Da en av verdens mest anerkjente folkemordshistorikere Omer Bartov besøkte Norge, fikk det knapt mediedekning. På HL-senteret ble han dessuten satt til å diskutere med en akademiker som ikke hadde lest ham.
Forrige helg landet jeg i Warszawa. På flyplassen kjøpte jeg et eksemplar av den toneangivende polske avisen Gazeta Wyborcza. Forsiden var i sin helhet viet én person: den israelsk-amerikanske historikeren Omer Bartov.
«Hva venter Israel?» lød overskriften.
«Landet blir en pariastat», svarte Bartov på forsiden.
Avisens omfattende intervju med Bartov dekket fire helsider. Anledningen var den polske oversettelsen av hans nyeste bok, Israel: What Went Wrong? Her følger han utviklingen fra sionismens frigjøringsprosjekt til det han ser som en ekstremistisk ideologi preget av forestillinger om jødisk overlegenhet, militarisme og dehumanisering av palestinerne – en ideologi han mener har banet vei for folkemordet i Gaza.
I boken konkluderer han også eksplisitt med at Israels militære handlinger i Gaza utgjør et folkemord.
Når en slik forsker advarer om utviklingen i Israel, er det naturlig at verden lytter.
Noen dager tidligere hadde den samme Bartov besøkt Oslo på invitasjon fra HL-senteret. I forkant protesterte den israelske ambassaden mot foredragsserien han deltok i og anklaget HL-senteret for å «trivialisere Holocaust» ved å diskutere Holocaust, Nakba og Gaza i samme kontekst.
Ambassaden omtalte arrangementene som en «grotesk forvrengning» og en hån mot Holocaust-ofrenes minne. Også åtte jødiske organisasjoner kritiserte senteret og mente foredragsrekken bagatelliserte og relativiserte Holocaust. Jødiske stemmer for rettferdig fred svarte tydelig på kritikken: Å sammenligne er ikke det samme som å relativisere eller trivialisere.
Arrangementet med Bartov bar tittelen «Holocaustminne etter Gaza». Etter foredraget, som tok utgangspunkt i hans nyeste bok, deltok han i en panelsamtale med journalisten Nikolai Melamed Kleivan og Nina Grünfeld, filmskaper og prodekan ved Universitetet i Innlandet. Grünfeld innledet med å fortelle at hun ikke hadde lest Bartovs arbeider. Senere hoppet hennes innlegg fra det hun kalte «islams fiendtlighet mot kvinner» til refleksjoner om palestinernes mangel på en egen Bartov og videre til hendelser under 8. mars-markeringen i Oslo for over to år siden.
Kleivan forsøkte derimot å bringe samtalen tilbake til arrangementets tema, blant annet ved å spørre hvordan Holocaust-minnet brukes og instrumentaliseres av dagens israelske myndigheter. Likevel fikk Bartov knapt plass til å utdype egne analyser.
Men enda mer påfallende enn panelsamtalen var stillheten som omgav besøket hans.
For Bartov er ikke en hvilken som helst kommentator i Gaza-debatten. Han er en av verdens mest anerkjente Holocaust- og folkemordshistorikere. Han er født i Israel, vokste opp i en sionistisk familie og tjenestegjorde fire år i det israelske militæret. Store deler av hans akademiske liv har vært viet spørsmålet om hvordan massevold, etnisk rensing og folkemord blir mulig.
Når en slik forsker advarer om utviklingen i Israel, er det naturlig at verden lytter.
Under besøket i Oslo argumenterte Bartov for at tiår med okkupasjon har gjort dehumanisering av palestinerne til en del av hverdagen for mange israelere – med dype konsekvenser også for det israelske samfunnet. Han pekte samtidig på at mange israelere ikke ønsker å snakke om det som skjer i Gaza.
At Omer Bartov får forsider i andre land, men knapt oppmerksomhet i Norge, sier kanskje mindre om ham enn om oss.
Det var også en erfaring jeg selv gjorde da jeg arbeidet med boken Historien er nå. Om folkemordet i Gaza og motstand i dystre tider. Flere israelske jøder som før 7. oktober hadde vært kritiske til okkupasjonen, ønsket ikke lenger å uttale seg offentlig om Israels krigføring. Enkelte frarådet meg også å kontakte andre. Temaet var blitt «for sensitivt».
Bartov kommer til en lignende konklusjon som den jeg trekker i boken: Skal utviklingen endres, er det lite som tyder på at endringen vil komme innenfra. Betydelig ytre press vil være nødvendig.
Likevel var det knapt noen norske medier som viste interesse for besøket hans. Så vidt jeg kjenner til, var det bare Klassekampen som intervjuet Bartov før besøket og anmeldte boken hans. Avisen Dagen viet også plass til analysene hans under overskriften «Knallhard kritikk mot israelsk politikk som vanskelig kan avfeies». Utover dette var det bemerkelsesverdig stille.
I andre land har Bartovs bok og analyser fått bred oppmerksomhet. Han intervjues og diskuteres i ledende aviser i Polen, Storbritannia, USA og Tyskland. I Norge lot vi nærmest anledningen passere.
Det er synd. For Bartovs analyse reiser et ubehagelig spørsmål: Gjør vi nok?
9. juni i år innførte Norge nye sanksjoner mot voldelige bosettere på Vestbredden. Og 19. juni sendte regjeringen forslag på høring om å gjøre det ulovlig å handle med israelske bosettinger i Palestina. Det er et viktige og riktige skritt, men også en påminnelse: det finnes fortsatt utrolig mange verktøy vi ikke har tatt i bruk.
At Omer Bartov får forsider i andre land, men knapt oppmerksomhet i Norge, sier kanskje mindre om ham enn om oss – og om hvilke advarsler vi helst lar passere i stillhet.
Kommentarer