Pasokifisering i sakte film?

For Arbeiderpartiet burde resultatene fra årets lokalvalg framstå som nedslående lesning. Mildt sagt. Mindre enn en firedel av velgerne stiller seg nå bak et parti som, i konkurransen o m velgernes støtte, ikke lenger kan sies å stille i en klasse for seg.

Likevel foregår det nå blant Arbeiderpartiets ledende politikere et jag etter å finne lyspunktene på resultatlister preget av røde tall, minustegn og dramatisk tilbakegang.

Arbeiderpartiets tallrike rådgiverkorps leter på sin side febrilsk etter positive vinklinger, etter framstillinger som egner seg til å dekke over det faktum at dette var det dårligste resultatet i et lokalvalg på over hundre år.

Pasokifisering er et fenomen som dreper partier og som kaster om på partisystemet og det politiske landskapet.

Selv ikke lokalvalgene i 1925 eller 2003, da Arbeiderpartiet som organisasjon var på vei ut av noen av sine aller dypeste kriser, kan helt måle seg med årets valgresultat. Hvis ikke innrømmelsen om at Arbeiderpartiet har store problemer kommer nå, så kommer den aldri.

Men før denne innrømmelsen kommer, så vil problemene heller ikke bli løst. I stedet kan vi sakte, men sikkert være vitner til at Arbeiderpartiet går inn i livets høst.

Gresk tragedie

Siden 2010 har valgnederlagene kommet tett for sosialdemokratene i Europa. I noen land har nedgangen vært mer dramatisk, og vi kan her snakke om en fullstendig kollaps i oppslutning fra velgerne. Hellas, Frankrike og Nederland er de viktigste eksemplene på en slik utvikling.

Omrokkeringene i det greske partisystemet, der sosialdemokratene i PASOK – Den panhellenske sosialistiske bevegelsen – gikk fra nesten 44 prosent i valget i oktober 2009, til under fem prosent drøyt fire år senere ved valget i januar 2015, har gitt opphav til begrepet «pasokifisering».

Vi snakker altså her om noe mer dramatisk enn forbigående trender og stemningsskifter blant velgerne i et land. Pasokifisering er et fenomen som dreper partier og som kaster om på partisystemet og det politiske landskapet.

PASOK falt dypt etter den økonomiske krisen i landet, og for dem fantes det ikke noen vei tilbake. Mange av velgerne gikk over til Alexis Tsipras og SYRIZA – Alliansen av radikale venstrekrefter – og ble værende der. PASOK har siden blitt en del av valgalliansen KA – Forandringsbevegelsen – som ved valget i juli i år ble størst blant småpartiene med støtte fra drøyt åtte prosent av velgerne.

Vinter i Europa

Pasokifisering som begrep fikk fornyet aktualitet etter 2017, da Parti Socialiste og allierte småpartier i Frankrike mistet flertallet, regjeringsmakten og nesten nitti prosent av setene i den franske Nasjonalforsamlingen.

Samme år opplevde Partij van de Arbeid i Nederland å gå fra å være nest største parti med 25 prosent i oppslutning, til etter valget å være det syvende største partiet med bare fem prosent av velgerne bak seg. Det var altså ikke bare i Hellas at et stort sosialdemokratisk parti kunne kollapse.

Samtidig er det rent faktisk lite som tyder på at bunnen er nådd, eller at alle veier videre nødvendigvis fører oppover og framover.

I andre land har ikke utslagene vært like store, men dramatiske nok for partier som er vant til å være størst eller i det minste nest størst, og som kanskje ikke lenger kan være sikre på å være enten det ledende regjeringspartiet eller det største partiet i opposisjon.

Både i Tyskland og Storbritannia ble for eksempel sosialdemokratene i SPD og Labour henvist til tredje plass i årets valg på nytt Europaparlament, bak De grønne og Liberaldemokratene.

Kan noe slikt også skje i Norge? Er Arbeiderpartiets posisjon som landets største parti truet? Det korte svaret på de to spørsmålene er åpenbart «tja» eller «det vil bare tiden kunne vise». Det er i hvert fall ikke utelukket at det kan skje.

Samtidig er det vanskelig å se for seg en dramatisk pasokifisering for Arbeiderpartiet etter gresk, fransk og nederlandsk mønster. Da er det kanskje mer aktuelt å se for seg en mer langsom tilbakegang, en mer snikende krise, etter tysk og britisk mønster.

Ap ved avgrunnen

Arbeiderpartiet er nå, i et nasjonalt valg, helt tilbake på nivået fra det store katastrofevalget i 2001. Den gang fikk Arbeiderpartiet kun 24,3 prosent av stemmene i et stortingsvalg. Denne negative rekorden ble tangert i årets valg, med et resultat på landsbasis som endte på 24,8 prosent i kommunevalget og 24,2 prosent i fylkestingsvalget.

Arbeiderpartiet er nemlig i ferd med å avskaffe seg selv.

