Økt motstand mot frihandel

Med de republikanske presidentkandidatene John Kasich og Ted Cruz ute av nominasjonsløpet, står Donald Trump igjen som eneste kandidat. Trump er nå nærmere den republikanske presidentnominasjonen enn noen gang tidligere. Dette til tross for en rekke uttalelser og politiske forslag som har variert fra latterlige til direkte farlige.

Så hvorfor gjør han det så bra i nominasjonsprosessen? Svaret er sammensatt og omfattende, men ett element har vært tilbakevendende i nominasjonsprosessene til både republikanerne og demokratene. Nemlig en dyp skepsis og økende motstand mot frihandelsavtaler og frihandel generelt. Godt eksemplifisert gjennom den ferdig fremforhandlede frihandelsavtalen mellom USA og 11 stillehavsland, TPP (Trans-Pacific Partnership), og de pågående forhandlingene mellom EU og USA, TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership).

Trump er ikke alene når han angriper TPP-avtalen.

TPP-avtalen skal bidra til mer handel og investeringer mellom de involverte landene gjennom reduserte tollsatser og et mer harmonisert regelverk for produksjon og handel med varer på tvers av landegrensene. Avtalen er blitt kritisert fordi den begrenser myndigheters muligheter til å regulere i nasjonens egen interesse og fordi den øker patentbeskyttelsen for blant annet medisiner, og derigjennom gjør viktige medisiner dyrere.

Donald Trump er mot TPP-avtalen og har sagt blant annet følgende: “Det er en grusom frihandelsavtale… Her har vi tolv land som ønsker å rive ut hjertet vårt”. Det er ikke avtalen i seg selv Trump kritiserer. Han angriper land som utkonkurrerer USA i den internasjonale handelen – frihandel som er skadelig for USA og den jevne amerikaner.

Kina har fått passet påskrevet flest ganger. Hans mest fargerike og hårreisende angrep på Kina falt 2. mai i år: “Vi kan ikke tillate Kina å fortsette å voldta landet vårt…”. Også land som Japan, Mexico, Vietnam og India er blitt utnevnt som fiender av USA.

Hvor idiotisk er ikke en slik frihandelspolitikk?

Trump er ikke alene når han angriper TPP-avtalen. Ted Cruz er svært kritisk til TPP: “USA blir drept i den internasjonale handelen”, mener han. Den demokratiske presidentkandidaten Bernie Sanders har også hele tiden vært mot TPP-avtalen. Argumentasjonen til Trump og Sanders er forskjellig, selv om begge bruker frihandel-motstand aktivt i sine kampanjer. Der hvor Trump som oftest sparker nedover mot innvandrere og minoriteter, sparker Sanders oppover mot den politiske og økonomiske eliten som har fremmet frihandelspolitikken.

Til og med Hillary Clinton, som tidligere har uttalt at TPP-avtalen vil innføre en ny gullstandard for frihandelsavtaler, har måttet bite i det sure eplet. Nå er hun angivelig imot avtalen, fordi den ikke lever opp til hennes forventninger.

Motstand mot frihandel og angrep på eliten som står bak frihandelsavtalene, treffer en nerve hos mange amerikanere. I nominasjonsvalget i Michigan, hvor Trump og Sanders fokuserte mye på frihandel, vant de begge stort. Sanders traff spikeren på hodet da han talte til de fremmøtte i delstaten: “Ikke bare handler det om tapte arbeidsplasser i millionklassen, men det er et kappløp mot bunnen, hvor nye jobber i industrien i dag lønnes 50 prosent lavere enn det de ble for 20 år siden. Hvor idiotisk er ikke en slik frihandelspolitikk?”

Fra 1999 til 2011 forsvant 6 millioner industriarbeidsplasser i USA. I delstaten Michigan har det fra år 2000 til i dag forsvunnet 285 000 industriarbeidsplasser. Etter besøk av Trump og Sanders, var det nok mange i Michigan som for første gang følte at noen fortalte sannheten om hva som har skjedd. Den politiske elitens argumentasjon for å inngå tidligere frihandelsavtaler har vært at tapte arbeidsplasser raskt ville bli erstattet av nye jobber i andre sektorer. En utvikling mange har sett lite eller ingenting til. Flere økonomer tar nå til orde for at kostnaden målt i antall jobber tapt har vært betydelig undervurdert.

