Klimapolitikk er verken dyrt eller vanskelig. Det er det klimakrise som er.
Denne våren handler om de store pengene, i en verden som er skumlere enn vi er vant til. Det er forsvar og helse som gjelder nå, har statsministeren sagt.
En utgift som også kommer til å øke, er reparasjon av og sikring mot skade som følge av ekstremvær. Året 2023 satte rekord for havtemperaturer, havnivåstigning, issmelting i Antarktis og tilbaketrekking av isbreer. Prisen for vær- og naturskader på bygninger og innbo i Norge var i fjor på 7,4 milliarder kroner, mot 2,8 milliarder året før, ifølge Finans Norges Klimarapport. Det er uten skader på veier og offentlig infrastruktur.
Beregninger fra World Economic Forum anslår at klimakrise kommer til å koste oss 16 millioner dollar hver time frem mot 2050. Hvor høye tallene blir og hvor lenge klimaendringene vi allerede ser, vil vare, avhenger av politikken nå.
Her er den gode nyheten: klimapolitikk er ikke så vanskelig.
Visst må vi prioritere hardere. Men vi blir ikke tryggere mot global uro, liv og helse blir ikke bedre og Oljefondet gir ikke god avkastning dersom klimakrisen blir så ille som det vi er på kurs mot nå.
Her er den gode nyheten: klimapolitikk er ikke så vanskelig. Som FNs klimapanel slo fast i 2021: For å mer enn halvere klimagassutslippene innen 2030, trenger vi ikke ny teknologi, ikke ukjente virkemidler, og egentlig ikke så mye penger. Vi må bare gjøre mer av det som virker, der det monner.
Les også: Norsk oljepolitikk er et veddemål mot globale klimamål.
Og hva er det som virker da? Det er å gjøre grønne valg lønnsomme, å bruke offentlig innkjøpsmakt og å varsle krav og reguleringer i god tid til at folk og bedrifter kan tilpasse seg. Men det må gjøres hele tiden, over alt og uten unntak. Fordi hele økonomien skal bort fra fossilt og over på fornybart.
Klimautvalget 2050, som leverte sin rapport i fjor høst, minnet om at når utslippene innen 2050 skal helt bort, er spørsmålet ikke hvilke utslipp som skal kuttes. Spørsmålet er hvilke som i det hele tatt skal være igjen. Utvalget minnet også om at jo lengre vi venter, desto dyrere og bråere blir overgangen som uansett må komme.
I dag får klimaminister Andreas Bjelland Eriksen overrakt oppskriften på god klimapolitikk: Zerorapporten 2024. Der har vi i Miljøstiftelsen ZERO samlet alle nødvendige grep som trengs for å forsterke klimapolitikken, regnet på hvilken energi som trengs og hva det hele koster.
Eriksen er den klimaministeren med best forutsetninger for å løse klimakrisen, omstille Norge og levere på løftet som statsministeren har gitt sine barnebarn. Aldri har vi visst så mye om klimaløsninger. Når han mottar rapporten med nødvendige tiltak, kommer han derfor ikke til å bli spurt om hvilke av dem han vil gjennomføre. Det han i stedet må svare på, er hva han ikke vil gjøre, og hva han da vil gjøre i stedet.
Å kjøpe utslippskutt i andre land fungerer bra når alle skal kutte litt, men dårligere når alle skal kutte alt.
I Zerorapporten viser vi hvordan effektiv klimapolitikk kan kutte utslipp i industri, petroleum, transport, avfall og jordbruk. Virkemidlene vi foreslår kutter utslippene med 53 prosent innen 2030. Skal vi nå regjeringens omstillingsmål, om å kutte 55 prosent av utslippene i Norge innen 2030, trengs enda hardere lut. Klarer vi 53, er det likevel mye bedre enn 50, som er bedre enn 45. Her er det viktigste som må skje:
For det første: De store punktutslippene i industrien må kuttes. Enova har fått 1,5 milliarder kroner i 2024 til et program for punktutslipp. Det må bli forutsigbart med en årlig opptrapping, og bidra til at også de dyrere klimatiltakene i industrien, de som koster mer enn kvoteprisen i EU, lar seg realisere. Hvorfor ikke bare betale for at andre kutter utslipp? Fordi da betaler vi for omstilling i andre land mens vi forsinker vår egen, og slik svekker vi norsk konkurransekraft. Dessuten, å kjøpe utslippskutt i andre land fungerer bra når alle skal kutte litt, men dårligere når alle skal kutte alt.
