“Ordførere krever mye, mye mer til naturen”

Noen overskrifter skriver seg sjøl: mer til bøndene, mer til veiene, mer til næringslivet. Naturen får festtaler.

Vi har et politisk sjikt som elsker naturen høylytt. De fotograferer seg ved fjordene, siterer Hamsun på 17. mai og bruker ord som “naturarv” og “allemannsrett” med en varme som kunne få hvem som helst til å tro at skogene, fjordene, naturen og dens beboere er i trygge hender.

Refleksen sitter fortsatt i kroppen fra den gang naturen var noe å erobre.

La oss kalle dem det de er: vekstentusiaster i naturelskerdrakt, for hvem natur først og fremst er en ressurs – til høsting, til utbygging, til verdiskaping – og dernest, når det passer, ei kulisse.

Denne typen politikk er ikke ond. Den er noe verre: den er konsekvent.

Det er også historisk. Velferdsstaten ble født i landskapet – ved fossene som skulle temmes, i skogene som skulle drives, på jordene som skulle gi mat. Naturen var ikke en motpart, den var selve arbeidsplassen. Og da velferdsstaten ble bygd, ble den bygd bokstavelig talt: veier, kraftverk, industri, boligfelt. Vekst var frigjøring. Naturinngrep var framskritt.

Det var kanskje forståelig da. Det er vanskeligere å forstå nå.

For vi vet nå det vi ikke visste da: at arealene ikke er uendelige, at arter ikke kommer tilbake, at myr og gammelskog binder karbon vi ikke har råd til å miste, at det biologiske mangfoldet er sjølve fundamentet for alt det andre vi setter pris på – også velferden. Den erkjennelsen har ikke funnet veien inn i den politiske refleksen.

Og så lurer vi på hvorfor arealregnskapet bare går én vei.

Refleksen sitter fortsatt i kroppen fra den gang naturen var noe å erobre.

Men vi vet hva “mer” har betydd i praksis: veier inn i de siste inngrepsfrie områdene, hyttefelt på tregrensa, næringsparker på den siste sammenhengende jordkanten, kraftinstallasjoner i utmark og høyfjell.

Mer til naturen? Vi kommer tilbake til det.

Det finnes redskaper for å ta naturen på alvor i kommunale beslutninger. Naturmangfoldloven krever kunnskapsgrunnlag. Plan- og bygningsloven forutsetter konsekvensutredning. Grunnloven §112 slår fast at kommende generasjoner har rett til en natur som ikke er tømt før de ankommer. Dette er ikke partipolitikk. Dette er gjeldende norsk lov.

Men i salen der reguleringsplanene vedtas, i møteromma der “næringsvennlig” er det høyeste komplimentet og “restriktiv” det kraftigste skjellsordet – der teller disse paragrafene lite mot det som egentlig driver beslutningene: vekst, aktivitet, synlige resultater før neste valg.

Naturen stiller ikke til valg. Den har ingen ordfører. Den leverer ikke store, klingende valgkampbidrag og møter ikke i kommunestyrene.

Og så lurer vi på hvorfor arealregnskapet bare går én vei.

Mer til naturen! Ikke som parole, men som budsjettpost.

Det samme mønsteret finnes på tvers av partigrenser – det er ingen hemmelighet. Men det partiet som lengst og sterkest har definert seg som fellesskapets stemme, som bygde velferdsstaten og setter fellesskapet høyest – det partiet burde kanskje også inkludere naturen i det fellesskapet.

Den historiske unnskyldningen finnes ikke lenger. Kunnskapen er der. Verktøyene er der. Det som mangler er den politiske vilja til å bryte med en refleks som ble innøvd i en annen tid, under andre forutsetninger.

Beredskapsargumentet for jordbruket er reelt. Men beredskap gjelder også reint vann, pollinatorer, karbonlagre i myr og skog, og et biologisk mangfold som ikke lar seg gjenoppbygge når det først er borte. Det er også beredskap. Det er faktisk den mest grunnleggende beredskapen vi har.

Mer til naturen! Ikke som parole, men som budsjettpost. Som arealvedtak. Som en overskrift vi en dag faktisk vil komme til å se.