En ny undersøkelse fra Bloomberg bekrefter amerikanernes bekymring. Den viser at 68 prosent av amerikanerne heller vil ha en amerikansk-eid virksomhet i nabolaget enn en kinesisk. Selv om den kinesiske eieren kunne tilby dobbelt så mange arbeidsplasser. 66 prosent vil ha flere restriksjoner på importerte varer og 82 prosent sier de er villig til å betale litt mer for varer som er produsert nasjonalt.

Andre undersøkelser viser at et flertall av amerikanerne er for frihandel generelt (58 prosent). Den synlige splittelsen i forskjellige undersøkelser, mener enkelte betyr at motstand mot frihandel er vanskelig å finne utenfor velgermassen til Trump og Sanders. Andre mener at motstand mot frihandel er det eneste samlende i en svært splittet velgermasse.

Amerikanske politikere står nå i kø for å ta avstand fra TPP.

Jobbene som forsvant først i USA, befant seg i næringer med lite behov for kompetanse og utdanning. De som mistet jobbene fikk ingen nye jobber, som “lovet”, men de var i mindretall og var lite politisk engasjerte. Nå har frihandelen i en god stund gjort sitt inntog i jobbene til middelklassen også. Ikke de heller ser ut til å ha fått seg nye jobber. Den omfattende finanskrisen i 2008 forverret situasjonen.

Middelklassen, som var vant til stor grad av trygghet, mistet nettopp dette. De nye jobbene som kom, befant seg i den utrygge og dårligere betalte delen av dagens arbeidsliv. Dette har mobilisert et større antall mennesker og en middelklasse som deltar aktivt i den politiske debatten. Det er denne utviklingen amerikanske politikere ikke lenger klarer å løpe fra.

Frihandelsavtalen mellom EU og USA (TTIP) er fremdeles under forhandlinger. Formålet er å øke handelen på tvers av Atlanteren. Det skal gjøres gjennom blant annet lavere tollsatser og mer samarbeid om og harmonisering av regelverk. TTIP er som TPP under et økende press fra organisasjoner, politikere og engasjerte mennesker som setter spørsmålstegn ved om det som sies om avtalen virkelig kan være sant.

Dermed spiller TTIP-avtalen på mange måter samme rolle som TPP-avtalen i folks oppfatning av mer frihandel. Likevel er det noe som skiller avtalene fra hverandre – og det er den politiske elitens omtale av TTIP. Amerikanske politikere står nå i kø for å ta avstand fra TPP, mens TTIP fremdeles blir støttet og forsvart av den politiske eliten. Jo mer skepsisen øker i befolkningen, desto mer positiv blir den politiske eliten.

For kort tid siden besøkte president Barack Obama Tyskland i anledning handelsmessen i Hannover. Besøket ble av ham og EUs handelskommissær, Cecilia Malmstrøm, brukt som arena for forsvar av TTIP. Den voksende motstanden mot TTIP bekymrer de som ønsker mer frihandel på tvers av Atlanteren. En rekke europeiske politiske ledere sier nå mer eller mindre nei til avtalen. Sist ute er Frankrikes president Francois Hollande. Han sier nei til TTIP, slik avtalen ser ut i dag. Også i Tyskland er det kun 27 prosent av befolkningen som er for TTIP. Fremtiden til TTIP er ikke lys.

Tilliten til den politiske eliten er allerede tynnslitt.

Obama og Malmstrøms budskap var gjenkjennelig: “Motstanderne av TTIP tar feil. Alles interesser og rettigheter vil bli ivaretatt og respektert”. Dette budskapet passer ikke med de erfaringene folk har med frihandel de siste tretti årene. Og dermed blir det en lissepassning til politikere som Trump og Sanders, som gir den samme politiske eliten skylden for uføret USA har havnet i.

Greenpeace i Nederland lekket i forrige uke en rekke dokumenter fra TTIP-forhandlingene, som bygger opp under frykten for at avtalen vil svekke regler og standarder i Europa på områder som mattrygghet og kjemikalier. Om dette faktisk blir tilfellet, er det delte meninger om, men tilliten til den politiske eliten er allerede tynnslitt.

Det virker som deler av den politiske eliten ikke har nok kunnskap om frihandel. Eller så velger de bevisst å underkommunisere utfordringene. Uansett er prisen de betaler fremveksten av politikere som Trump. Utviklingen er ikke så ulik i Europa, hvis man ser på suksessen til enkelte populistiske partier i Tyskland, Østerrike, Frankrike, med flere.

Folk lar seg ikke lenger overbevise av taler om frihandelens fortreffelighet. Det er konsekvensene av politikken som betyr noe og den må politikerne være åpen om. Ærlighet har vært en mangelvare i frihandelspolitikken.