Hur illa är det?

På mandag fikk Sverige endelig en avklaring etter valget i august. Stefan Löfven fortsetter som statsminister, etter å ha fått støtte fra to av sentrum-høyrepartiene – Centern og Liberalerna. Prisen var en avtale om hele 172 konkrete tiltak som skal gjennomføres.

Noen av dem har vakt sterke reaksjoner både i LO og hos sosserna selv, fordi de svekker reglene i arbeidslivet og legger til rette for mer privatisering.

I en bredt anlagt artikkel peker samtlige av økonomene i svensk LO på at man med den politikken som nå ligger der, ikke gjør nok for å minske ulikhetene, og at de kan fortsette å vokse. Når avtalen likevel har fått bred støtte, handler det sjølsagt mye om det politiske landskapet i Sverige.

Det er rom for å dempe de dårligste forslagene.

Gjennom å gjøre en avtale med to av høyrepartiene, har Løfven splittet de fire partiene i Alliansen, og unngått det eneste realistiske alternativet – en regjering der Høyres svenske søsterparti ledet en regjering med støtte fra Sverigedemokratene.

Når det svenske Høyre nå ville regjere med ytre høyres stemmer i ryggen, ville en slik sementert koalisjon sørget for at svensk politikk ble dominert av høyre og ytre høyre i lang tid framover. For man må faktisk tilbake til 2002 for å finne et valg der venstresiden har hatt flertall. Ambisjonen om å bryte opp høyrealliansen har dermed framstått som en dyd av nødvendighet.

Men bak tilslutningen til avtalen ligger også en erkjennelse av at det tross alt finnes muligheter og gode tiltak i der, slik den sosialdemokratiske tankesmien Tiden har vist i en gjennomgang. Av 172 tiltak er 131 positive, 10 «interessante», 8 direkte dårlige og 11 er vanskelige å vurdere, konkluderer tankesmien. Og det er rom for å dempe de dårligste forslagene.

Det er for eksempel gitt partene arbeidslivet en mulighet for å forhandle fram nye bestemmelser i arbeidsretten – det gir sjanse for å skape en balanse, mener svensk LO, selv om de er meget skeptiske til å innføre nye unntak fra regelen om at ansiennitet skal gjelde ved nedbemanninger og oppsigelser.

I enigheten mellom de fire partiene ligger også mer satsing på livslang læring og høyere arbeidsledighetstrygd.

Men på sikt er det ikke gjennom kompromisser med de minst ille av høyrepartiene at arbeiderbevegelsen skaper et bedre samfunn

Man har blitt enige om en skattereform, der man på den ene siden vil senke skatten på arbeid og for bedrifter. Samtidig skal reformen bidra til å minske forskjellene og sikre den langsiktige finansieringen av velferden. Og overenskomsten åpner for at en reform kan vri skattene over til mer skatt på kapital og miljøavgifter for å kompensere for skattekuttene.

Pensjonistene får lavere skatt og høyere pensjoner. For mange sosialdemokrater er det positivt at det slås fast at det skal satses mer på velferd, der kommuner og fylker skal få mer å rutte med.

Flere ressurser til eldreomsorg, sykehus og helse – med særlig satsing på kreftbehandling og primærhelsetjenesten – ligger også inne. Sosialdemokratenes valgkampløfte om en ekstra ferieuke for barnefamilier skal fases inn.

Dessverre heter det i avtalen at det ikke skal innføres begrensinger på profitt fra velferdstjenester, noe det for så vidt ikke har vært flertall for i Sverige de siste tiårene. Men igjen er det muligheter for å dempe de mest negative utslagene av de alt for sterke markedskreftene i den svenske velferden, ved for eksempel å justere systemet for skolevalg, slik at det bli mindre segregerende. Det settes en stopper for etablering av nye, religiøse friskoler.

Det finnes ikke noen annen måte.

Det er også viktig å merke seg det avtalen ikke innebærer av høyrepolitikk. Verken nye angrep på nivået eller tilgangen på sykelønn, eller nye såkalte “jobbskattefradrag”, som øker forskjeller og svekker finansieringen av fellesskapet. Sverige har fått en regjering som – tross mange hindre og utfordringer – kan føre en ganske progressiv politikk. Og som holder fremmedfiendtlige, likestillingsfiendtlige og anti-demokratiske krefter unna regjeringsmakten.

Men på sikt er det ikke gjennom kompromisser med de minst ille av høyrepartiene at arbeiderbevegelsen skaper et bedre samfunn.

Den svenske LO-lederen oppsummerer det slik:

– Den eneste måten vi kan redde arbeiderbevegelsen fra å måtte gi etter på denne måten i framtida, er at vi vokser og blir flere, både i fagbevegelsen og i partiet. Det finnes ikke noen annen måte.

(Teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave 24/1-2019)