Ønsker venstresiden en felles kamp mot fascismen?

Det er ingen grunn til å bagatellisere utfordringen som følger av ytre høyres vekst i Europa og USA. Det er heller ingen grunn til å ignorere disse partienes autoritære bakgrunn eller den tidvis ekstreme retorikken. Likevel er det særdeles viktig å være presis når vi beskriver partiers forhold til demokratiet. Dersom begrepene «høyreekstremisme» og «fascisme» også skal omfatte partier som opererer innenfor det liberale demokratiets institusjoner, risikerer begrepene å miste sin analytiske verdi.

Nettopp derfor er det synd å se at flere på venstresiden går i denne fellen. Da blir kritikken ikke bare upresis; den kan også gjøre kampen mot reell ekstremisme vanskeligere.

Et illustrerende eksempel er historiker og forfatter Jonas Bals, som har skrevet flere interessante bøker om temaet, blant annet Sammen bekjemper vi fascisme. Det er et prosjekt det er lett å sympatisere med, og Bals treffer godt i mange av sine historiske analyser. Han er mindre treffsikker i samtidsanalysen.

I forbindelse med valget i Sverige har Bals vært aktiv i mediene og på sosiale medier, der han mener – eller antyder – at Sverigedemokratene (SD) bør forstås som et høyreekstremt parti.

Disse realitetene, som mange svensker opplever i hverdagen, utgjør etter mitt syn en langt større trussel mot det svenske samfunnet enn SD.

Det mener jeg er en feilslått analyse. La meg begrunne hvorfor.

SDs historie er utvilsomt belastet. Partiet har røtter i høyreekstreme miljøer. Men politiske partier må først og fremst vurderes ut fra hva de er i dag. SD deltar i valg, aksepterer parlamentariske spilleregler og søker politisk innflytelse gjennom demokratiske institusjoner. Det siste tiåret har partiet også ryddet ut personer med autoritære og ekstreme holdninger. Helt kvitt slike holdninger er partiet ikke, men det har gjennomgått en omfattende demokratisk opprydning – en opprydning som var helt nødvendig.

Det betyr selvfølgelig ikke at partiet skal skjermes mot kritikk. Tvert imot. Kritiser gjerne partiets politikk, men det er forskjell på å kritisere et parti for illiberale, nasjonalistiske eller fremmedfiendtlige trekk og å plassere hele partiet i kategorien høyreekstremisme.

SD bør i så måte behandles etter samme prinsipp som Vänsterpartiet (V). Sistnevnte har hatt betydelige problemer knyttet til antisemittisme, der kandidater og tillitsvalgte har uttrykt ekstreme holdninger. Likevel vil det være misvisende å definere hele partiet som venstreekstremt, blant annet fordi partiledelsen har tatt avstand fra terrorsympatier og udemokratiske standpunkter.

Tilsvarende bør man skille mellom problematiske strømninger i SD og partiet som sådan.

En vesentlig årsak til at SD har fått så stor oppslutning, er Sveriges innvandringspolitikk. Én ting er at Sverige har tatt imot svært mange innvandrere og ført en naiv integreringspolitikk. I tillegg ble kritikere av politikken lenge fordømt og omtalt som rasister. Det er generelt en dårlig idé å møte politiske argumenter med moralske karakteristikker fremfor politiske motargumenter.

En bedre strategi er å ta problemene som opptar velgerne, på alvor og tilby alternative løsninger.

Det overraskende er derfor ikke at SD fikk høy oppslutning, men at oppslutningen ikke ble enda større. Fra et demokratisk perspektiv fylte SD en viktig rolle som kanal for misfornøyde velgere. Interessant nok har store deler av det øvrige politiske Sverige senere, gjennom demokratiske prosesser, beveget seg i retning av SDs politikk.

Offentlige myndigheter omtaler nå konsekvenser av utviklingen som «systemtruende». Bakgrunnen er blant annet at islamister, kriminelle nettverk og andre miljøer skal ha infiltrert politikken, domstolene, politiet og andre offentlige institusjoner.

Et alvorlig eksempel på konsekvensene av integreringsproblemene ble nylig dokumentert i en svensk offentlig utredning (SOU 2026:51). Der kommer det frem at hundretusener av svenske barn utsettes for sosial kontroll og tvang. Rapporten beskriver også hvordan problemene kan forsterkes når ansatte som arbeider med barn, ser en annen vei av frykt for konflikt eller anklager om rasisme.

Disse realitetene, som mange svensker opplever i hverdagen, utgjør etter mitt syn en langt større trussel mot det svenske samfunnet enn SD.

For det tredje reiser SDs størrelse et demokratisk dilemma. Ingen partier har krav på regjeringsmakt, og i et parlamentarisk system er det fullt legitimt å bygge flertall uten et bestemt parti. Jeg forstår godt at mange svensker er skeptiske til å slippe SD inn i regjeringen. Jeg deler selv mye av denne skepsisen.

Men dersom et parti som samler rundt 20 prosent av velgerne, konsekvent behandles som politisk spedalsk, bør man heller ikke bli overrasket dersom følelsen av utenforskap blant partiets velgere forsterkes. Det er dilemmaet Moderaterna og den svenske borgerlige siden lenge har stått overfor. Interessant nok ble de borgerlige partiene som valgte å samarbeide med SD, belønnet av velgerne ved valget 13. september.

Man lykkes sjelden med å begrense ytterliggående partiers vekst ved å moralisere eller omtale velgerne deres som høyreekstreme.

Sosialdemokratene har på sin side adoptert deler av SDs problemforståelse på innvandringsfeltet. Det er vanskelig å se for seg at Sverige vender tilbake til politikken som preget landet for ti eller femten år siden. Dermed oppstår et paradoks: Partiet som lenge ble betraktet som uakseptabelt, har på et sentralt politikkområde bidratt til å flytte hele det politiske landskapet.

Dette illustrerer et mer generelt demokratisk poeng. Når store grupper velgere opplever at etablerte partier ikke tar bekymringene deres på alvor, søker de andre politiske kanaler. Vi har sett det i Sverige. Vi ser noe av det samme med AfD i Tyskland og i flere andre europeiske land.

Hvis Jonas Bals og venstresiden ønsker en bred allianse mot fascisme og autoritære strømninger, bør målet derfor være å trekke et tydelig skille mellom demokratiske motstandere og antidemokratiske fiender.Det er fullt mulig å mislike Sverigedemokratenes politikk. Men dersom ethvert nasjonalkonservativt eller innvandringskritisk parti som opererer innenfor demokratiets spilleregler, beskrives som høyreekstremt, blir kategorien til slutt så vid at den mister mening.

Man lykkes sjelden med å begrense ytterliggående partiers vekst ved å moralisere eller omtale velgerne deres som høyreekstreme. En bedre strategi er å ta problemene som opptar velgerne, på alvor og tilby alternative løsninger. Det svenske valgresultatet illustrerer langt på vei nettopp dette.