Offentlig sektor, hit men ikke lenger?

Gard Løken Frøvoll fra tankesmien Civita skriver 6. september i et svar til min kommentar «offentlig sektor kommer til å bli større», at det hadde vært fint om jeg hadde hatt rett og behagelig dersom det heller ikke utgjorde et problem. Men at jeg dessverre tar feil.

Mitt hovedargument er at offentlig og privat sektor er avhengige av hverandre og at den relative størrelsen mellom de to ikke har så mye å si. Vi trenger å tjene penger på eksport, og vi trenger å utdanne lærere, og så lenge vi får til begge deler kan offentlig sektor gjerne være stor og til og med større.

Jeg kan glede Frøvoll med at det kommer til å gå helt fint.

Hvis det er et bedre helsevesen eller flere lærere vi ønsker oss, så er det merkelig å skulle si at nei, det går ikke.

For å si det først, jeg mener ikke at det offentlig skal bli altoverskyggende eller gjøre det samme som privat sektor gjør i dag. Det er mange varer og tjenester som produksjon av møbler, biler og hårklipp det private fortsatt må og bør drive med. Men det er først og fremst fordi det egner seg best i et privat marked i konkurranse med andre, og er lønnsomt.

Jeg er langt på vei enig med Frøvoll i at det private gjør mye viktig, og fremmer innovasjon og produktivitetsvekst. En offentlig bilfabrikk ville derfor vært lite lurt.

Men vi må som samfunn også spørre oss hva det er vi trenger og ønsker oss. Hvis det er bedre helsevesen eller flere lærere så er det merkelig å skulle si at nei, det går ikke. Hit, men ikke lenger.

Den grensen Frøvoll eventuelt setter (her og nå?) er i så fall politisk, ikke økonomisk.

Det er fullt mulig å skape et bedre helsevesen, bedre eldreomsorg og en bedre skole, men det blir ikke bedre av at privat sektor blir større. Vi kan velge å prioritere det eller ikke.

Vi har nemlig ett sett med ressurser, som vi kan forvalte på en god eller dårlig måte. Men hvor ressursene tas i bruk har bare noe å si for om vi når målene vi har satt oss eller ikke.