Den norske modellens far?

Ofte når det snakkes om den norske modellen, menes det en modell med flere bestanddeler, men noe av det viktigste er at lønningene settes gjennom kollektive forhandlinger. Måten dette gjøres på i Norge, hvor organisasjonene i de industriene som er i konkurranse (frontfaget) forhandler først og setter en norm for resten av forhandlingene i andre bransjer, gjør at man kan kombinere lønnsvekst for arbeidstakerne med konkurranseevne for industrien. Modellen bidrar dermed, slik det ofte hevdes, til både økonomisk vekst og fordeling.

Denne frontfagsmodellen er blitt så sterkt knyttes til én mann, Odd Aukrust, at den av noen rett og slett bare refereres til som Aukrust-modellen. Aukrust, daværende forskningssjef i SSB, ledet det såkalte Aukrust-utvalget fra 1966 som gjerne antas å ha kommet på denne koordineringsformen.

Men som det fremgår av min artikkel i siste nummer av Tidsskrift for Samfunnsforskning, er forestillingen om Aukrust som frontfagsmodellens «far» en myte.

De trekkene vi i dag forbinder med frontfagsmodellen eksisterte før Aukrust-utvalget

Den kanskje viktigste årsaken til at Odd Aukrust etter min mening ikke bør ses på som frontfagsmodellens far, er rett og slett at de trekkene vi i dag forbinder med frontfagsmodellen eksisterte før Aukrust-utvalget. Det fantes et tydelig frontfagsmønster innenfor det vi i dag kjenner som LO-NHO-området lenge før 1966 – og overfor offentlig sektor i hvert fall fra første halvdel av 1960-årene. Dette er for så vidt kjent i den spesialiserte historiske litteraturen, men påpekes sjelden i ”offisielle” fremstillinger av frontfagsmodellens fremvekst.

Dersom det fantes noe som fungerte som frontfagsmodellen i dag gjør før Aukrust-utvalget, gir det liten mening å utpeke utvalget som utspring for modellen.

Mer overraskende er det kanskje at du i Aukrust-utvalgets innstillinger fra 1966 heller ikke finner noe forslag til noen koordineringsmodell, enn si noen utpreget interesse for konkrete koordineringsaspekter ved lønnsdannelsen i det hele tatt. Du vil heller ikke finne noe klart og entydig forsvar for konkurranseevnehensynet, det som i dag gjerne trekkes frem som det mest sentrale ved modellen.

Full prisstabilitet eller fravær av inflasjon var en ambisjon politikerne den gangen fortsatt opererte med

Vi finner riktig nok en modell, eller en teori, i konkret forstand, hovedkursteorien. Dette begrepet brukes ofte synonymt med frontfagsmodellen i dag – og refereres også til som Aukrust-modellen, her med større rett. Det er utvilsomt riktig at denne interessante modellen for en stor del var utviklet av Odd Aukrust og at den preger hvordan mange i dag tenker om lønnsdannelsen.

Men poenget med modellen for Aukrust-utvalget var ikke å si noe om måten lønnsdannelsen konkret var koordinert eller burde koordineres på, men, gjennom å demonstrere mekanismene bak prisveksten i Norge siden 1945, å avvise at full prisstabilitet kunne være mål for den økonomiske politikken, i hvert fall så lenge lønnsdannelsen var organisert som forhandlinger. Full prisstabilitet eller fravær av inflasjon var en ambisjon politikerne den gangen fortsatt opererte med, og som hadde spilt en sentral rolle bak nedsettelsen av utvalget.

Koordinert lønnsdannelse er riktig nok en helt sentral forutsetning for hele hovedkursteorien i Aukrust-utvalgets instillinger, men poenget var ikke å si noe om detaljene i koordineringen som sådan, eller fordeler og ulemper med den eksisterende koordineringsformen.

Det er nok naturlig i noen grad å se hovedkursteorien som en legitimering av den eksisterende, frontfagslignende koordineringspraksisen hovedorganisasjonene drev i 1960-årene, ettersom (beklager om dette blir litt teknisk) den stabile fordelingen av inntekten modellen ga mellom arbeid og kapital, ble antatt både å være uttrykk for en legitim inntektsfordeling i samfunnet, og en tilstrekkelig lønnsomhet for konkurranseutsatte bedrifter.

Dette var imidlertid omstridte konklusjoner i samtiden, ikke minst blant partene. Personlig er det dessuten mye som tyder på at Odd Aukrust og de andre utvalgsmedlemmene ville ha foretrukket andre former for koordinering av lønnsdannelsen, men det er en annen sak – modellen var uansett ikke presentert som noe endringsforslag.

Lanseringen av hovedkursteorien i 1966 ble i alle tilfeller, og i motsetning til hva mytefortellingen skulle tilsi, ikke fulgt av politikk for å styrke eller utvide frontfagstrekk i lønnsdannelsen, men av en politikk som tvert imot målrettet forsøkte å oppheve sammenhengene i teorien. De såkalte kombinerte inntektsoppgjørene på 1970-tallet gjorde at partene og staten, ved å søke gjennom bl.a. skattelettelser å oppnå en gitt utvikling i disponibel realinntekt (og ikke kroner og øre som i tariffoppgjørene), kunne søke å nå en ny fordeling av faktorinntekt mellom arbeid og kapital enn den Aukrust-modellen beskrev – en fordeling som, mente man, i større grad ville dempe prisvekst og styrke konkurranseevne og overskudd i konkurranseutsatte bedrifter.

Myten om Odd Aukrust som frontfagsmodellens far er gjentatt siden slutten av 1990-tallet

Først utover på 1980-tallet, etter at de kombinerte oppgjørene hadde mislyktes og ble forlatt, begynte koordineringen av lønnsdannelsen igjen å ligne den koordineringen som Aukrust-utvalget hadde lagt til grunn i hovedkursteorien. Aukrust-utvalgets da 20 år gamle innstilling var neppe noen utløsende årsak til denne utviklingen.

Myten om Odd Aukrust som frontfagsmodellens far er gjentatt siden slutten av 1990-tallet av en rekke Holden-utvalg, og i ulike andre sammenhenger, særlig av personer tilknyttet hovedorganisasjonene. Når dette altså ikke er riktig, hvorfor har myten oppstått?

Årsakene er trolig å finne i det presset frontfagsmodell og koordinert lønnsdannelse i denne perioden har vært utsatt for. Flere konflikter har siden slutten av 1990-årene hatt sin bakgrunn i hvordan koordineringen har vært praktisert.

Selv om det neppe har vært snakk om noen bevisst fordreining, har det trolig vært beleilig for både parter og politikere, når den historiske bakgrunnen for koordineringssystemet skulle gjøres rede for, å heve det hele opp av interessekampene og gi lønnsdannelsesmodellen en aura av vitenskapelig objektivitet. Det fikk de ved å peke på Odd Aukrust.

Denne teksten og artikkelen ‘Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far?’ (Tidsskrift for samfunnsforskning 4 2018) bygger på Thomassens bok Modellbyggere: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene 1967–2017 (Pax 2017).