Vi foreslår karbondifferansekontrakter, som er en garantipris der bedrifter kan konkurrere om å få dekket mellomlegget mellom tiltakskostnad og kvotepris. Da trenger de ikke avvente utviklingen i en usikker, og for tiden lav, pris på utslippskvoter. Blir kvoteprisen høyere, blir også mellomlegget negativt, og staten får penger i stedet for å betale ut. En omvendt auksjon for fjerning av CO₂ trengs også. CO₂-fjerning blir viktigere jo mer vi venter, men det trengs uansett for utslipp som allerede er i atmosfæren. Og så lenge vi holder oss med oljeplattformer, må de elektrifiseres, men da må oljeselskapene bidra mye mer til å bygge ut den kraften vi trenger.
I dag er det forbudt å selge alkohol med tap i norske butikker, men lov å bruke underpriset kjøtt som lokkevare. Forstå det den som kan.
For det andre, grønn merkostnad og usikkerhet må reduseres. Hvorfor har vi så mange elbiler i Norge? Fordi de var billigere enn de fossile. Men hvorfor nølte folk lenge likevel? Mangel på ladestasjoner. Lastebiler og anleggsmaskiner er fortsatt dyrere i innkjøp når de ikke har utslipp. Frem til vi når en kritisk masse trengs høyere innkjøpsstøtte enn Enova gir i dag. Støtte til ombygging av skip er også nødvendig, sammen med økt forutsigbarhet for tilgang på hydrogen. For både biler og båter trengs også utbygging av infrastruktur for fylling og lading. Flere utslippsfrie drivstoff er også god beredskap i de delene av landet der avstandene er lange og ladeinfrastruktur mangler. Med mer støtte kan man også stille strengere krav til fartøy i havbruk og petroleum og til transportering av alle offentlige innkjøp. Og det bør vi.
For det tredje, landbruket må kutte utslipp, og da må det lønne seg mer å produsere plantekost. En god del kan også gjøres for å redusere metanutslipp fra dyrehold. I dag er det forbudt å selge alkohol med tap i norske butikker, men lov å bruke underpriset kjøtt som lokkevare. Forstå det den som kan.
Selv med en betydelig forsterket klimapolitikk, kommer det mer penger inn på klimapolitikk enn det går ut.
Hele pakken av virkemidler har en kostnad på 8,8 milliarder i 2025 og 78 milliarder akkumulert frem til 2030. Til sammenlikning vil inntektene fra CO₂-avgiften frem til 2030, hvis ZEROs anbefalinger og utslippskutt realiseres, være på 112 milliarder. I 2024 bruker staten omtrent 16 milliarder på klimapolitikk, og får inn 31. Det vil si at selv med en betydelig forsterket klimapolitikk, kommer det mer penger inn på klimapolitikk enn det går ut.
Les også: Hvem påvirker norsk oljepolitikk?
En helt reell utfordring er at klimapolitikken trenger fornybar energi. Fortsatt er halvparten av all energien vi bruker i Norge, fossil. Våre forslag vil kreve til sammen 38 TWh ny eller frigjort kraft til 2030. Med en betydelig økt innsats for effektivisering, produksjon og nettutbygging, anslår vi at Norge kan bygge ut og frigjøre mellom 36 TWh energi i et lavt scenario og 57 TWh energi i et høyt scenario. Forskjellen i de to scenarioene ligger særlig i om Sørlige Nordsjø II realiseres til 2030, samt i mengden ny bakkemontert solkraft, vannkraft og vindkraft på land. Det ligger også et stort potensial for økt produksjon av biogass laget av gjødsel og avfall. Økt produksjon og bruk av biogass kan avlaste kraftbehovet og er i tillegg god beredskap.
Alt dette vet regjeringen og klimaministeren. De vet hva som virker. De vet at kostnaden av dårlig klimapolitikk er mange ganger høyere enn hva det koster å nå klimamålene. De må bare brette opp ermene, vise at de mener alvor, få med folk på litt mer kraftutbygging og litt færre motorveier, og hjelpe hverandre med å stokke beina slik at klima får en plass i alle små og store beslutninger.
Norske politikere har fått til vanskeligere ting før.
Kommentarer