Piketty, Støre og saklig norsk skattedebatt

I 2013 advarte Thomas Piketty mot at den økende veksten i ulikhet utgjorde en trussel mot demokratiet. Advarselen gjaldt særlig for USA, men også for europeiske land der selv ikke sosialdemokratisk styre hadde klart å stagge ulikhetsveksten.

Drøyt 10 år senere pågår det heftige diskusjoner om hvorvidt MAGA-bevegelsen er fascistisk og om demokratiet i USA står for fall. Samtidig publiseres nye tall som viser at konsentrasjonen av formue i Norge hos de en prosent rikeste er blant de høyeste i Europa og nærmer seg nivået for USA.

Piketty advarte mot en «dreining mot oligarki» dersom man ikke tok i bruk et utvidet sett av virkemiddel for å stoppe den voksende ulikheten. I Norge ble den franske økonomen ofte hyllet for sin dokumentasjon av hvordan ulikhet har utviklet seg både når det gjelder inntekt og formue.

Piketty hevder et rettferdig samfunn er et samfunn der alle kan delta på like vilkår.

Forslagene han lanserte for å redusere ulikhet, ble ikke tatt på samme alvor. Statsminister Jonas Gahr Støre har for eksempel slått fast at Piketty sine forslag til skattesatser plasserer han «på utsiden av saklig debatt».

Jeg skal her argumentere for at det er uklokt å avskrive Pikettys løsningsforslag, og for at statsminister Støre og viktige stemmer i kommentariatet har misforstått Pikettys prosjekt. Denne misforståelsen må Piketty ta deler av ansvaret for selv. Den skyldes en uklarhet når det gjelder takten reformene han foreslår skal innføres i. For å forstå poenget må vi først ha klarhet i hva Piketty foreslår.

Piketty tilhører en tradisjon av økonomer der særlig ulikhet i formue oppfattes som problematisk. Stor kapitalkonsentrasjon åpner for at de rikeste kan dominere og kontrollere andre på en måte som er uforenelig med en demokratisk styreform der det er avgjørende at borgerne er frie og like og har like muligheter for å påvirke den politiske prosessen.

Piketty hevder et rettferdig samfunn er et samfunn der alle kan delta på like vilkår. Folks muligheter til å starte bedrifter må for eksempel ikke avhenge av om de arver en stor startkapital. Og muligheten til å påvirke politikk skal ikke avhenge av størrelsen på lommeboken.

De fleste kommentatorer og eksperter har lagt til grunn at Pikettys reformer skal innføres raskt.

Et samfunn der alle kan delta på like vilkår er et samfunn uten milliardærer. Heller enn at kapitalen konsentreres, må det tas grep for å sikre at den sirkulerer. For å sørge for det trengs et helt sett av institusjonelle mekanismer der skattesystemet er et viktig element. Formuesskatten er den viktigste av skattemekanismene. Piketty har forsvart svært høye satser for formuesskatt og det er her misforståelsen og uklarheten ligger.

For å sørge for at kapitalen sirkulerer, er forslaget at man må betale inntil 90 prosent formuesskatt. Dette gjelder vel og merke dersom man har en formue som er 10.000 ganger større enn gjennomsnittlig formue i landet. Også inntekt og arv skal skattlegges med svært progressive satser slik tabellen nedenfor oppsummerer:

 

Progressiv formueskatt og arveavgift (til finansiering av arv til alle)			Progressiv inntektsskatt (til finansiering av borgerlønn og en økologisk bærekraftig velferdsstat)
Ganger av gjennomsnittlig formue	Årlig formueskatt (effektive satser)	Arveavgift (effektive satser)	Ganger av gjennomsnittlig inntekt	Effektive skattesatser (inkl. skatt til velferdsformål og karbonskatt)
0,5	0,1 %	5 %	0,5	10 %
2	1 %	20 %	2	40 %
5	2 %	50 %	5	50 %
10	5 %	60 %	10	60 %
100	10 %	70 %	100	70 %
1 000	60 %	80 %	1 000	80 %
10 000	90 %	90 %	10 000	90 %

Tabell 1. Sirkulasjon av eiendom og progressiv beskatning

Forklaring: Skattesystemet legger til grunn at dersom man for eksempel har 10 ganger høyere formue enn det nasjonale gjennomsnittet skal man betale 5 prosent i formueskatt. Tjener man 10 ganger mer enn det nasjonale gjennomsnittet skal man betale 60 prosent skatt.

Kilde: Thomas Piketty: Capital and Ideology, s. 982

Progressiv skatt på inntekt, arv og formue kan så kombineres med andre omfordelende mekanismer. Forslaget er at inntektene fra skatt på arv og formue øremerkes for å utbetale en arv til alle ved fylte 25 år, og med en form for borgerlønn. Når dette kobles med reformer som sikrer ansatte bedre representasjon i styrer og med utdannelsesrettferdighet, kan det stoppe og reversere den stadig økende ulikheten i formue. De foreslåtte institusjonene skal sørge for at kapitalen sirkulerer og at eierskap blir midlertidig og ikke permanent.