Det er en tilbakegang på mellom åtte og ti prosentpoeng sammenlignet med lokalvalgene for fire år siden. I flere kommuner og fylker var svekkelsene dessuten enda mer dramatiske.

Samtidig er det rent faktisk lite som tyder på at bunnen er nådd, eller at alle veier videre nødvendigvis fører oppover og framover. Arbeiderpartiet kan godt komme til å falle ytterligere i valgene som ligger foran oss, om partiet fortsetter på samme kurs som nå.

Annonse

Tretti blank, det som for få år siden ville vært en sjokkerende bunnotering på partibarometrene, virker i dag som en fjern drøm.

Om trendene fortsetter, kan tjue blank om noen år være daglig kost.

Partiet og organisasjonen

Arbeiderpartiet er nemlig i ferd med å avskaffe seg selv. Langsomt går partiet fra å være en folkebevegelse, til å bli et kontorfellesskap for karrierepolitikere og deres etter hvert mange, og som regel halvstuderte rådgivere.

Hvis denne utviklingen får lov til å fortsette, blir det til slutt ingen ting igjen av det Arbeiderpartiet som med sin organisasjon, sitt «valgkampmaskineri» og sine mange politiske verksteder, kunne hente støtte fra mer enn en tredel av velgerne.

Det er ikke slik sterke medlemsorganisasjoner blir opprettholdt eller skapt.

Det er mange årsaker til at det er blitt slik. En av årsakene finner vi i de offentlige støtteordninger til de politiske partiene, som de siste drøyt tjue årene radikalt har endret vilkårene for hva slags organisasjoner partiene kan være.

Under dagens finansieringsregime lønner det seg ikke å bygge sterke medlemsorganisasjoner, for pengene triller inn til rådgiverne og heltidspolitikerne helt uavhengig av hvor mange partimedlemmer de har bak seg. Da blir det heller ikke prioritert å styrke partiene som organisasjoner.

Arbeiderpartiet kan her tjene som eksempel. I 2018, som ikke var et valgår, så hadde Arbeiderpartiet sentralt i henhold til tall fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet inntekter som samlet beløp seg til 110 millioner kroner. 80,9 millioner, eller nesten tre firedeler av dette kom i form av statlig støtte.

Det krever at man prioriterer medlemmene og grunnplanet i organisasjonen mer.

Den rundhåndede støtten fra det offentlige blir i tillegg fordelt på partiene etter antall stemmer, og ikke utfra antall medlemmer. Noe som igjen betyr at partiet sentralt ikke er avhengig av medlemmene for å få økonomien til å gå rundt. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at vekst i antall medlemmer dermed ikke blir en prioritert oppgave.

Til sammenligning kom drøyt ti millioner fra medlemmene i Arbeiderpartiet i form av kontingenter. Av dette er det kun en liten brøkdel som kommer tilbake til grunnplanet i organisasjonen. Et gjennomsnittlig lokallag får dermed tildelt noen få tusenlapper i året. Det holder til et par gode medlemsmøter.

Resten av lokallagenes virksomhet må finansieres på andre måter, men som regel ender lokallagene opp med å holde seg på et absolutt minimum av aktivitet. Det er ikke slik sterke medlemsorganisasjoner blir opprettholdt eller skapt.

Veien tilbake 

For Arbeiderpartiets vedkommende er det likevel tankeløsheten og kortsiktigheten som er dets verste fiende for tiden. Nå har man fått flere varsler fra velgerne om at innsatsen ikke er bra nok – ikke i regjering, og ikke i opposisjon.

Da må man gjøre tingene annerledes og bedre. Da nytter det ikke å sette enda en halvstudert kommunikasjonsrådgiver på partiets lønningslister.

I stedet må man bygge opp igjen en medlemsorganisasjon som en gang var Arbeiderpartiets fortrinn i konkurransen med andre partier, men som nå for en stor del har gått for lut og kaldt vann i snart en generasjon.

Det tar som kjent lenger tid å krabbe opp fra en avgrunn, enn å falle ned i en.

Det krever at man prioriterer medlemmene og grunnplanet i organisasjonen mer, når tilgjengelige penger og ressurser blir fordelt. Det krever at man åpner opp igjen de politiske verkstedene for medvirkning nedenfra, fra vanlige medlemmer og velgere. Kort sagt krever det, som Willy Brandt uttrykte det, at man våger mer demokrati, også innad i partiet.

Alternativet er å akseptere at tiden som en bred folkebevegelse er forbi, og i stedet fortsette på veien mot å bli et helt ordinært politisk parti. Men da kan man ikke klage dersom man synker enda mer på meningsmålingene og i framtidens valgresultater.

Om ikke lenge kan det som i år ser ut som et dramatisk valgnederlag, bli til en ambisiøs drøm for framtiden. «Tenk at vi så sent som i 2019 fikk nesten en av fire stemmer!»

Det tar som kjent lenger tid å krabbe opp fra en avgrunn, enn å falle ned i en.