Postkort fra “der de er”

Flukten er over. Familiens liv og helse er reddet fra flammer og nød. Du er tatt imot av et hjelpeapparat og en sjenerøs men vaktsom nabostat. Nå er familien din her i leiren Al Azraq i Jordan sammen med 35.000 andre syrere. Det er tak over hodet ditt, og lyden av eksplosjoner er borte. Du har mat til barna, og du slipper å frykte at fremmede med våpen bryter seg inn om natten.

Du har forstått at ingen land egentlig vil ha deg.

Du forteller meg hvor takknemlig du er for disse tingene. Kan dere endelig legge den vonde flukten bak dere og starte et nytt liv? Traumet og savnet er kanskje ikke mulig å glemme, men hva står i veien for at du reiser deg på beina og bidrar, realiserer deg selv, dine drømmer og barna sine drømmer? Jeg spør om det er det du vil – og så klart vil du det. Du er både villig og kompetent til å være mer enn en belastning på systemet. Men fremtiden din er ikke opp til deg.

I det stillestående livet i flyktningleiren er det vanskelig å komme seg videre. Det er heller ikke ditt valg å ta. Fremfor alt venter du. Først ventet du på fred i hjemlandet ditt, men det håpet er gitt opp nå. Nå venter du på et nytt liv, men hvem vet hva slags, og det føles langt unna. Tvilen har begynt å gnage her også. Ingen, hverken hjelpearbeiderne, myndighetene, FN eller EU kan fortelle deg hva planen er.

Kanskje blir familien din bosatt et sted, men det er det få som blir. Du har forstått at ingen land egentlig vil ha deg. De fleste vil heller at du blir “der du er” og får hjelp. Men dette er ikke et hjem, og “der du er” vil heller ikke ha deg. Jordanske myndigheter gjør det de kan for ikke å sitte igjen med ansvaret når bistanden tørker ut. De har brent seg før.

Det er en lukket tilværelse med usikre utsikter.

Politikken spinner i vei og du hører stadig nye rykter. Det som aldri endrer seg er at du selv står uten innflytelse til å skape dette nye livet. Andre bestemmer, både over livet i leiren og den mystiske fremtiden, fra lokale bistandsorganisasjoner til folkevilje og regjeringer i Vesten. Du takker Gud for all hjelp dere får, men livet som ble stjålet fra deg har ingen egentlig gitt tilbake.

Her er det gjerder rundt alt. Først og fremst for å holde ting inne, ikke ute. Flyktninger som ankommer Jordan siden 2013 har ikke tillatelse til å bo utenfor leiren. Det er ikke vondt ment, det er for din trygghet og for å unngå kaos her i landet. Det er en lukket tilværelse med usikre utsikter. Du vet at det finnes palestinere og irakere i Jordan som har levd hele livet slik du gjør nå.

Familien din på fem har allerede vært her i tre år. Dere har det ikke fælt, og du er takknemlig for å være trygg. Du husker godt hvordan det var da bomber regnet over byen og ingen turte å sove. Leiren er godt organisert, det finnes aktiviteter å fylle timene med, og barna går på skole. Det er nylig kommet elektrisitet i hytta, og hjelpearbeiderne er engasjerte. Det syns jeg er godt å se, og en stund tar jeg meg selv i å tenke «dette er jo ikke så ille».

Så innser jeg at jeg skal dra herfra senere – først til hotellet, så hjem til Norge hvor jeg har familie, jobb, månedskort, handlegate, restauranter og venner som ikke frykter for livet. Du skal ingen steder, men må være her til resten av verden finner ut at livet ditt er like viktig som mitt.

Du har et ønske om å leve, men skal du få evnen?

Livet i leiren er preget av basale behov og tidsfordriv, uansett hvor hardt det jobbes for å skape en god tilværelse. FN og de frivillige sørger for skole, marked, sport, enkelt arbeid og hobbyer. Jeg ble imponert over hvor mye som faktisk fantes å gjøre. Men dette er ikke et oppholdssted eller en sommerleir, det er en hermetikkboks. Du kan ikke velge ikke å være her.

Dagene går rundt, men det er ingenting som gir følelsen av at du lever et selvstendig liv med valg og frihet. Takknemligheten for trygghet forhindrer ikke at motløsheten kverner. Du er bare 34 år, men nå tenker du bare på barna. For to år siden trodde dere fortsatt på en mulig hjemkomst til Syria. Det håpet har du ikke lenger. Krigen varer for lenge, og du vet det er ingenting å dra tilbake til.

Livet etter flukt er et eget dødsfall. Det er en eksistensiell krise, når tilværelsen som flyktning synker inn og man innser at et nytt, meningsfullt liv ikke er innenfor rekkevidde. Etter flukt er man i sorg, ikke bare for de tapte, men den du mistet i deg selv. Du lever, men personen du var er på mange måter død. Hun ble voldelig løsrevet fra hjem, arbeid, venner og familie, kultur og kjente omgivelser. Hvem er hun nå og hvem kan hun bli? Du har et ønske om å leve, men skal du få evnen? Avmakten for fremtiden forsterker sorgen over fortiden.

Hver eneste seng og plass ved frokostbordet i Norge hadde ikke vært nok.

Om en måned skal du føde ditt fjerde barn. Alle kan se at barna er din store glede. Jeg spør deg hvordan det føles å sette et nytt liv til verden i denne leiren. Du svarer at dere drømte om en mye større familie, men dette er siste barn. Det er ikke plass til flere. Familien deler ett rom, og dere har allerede begynt å frykte at flyktningleiren kommer til å være alt dere har. Eldste datter er 9 år og husker livet dere forlot i Syria.

Jeg spør hva hun ønsker å bli når hun blir stor. Hun svarer at hun vil bare bo i et ekte hjem. Jeg får en klump i halsen, både for henne og for den store hjelpeløsheten jeg plutselig føler på. Hun er en av 5,5 millioner syriske flyktninger. Hver eneste seng og plass ved frokostbordet i Norge hadde ikke vært nok.

Tragedien som ligger i flukt er ikke over med dødsfaren. Gleden over livet fjerner ikke sorgen over fremtiden din som står på vent. Takk og lov at noen tok imot deg, men du fortjener mer enn dette. Jeg har ikke løsningene. Jeg skulle ønske du selv fikk være med å bestemme over livet ditt.

Anders G. Haugseth er visepresident i YATA Norge, et nettverk for unge med interesse for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Medlemmer av YATA besøkte 3-9. august 2017 Jordan med støtte fra LNU for å lære om flyktningsituasjonen