196 medlemslandene til klimakonvensjonen, som i seg selv er en fantastisk bragd. Vi har fått en avtale som har som mål å begrense den globale temperaturøkningen til 2 grader – og til og med etterstrebe et mål om 1,5 grader – samtidig som prinsippet om at de rike landene har et større ansvar er ivaretatt.

cop21b-2
Foto: Changmaker Norge

Men uansett hvordan vi vrir og vender på det; det er ikke Parisavtalen som kommer ikke til å redde klimaet. Klimatoppmøtet var en viktig normgivende etappe på veien mot en bærekraftig verden, men det faktiske arbeidet starter når statslederene og ministre fra hele verden har kommet hjem igjen, og skal realisere målene i avtalen – og vel så det.

I løpet av klimatoppmøtet i Paris har det vært mye diskusjoner om ambisjoner. Hvilket ambisjonsnivå skal avtalen ligge på, og hvordan kan vi sørge for at disse ambisjonene stadig blir høyere, både når det gjelder utslippskutt og klimafinansiering? På disse områdene kan en hevde at avtalen har innfridd, og blitt et fundament for videre oppskalering. Det store spørsmålet nå er om dette kommer til å bli reflektert i nasjonal klimapolitikk i de 196 landene. Skal vi lykkes med målene vi har satt oss i klimaavtalen, holder det ikke med ambisjoner – det krever først og fremst massiv handling på hjemmebane.

Det er dette som er et faktisk grønt skifte.

Et mål om å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader er ikke bare ambisiøst. Det er nesten helt umulig. Men det viktigste vi skal merke oss med målet er at det er helt umulig (helt, fullstendig umulig) om vi ikke snur opp-ned på de prioriteringene vi har gjort til nå – ikke bare i “klimapolitikken”, men i politikken for øvrig. Det er dette som er et faktisk grønt skifte.

For Norges del er petroleumsindustrien det første vi er nødt til å gjøre noe med. FNs klimapanels femte hovedrapport, som kom ut i fjor, fortalte oss akkurat det vi visste fra før: Fossil energi, som olje, kull og gass, er den største driveren av menneskeskapte klimagassutslipp. Samtidig er det ikke mangelen, eller måten vi forbrenner fossil energi på, som kommer til å redde oss, det er de «teknologiske og sosio-politiske avgjørelsene» vi tar.

Et av de største hinderne for å nå målet om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader, er verdens massive investeringer i petroleum. Hvis Parisavtalen faktisk skal være historisk og flytte verden i en ny retning, må det også komme til uttrykk i pengeflyten. Forhåpentlig sender avtalen et signal om at investeringer i olje, kull og gass er usikre investeringer. G7, de rikeste syv landene i verden, bruker i dag 40 ganger mer på å subsidiere egen petroleumsnæring enn hva de bruker på klimabistand.

Her har Norge noe å lære.

Skal vi gjøre handling ut av det grønne skiftet, må altså særskatteordningene for petroleumsindustrien fases ut og investeringene må ut av olje, kull og gass. Etter snart femten år med sterk satsing på petroleumsnæringen i Norge, gjennom subsidier og særskatteordninger, er vi nå blant de 196 landene som har forpliktet seg til å tenke nytt.

En helomvending mot et fornybart samfunn krever ikke bare at vi fjerner de gunstige støtteordninger for petroleumsindustrien, men også at vi flytter investeringene fra fossilt til fornybart. Ifølge Climate Change Performance Index har Norge den 36 beste klimapolitikken i verden. Mens et land som USA klatrer opp fra 35. plass til 12. plass, faller faktisk Norge enda noen plasser ned. Indeksen måler ikke bare utslipp per innbygger alene, men også blant annet hva slags klimapolitikk vi legger opp til, og satsning på fornybar energi. Grunnen til at USA og Kina, som er blant landene med høyest utslipp, klatrer oppover på rangeringen, er blant annet massive investeringer i fornybar energi. Her har Norge noe å lære.

Parisavtalen må på ingen måte bli sett på som løsningen på klimaproblemet.

USA har tredoblet satsningen på vindenergi de siste 7 årene og i dag ansetter solkraft-industrien 20 ganger raskere enn økonomien som helhet. USA ser en framtid i fornybar energi som Norge fremdeles er blinde for. På tross av mye snakk om det grønne skiftet, har det så langt skjedd lite endring i Norges politikk. Et reelt skifte innebærer en ny retning i norsk politikk, og det er det svært få som tør å ta til ordet for på Stortinget i dag.

Et reelt grønt skifte, og faktiske ambisjonsøkninger i norsk klimapolitikk, kommer ikke utenom massive investeringer i forskning på, utvikling og utbygging av fornybar energi.

Parisavtalen må på ingen måte bli sett på som løsningen på klimaproblemet, men heller som en første etappe på veien videre mot lavutslippssamfunnet. Den neste etappen krever at hvert land gjennomfører klimatiltakene verden trenger, der investeringene flyttes fra fossilt til fornybart. Denne omstillingen har allerede startet, og avtalen vil øke tempoet og viljen til å gjennomføre disse tøffe prioriteringene. Her hjemme kan Parisavtalen være dyttet vi trenger for å gi det grønne skiftet en ny mening.