Livet blir satt på vent

“Geir”* sitter overfor meg på et lite kontor i Norgerhaven fengsel. Han har med seg en stor bunke papirer. – Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, forteller han meg.

Over ett år gikk fra Geir mottok dommen sin til han kunne begynne å sone. Livet ble satt på vent. Men han brukte tiden i soningskøen godt. Sammen med Kriminalomsorgen utarbeidet Geir en soningsplan. Han visste hva han gikk til da han troppet opp i fengselet: Geir skulle sitte fire måneder i høysikkerhetsfengsel, deretter skulle han søke om overføring til lavsikkerhetsfengsel og overgangsbolig.

Geirs historie er ikke unik.

Både fengsel på lavsikkerhet og overgangsbolig er innrettet slik at de innsatte kan jobbe utenfor anstalten på dagtid. Geirs arbeidsgiver hadde lovet at han skulle få beholde jobben sin, dersom han kunne komme tilbake på jobb etter fire måneder i høysikkerhetsfengsel.

Geir startet soningen, men kort tid etter mottok han vedtak om overføring til Norgerhaven. Protestene hans hjalp ikke, og han ble tvangssendt til å sone i Nederland. Etter kort tid i Norgerhaven skrev Geir en søknad om overføring til lavere sikkerhet og til overgangsbolig. Det tok Norgerhaven uholdbare sju måneder å behandle søknadene. Soningsplanen var en illusjon.

Geirs arbeidsplass så seg nødt til å omgjøre kontrakten – han gikk fra full stilling til ringevikar. Nå hadde det jo gått så lang tid. Når muligheten for å jobbe faste vakter bortfalt, var ikke lenger overgangsbolig aktuelt. Nå har Geir snart sonet ferdig straffen sin, hele tiden i høysikkerhetsfengsel.

– Å gå fra hel stilling til ringevikar er nesten som å miste jobben. Jeg er redd jeg mister alt, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når jeg kommer ut, forteller Geir.

Dette går på rettssikkerheten løs.

Geirs historie er ikke unik. Flere av Jussbuss’ klienter har opplevd full stans i soningsprogresjonen etter at de ankom Norgerhaven. Uakseptabelt lang saksbehandlingstid, ofte opp mot seks måneder, er normen i saker om overføring til lavere sikkerhet. Underretting om vedtak skjer lang tid etter at de er fattet. Nederlandske betjenter uten tilstrekkelig opplæring og kunnskap om norsk straffegjennomføringsrett, gir mangelfull eller misvisende informasjon. Det dukker stadig opp nye flaskehalser i rutinene, og resultatet er at de innsatte sitter fortvilet og venter på svar.

Dømmes du til fengselsstraff etter norsk lov, bør Norge ta ansvar for omsorgen for deg når du gjennomfører straffen, slik også navnet på etaten «kriminalomsorgen» insinuerer. Selv om dette formelt er oppfylt gjennom avtalen som gjelder i Norgerhaven, har den norske stat outsourcet omsorgen for fanger til nederlandske betjenter.

Det oppstår gnisninger når det nederlandske og det norske fengselssystemet møtes. Betjentene snakker ikke norsk, og et kurs i norsk straffegjennomføring er ikke tilstrekkelig for å gi fangene god informasjon og veiledning om deres rettigheter og muligheter. Det er flere ledd mellom innsatt og nærmeste statsansatte med god oversikt over innsattes rettigheter. Dette går på rettssikkerheten løs.

Det er rett og slett vanskeligere å beholde en slags kontakt med omverdenen.

Norgerhaven er ikke Norges Guantanamo. Tvert i mot – mange fanger forteller at de trives svært godt. Det oppleves som et særdeles “fritt” høysikkerhetsfengsel. Fengselet har en parklignende luftegård hvor fangene kan bevege seg fritt mellom bibliotek, kantine og treningssenter. Fotballbane, tennisbane og mulighet for bruk av Skype er attraktive goder. De nederlandske betjentene får gode skussmål av de innsatte.

Likevel bærer fengslet preg – i større grad enn “norske” fengsler – av å være en oppbevaringsplass. Arbeidstreningen som tilbys har liten, om noen, verdi etter endt soning. Det er ikke tilrettelagt for å ta kurs eller utdanning som vil kunne ruste innsatte til livet utenfor murene. Dårlig rehabiliteringstilbud er et gjennomgående problem i norske fengsler, men problemet gjøres større i Norgerhaven fordi den fysiske avstanden til det norske samfunnet, familie og sosiale relasjoner er så stor.

Det er lett å la seg forføre av de gode soningsfasilitetene i Norgerhaven.

Det er rett og slett vanskeligere å beholde en slags kontakt med omverdenen. I motsetning til hva justisminister Anders Anundsen synes å mene i sin kronikk på NRK Ytring 25. november gjelder dette også utenlandske statsborgere med venner og familie i Norge. Om rehabiliteringen ikke fungerer, er veien tilbake til cella dessverre kort. Dersom redusert soningskø går på bekostning av rehabilitering, gjør man samfunnet en bjørnetjeneste.

Det er helt sikkert mulig å effektivisere og avbyråkratisere deler av kriminalomsorgen. Men måten dette gjøres på i dag, med «ostehøvelkutt» i kriminalomsorgens driftsbudsjett, er lite hensiktsmessig. Vi må huske hvilken gruppe vi har med å gjøre. Innsatte er mer enn den kriminelle handlingen de har begått. De er mennesker som svært ofte har slitt med et vell av problemer, gjerne fra barndommen av.

Bare 36 prosent av de innsatte var i jobb da de startet soningen. 66 prosent av de innsatte hadde et utdanningsnivå tilsvarende ungdomsskolen eller lavere. Helseproblemer (herunder rusbruk), uavklart bosituasjon, økonomiske problemer og mangel på sosial kontakt, er utbredt blant de innsatte. En kriminalomsorg som ikke har ressurser til å innrette driften med innsattes særskilte behov i tankene, vil vanskelig kunne oppfylle samfunnsoppdraget sitt: Å forebygge kriminalitet ved å rehabilitere.

Men er soningskø viktigere enn rettssikkerhet og rehabilitering?

Det er lett å la seg forføre av de gode soningsfasilitetene i Norgerhaven, men det er store prinsipielle og praktiske problemer ved at Norge sender norske fanger til Nederland. Foruten de jeg allerede har nevnt, er det fremdeles en konstitusjonell gråsonepraksis å tvinge norske statsborgere ut av landet. I tillegg kommer brudd på nærhetsprinsippet, og de høye kostnadene for pårørende som ønsker å komme på besøk.

Justisminister Anundsen kan smykke seg med flotte tall for å vise at han er «tough on crime» i valgkampen – han har definitivt tatt grep som har fått ned antallet domfelte som venter på å sone straffen sin. Men er soningskø viktigere enn rettssikkerhet og rehabilitering? For Geir og de andre norske innsatte i Nederland er oppfølgingen rett og slett ikke god nok.

*Navnet er endret.