‘Nullvisjonen for selvmord’ er en farlig fantasi

I 2020 innførte regjeringen en ‘nullvisjon for selvmord’, som bunner i ideen om at vi som et samfunn ikke har noen å miste. Tatt selvdødsstatikken i betraktning, gir lanseringen av nullvisjonen mening.

I skrivende stund så har om lag 600 mennesker de siste tjue årene tatt sitt eget liv i Norge hvert år. I 2021 tok hele 658 mennesker sitt eget liv. På ukesbasis velger cirka 12 mennesker å avslutte sitt eget liv. Om en regner 10 etterlatte per selvdød, vil 5000–6000 mennesker bli berørt i Norge årlig. Cirka 3000 mennesker hvert år er direkte berørt i Oslo og omegn, for ikke å nevne om omfattende mørketall og underrapportering.

Hvorfor bør alle forsøk på selvutslettelse forebygges?

Det vesentlige spørsmålet som vi bør forfølge, er hvordan vi bør snakke om våre dødsønsker og denne dragningen mot avgrunnens mørke dyp. Er suicidalitet et uttrykk for en underliggende psykopatologi? Er det uttrykk for åndssvakhet, eller en unaturlig handling? Og hvorfor bør alle forsøk på selvutslettelse forebygges?

Det utgjør nemlig en vesensforskjell hvordan vi tilnærmer oss denne selvdestruktive kapasiteten som vi besitter i kraft av vår menneskelighet. Som filosof Vigdis Songe-Møller forfekter, så kan ‘selvmord kan fremstå som en unaturlig handling, men da glemmer vi nettopp dette, at selvmord er en del av menneskets muligheter.’

Songe-Møllers tanke er fruktbar, og avkrever en refleksjonsprosess som gir oss muligheter til å besinne oss og tenke over våre nedarvede dogmer, vedtatte sannheter og sementerte tankebaner. Et sted å begynne er å sette nullvisjonen for selvmord i kritisk lys.

Hvem er det som i siste instans skal avgjøre hvilke livssmerter en skal leve med eller ikke leve med?

Gestaltterapeut og etterlatt Erik Tresse, skriver følgende om nullvisjonen: ‘Nullvisjonen er et mål regjeringen lanserte i juni 2020 som et umulig, men nødvendig mål, noe som umulig kan virke motiverende eller oppløftende for den mentale helsen, omtrent som luftsuppe og venteboller, noe som hver av de over 500 menneskene som hvert år har tatt livet sitt i Norge siden 1980 kanskje vil smile mildt overbærende til, der de nå enn er…’

Som en ekspansjon av Tresses beskrivelse av nullvisjonens absurditet, kan det legges til at en av farene ved ‘nullvisjonen for selvmord’, er at dette initiativet, tross hederlige intensjoner, symboliserer en omnipotent fantasi, basert på en paternalistisk og moralistisk holdning som implisitt arbeider ut fra premisset om at alle skal leve.

I det forebyggende arbeidet melder det seg et vesentlig spørsmål: Hvem er det som i siste instans skal avgjøre hvilke livssmerter en skal leve med eller ikke leve med? Staten? Psykisk helsevern? De rådende, men omskiftelige, sosiale normene? Gud?

På denne måten kan ‘nullvisjonen for selvmord’ paradoksalt nok, hindre mennesker i å utvikle viljen til å være og å leve.

Det dominerende narrativet innebærer en livsholdning om at alle skal leve – uavhengig av livets kvalitet og enkeltindividets valg. På denne måten kan ‘nullvisjonen for selvmord’ – med de invaderende og autoritære tiltak og intervensjoner som trengs for å holde liv i visjonen – paradoksalt nok, hindre mennesker i å utvikle viljen til å være og å leve.

Den høye forekomsten av falske positive (de vi mener vil ta sitt eget liv, men som ikke gjør det) og falske negative (de vi påstår ikke vil ta sitt eget liv, men som likevel velger å uføre handlingen), i konvensjonell suicidologi og forebyggende arbeid knyttet til risikovurderinger, representerer den radikale usikkerheten som hefter ved menneskelivet som det sentrale grunnvilkåret.