De høyeste satsene er derfor ment som et ris bak speilet.

Kombinasjonen av forskjellige mekanismer hvor formuesskatten tilskrives en nøkkelrolle, er avgjørende. Dette fordi historien, ifølge Piketty, har vist at det ikke er tilstrekkelig å ha progressiv skatt på inntekt og arv. Selv ikke inntektsskatt og arveavgift opp til 80 prosent har vært nok til å stoppe veksten i formuesulikhet.

Så til misforståelsen (eller uklarheten). De fleste kommentatorer og eksperter har lagt til grunn at Pikettys reformer skal innføres raskt. Morgenbladets Maria Berg Reinertsen har for eksempel regnet ut hvor mange norske borgere som vil bli rammet av en formuesskatt som gjelder for de som eier mer enn 10.000 ganger gjennomsnittet.

Skatten vil gjelde for de som har mer enn 25 milliarder kroner i formue. Reinertsen viser at 10 norske menn vil måtte betale en slik skatt, men hun går da ut fra at en innfører en så høy formuesskatt over natten. Støre har trolig også antatt at de institusjonelle reformene skal innføres raskt. Piketty har bidratt til å opprettholde en slik oppfatning ved å insistere på at de store formuene representerer en trussel mot demokratiet og at det derfor er nødvendig med rask reform for redusere disse formuene.

I senere arbeider gir han imidlertid uttrykk for noe annet. De institusjonelle mekanismene skal innføres på lang sikt. Dersom man gradvis øker formuesskatten og innfører de andre mekanismene litt etter litt, vil en også se en gradvis reduksjon av formuene. Når opptrappingen skjer skritt for skritt, vil formuene reduseres lenge før man kommer til 90 prosent.

Hvis den sosialdemokratiske orden vi nå lever under kunne etableres på hundre år, kan også et samfunn uten milliardærer realiseres hundre år fram i tid.

De høyeste satsene er derfor ment som et ris bak speilet, og måten dette er presentert på trolig ment for å illustrere at det faktisk finnes noen mennesker som eier og tjener 10.000 ganger mer enn det nasjonale gjennomsnittet.

Poenget er at hvis de største formuene vokser med 6-8 prosent i året, slik Piketty viser, må institusjonene utformes på en måte som stanser veksten i formuesulikhet. Det avgjørende er ikke hvor høye satsene er, men at nivået på ulikhet i formue ikke ødelegger for alles mulighet til å delta på like vilkår. Begrensningen av formuesforskjeller er et mål som må gis høy prioritet fordi det er nødvendig for å sikre alles mulighet til å delta på like vilkår.

Vi kan tolke Piketty som å hevde at dersom det er konflikt mellom demokrati og økonomisk vekst, er det riktig å prioritere demokrati. Det avgjørende er at alle skal kunne delta på like vilkår, og skattesatsene og de andre mekanismene for omfordeling må tilpasses dette målet.

Er en slik endring realistisk?

Vel, svaret på dette spørsmålet illustrerer den lange tidshorisonten for endring. Piketty har argumentert for at hans forslag til institusjonell reform «ikke er mer forskjellig fra den form for sosialdemokratisk kapitalisme som eksisterer i dag enn den form for autoritær-kolonial kapitalisme som eksisterte mellom 1900 og 1910».

Med andre ord; hvis den sosialdemokratiske orden vi nå lever under kunne etableres på hundre år, kan også et samfunn uten milliardærer realiseres hundre år fram i tid.

Pikettys forslag innebærer også en reform av internasjonal institusjoner for eksempel med en global formuesskatt.

Forsvaret for 90 prosent formueskatt kan trolig forklare statsminister Støres kommentar om at Piketty «stiller seg på utsiden av saklig debatt». Men når denne uklarheten blir presisert, er det ikke lenger grunn til å se bort fra Pikettys løsninger. Da kan Støres parti for eksempel gå inn for at formuesskatten økes med 0,2 prosent hvert år.

Det vil gi en form for forutsigbarhet som etterspørres av næringslivet, samtidig som det på sikt gir er en troverdig løsning på hvordan man kan dempe den økende ulikheten i formue.

Pikettys forslag innebærer også en reform av internasjonal institusjoner for eksempel med en global formuesskatt. Når dette først ble foreslått i 2013 ble det avvist som totalt urealistisk. I 2026 diskuteres behovet for en formuesskatt globalt på mye større alvor.

Med presiseringen om den lange tidshorisonten på plass bør både de empiriske funnene og de politiske løsningsforslagene til Piketty debatteres. I hvert fall dersom ambisjonen er å bekjempe ulikhet og tillate alle å delta på like vilkår.