Det er bra at stadig flere krever et nytt, grønt oljefond. Klimatoppmøtet bør gi fart til den debatten.
Lille julaften 1969 fikk vi vårt første store oljefunn. Vi tok styring over sokkelen og inntektene fra den i 1971 – og opprettet Statoil. (Det kan være verdt å tenke på, når man ler av politikerne i «Makta». De var avgjørende for dette veivalget).
Da handlingsregelen ble innført i 2001, var det et spørsmål om samfunnsøkonomi. Hvordan sikre at store inntekter fra naturressursene ikke ga oss hollandsk syke, men i stedet kunne tilfalle fremtidige generasjoner? I to omganger har Norge altså valgt klokt, og nå har vi verdens største statlige pensjonsfond og en svært vellykket olje- og gassindustri med enorme ringvirkninger.
Problemstillingen er hvordan man moralsk og politisk kan stå inne for olje- og gassproduksjon all den tid forbrenning av hydrokarboner er den viktigste kilden til klimaendringene.
Dragkampen mellom utvikling og avvikling vil nok prege mye av norsk politikk de neste tiårene.
Debatten er stor og omfattende, men oppsummert veldig grovt er det to legitime posisjoner som kjemper mot hverandre og som har gjort det i mange runder:
Den ene er at Norge bør gå mot en styrt avvikling av olje- og gassutvinning på norsk sokkel av hensyn til klima siden det allerede er slått fast at verden har funnet de fossile ressursene som bør tas opp. Dessuten er det skadelig for norsk økonomi å være så oljeavhengig.
Både regjeringens klimautvalg og et nylig opprop av sosialdemokrater tar til orde for en slik linje.
Argumentet her er egentlig at det beste Norge kan gjøre for klima, er å bli mer som Sverige og Danmark. Vi bør bli et nordisk land med mer diversifisert næringsstruktur.
Det andre synet, like legitimt, er at Europa er helt avhengig av norsk olje og gass, spesielt etter krigen i vår egen verdensdel. Det er på kort sikt umulig å avvikle olje og gass-eksporten. Dessuten kan norsk sokkel utvikler med nye teknologier som elektrifisering, blå hydrogen og flytende vindkraft på ryggen til den velfungerende industrien.
Hva hvis mer av debatten handler om hvordan vi bruker superprofitten fra norsk olje og gass?
Begge posisjonene er i tråd med logikken bak klimaforhandlingene, som er at hvert land har ansvar for sine egne utslipp. Begge har gode poenger. Og de kommer ikke til å bli enig. Dragkampen mellom utvikling og avvikling vil nok prege mye av norsk politikk de neste tiårene.
Men hva hvis vi flytter fokus herfra, og over på det området hvor vi virkelig har makt til å påvirke klimakampen, og det svært mye raskere enn i langsiktige industrielle og politiske veivalg om norsk sokkel: Hva hvis mer av debatten handler om hvordan vi bruker superprofitten fra norsk olje og gass?
Det har vært noen forsøk på det tidligere, Leif Sande, da avgått forbundsleder i Industri Energi (altså de som organiserer flest oljearbeidere), har tatt til orde for et grønt fond. Harald Nordvik, tidligere CEO i Statoil, sammen med Auke Lont, tidligere Statnett-sjef og forsker Petter Mellby har etterlyst et oljefondet 2.0. Erik Solheim, tidligere SV-leder, miljøvernminister og leder for FN Miljø skrev nylig med samme resonnement under den gode tittelen «Hvorfor gjør vi ikke noe som betyr noe?»
Det er interessant at så mange av disse har «tidligere» i tittelen sin.
Norsk olje-, gass- og klimadebatt er litt som vi står ved siden av en grøft og diskuterer om vi skal bruke spade eller hakke, mens det står en gravemaskin fire meter bortenfor som ingen vil diskutere, for den virker så bra. Hvis du lurer på hva jeg mener så sitter Nikolai Tangen inni gravemaskinen, og den heter Statens pensjonsfond utland.
Å opprette et nytt, grønt oljefond, innebærer en overgang fra å se på oljen som penger, til å se på oljen som makt.
Hva om den politiske debatten heller handlet om hvordan et grønt oljefond kunne sett ut? Vi vet at det grønne skiftet trenger investeringer i en enorm størrelsesorden, det budskapet gjentok IEA-sjef Fathi Birol senest på Equinors høstkonferanse. Og vi vet at Norge har kapital.
For å illustrere: Nå er den viktigste konkrete debatten om oljefondet den om de også skal kunne gå inn i unoterte aksjer (i tillegg til børsnoterte aksjer, obligasjoner, eiendom og grønn infrastruktur).
Både fondet og Norges bank ønsker det. Det er sikkert gode grunner til ønsket, det er penger å tjene i det markedet, og det er jobben til fondet. Men det vil samtidig være opphav til tunge dilemmaer om honorarer for forvaltere (som da kan bli svært mye høyere).
Det er uansett en helt annen debatt enn om vi får et nytt og transformert fond. Å opprette et nytt, grønt oljefond, innebærer en overgang fra å se på oljen som penger, til å se på oljen som makt. Vi kan velge å bruke den makten på å brøyte vei i det grønne skiftet.
På veldig kort sikt kan vi følge miljøorganisasjonen Zeros gode råd om å la fondet investere i fornybart der behovet for risikoavlastende kapital er størst, altså utenfor OECD, og dessuten gi Klimainvesteringsfondet et mye større kapitaltilskudd. Dette kunne egentlig vært annonsert i Dubai denne helgen. Som Norad skriver i forkant av klimaforhandlingene, mangler der svært mye på å nå klimafinansieringsmålene.
Andre leser også: Nøktern og radikal klimapolitikk.
Men på lang sikt må vi gjøre mer. Vi kan se for oss at dagens oljefond vil eksistere som før, og få kapitalinntekter som før. Fondet har i dag over femten tusen milliarder kroner på bok, og har de siste årene i snitt fått 200 nye milliarder ekstra fra kapitalinntekter, altså utenom olje- og gassinntektene.
Det nye fondet vil skille seg fundamentalt fra det gamle både i hensikt og profil. Hensikten med det eksisterende fondet er å forvalte vår felles finansformue, slik at både vi og fremtidige generasjoner kan nyte godt av den.
Ideen er selvfølgelig ekstremt ambisiøs.
I hvilken grad skal fondet også kunne investere i Norge? Hvor stor risiko skal man kunne ta? Skal fondet ligge under NBIM, som det eksisterende oljefondet? Slike spørsmål må utredes grundig, men står ikke i motsetning til at et nytt, grønt fond kan begynne å virke innenfor den korte tidsrammen som gjenstår før klimamålene skal være nådd for 2030 og 2050.
Den politiske fordelen med et grønt fond er dette noe man kan enes om, uavhengig av hvor man står i debatten om utvikling eller avvikling av norsk sokkel. Dette er noe som virker, og kan virke kjapt. Ideen er selvfølgelig ekstremt ambisiøs. Men vi må tenke stort nå, gitt klimakrisens alvor, og oppgavens størrelse. Minst like stort som vi gjorde da vi fant olje i 1969.
Teksten ble også publisert i Dagsavisen 4. desember 2023.
Kommentarer