Sagt med andre ord: Kan nullvisjonen medvirke til en uhyggelig simplifisering og amputering av menneskelivet i et destruktivt jag etter en utopi, en imaginær konstruksjon, som kan avstedkomme like mye smerte og fremmedgjøring som det tilsynelatende er ment til å lindre og avdempe?

Våre iherdige bestrebelser i det terapeutiske behandlingsapparatet og i storsamfunnet etter å realisere dette imaginære idealet, impliserer intet annet enn en umenneskeliggjøring av mennesker. Å gå løs på – med et arsenal av kartleggingsprosedyrer, evidensbaserte metoder, medikamentell behandling og tvangsinnleggelser – menneskelivets ontologiske åpenhet, denne mangelen på værensfylde, som definerer vår menneskelighet og våre avgjørelser, fører til at vi skaper et profylaktisk helvete.

Nullvisjoner henfaller ganske enkelt til objektivisering av livet og gjør mennesker med dødslengsler til de andre som vi skal – med eller uten deres vilje – holde i live.

Skyggesiden, og den uhyggelige konsekvensen, er at vi ender opp med å motarbeide selve eksistensen og den splittelsen og revnen som oppstår i kraft av vår radikale u-spesifisitet og ubestemthet. Om denne eksentriske stillingen, skriver filosofene Gilles Deluze og Fèlix Guattari at ‘Vi lenger ikke tror på myten om at det finnes fragmenter som likesom deler av en antikk statue, bare venter på at den siste skal bli funnet…Vi tror ikke lenger på en opprinnelige helhet som en gang har eksistert, eller på en endelig helhet som venter på oss en gang i fremtiden.’

Spørsmålet som bør forfølges videre – tatt det ovenfornevnte i betraktning – retter seg mot utfordringen om vi virkelig har opparbeidet en nødvendig kritisk distanse til nedslaget av det menneske- og verdenssynet som forfektes gjennom nullvisjonen, som en slags regressiv fantasi og lengsel etter en forutsigbar, risikofri og magisk verden? Her er det verdt å sitere psykoanalytikeren Julia Kristeva, som sier at ‘Det er et usedvanlig menneske som ikke påkaller et opprinnelig tilfluktssted for å kompensere for personlig forvirring.’

Nå er det riktignok slik at vi er alle skyldige i å utvikle individuelle og kollektive fortellinger og fantasier – i religiøse og sekulære utgaver – om et ‘opprinnelig tilfluktssted’ som den den personlige forvirringen og desorienteringen, den eksistensielle angsten og livets radikale ustabilitet avstedkommer.

Dette er med andre ord desperate forsøk på å holde forvirringen, risikoen og angsten for menneskets enestående kapasitet til å opptre ‘anti-naturlig’ på armlengdes avstand.

‘Nullvisjonen for selvmord’, som for øvrig henter inspirasjon fra nullvisjonen i trafikken, representerer i så måte denne regressive lengselen, og higen etter den ‘store forenklingen’: Hvis vi bare sikrer x, y eller z bru, togskinner eller tilgang til dødelig våpen, eller om vi øker bruken av medikamentell behandling for depressiv lidelse eller av tvangsinnleggelser/beltelegging i psykisk helsevern, er aktpågivende nok, eller innfører dialektisk atferdsterapi rundt om i landet, så kan vi med nødvendighet forhindre selvdød og at vi en vakker dag kan nå Edens hage (nullvisjonen). Dette er med andre ord desperate forsøk på å holde forvirringen, risikoen og angsten for menneskets enestående kapasitet til å opptre ‘anti-naturlig’ på armlengdes avstand. Men som likevel hjemsøker oss – noe den jevnt stabile høye selvdødsraten i Norge viser oss.

Nullvisjoner henfaller ganske enkelt til objektivisering av livet og gjør mennesker med dødslengsler til de andre som vi skal – med eller uten deres vilje – holde i live. Dermed kan nullvisjoner virke som en form for negasjon av menneskets frihet til å eie sin eksistens, på godt og vondt. For innebærer ikke menneskelig frihet også vår mulighet til å velge på tross av livet?