Progressiv og radikal politikk kan forandre samfunnet – til det verre

Andreas Sjalg Unneland hevder i Agenda Magasin 15. juni at politikk handler om å forandre samfunnet. Han mener «politikk handler om mer enn å forvalte samfunnet». Han ønsker å flytte gjerdestolper.

Det er naturlig at vi som heller ideologisk mot høyre er relativt kritiske til dette synet på politikk. Mange på høyresiden, men også langt inn i Arbeiderpartiet vil hevde at det norske samfunnet med høy grad av likhet, tillit, velfungerende markedsøkonomi og offentlig finansiert velferd, er noe vi først og fremst må forvalte. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) snakket om at tiden for store nye velferdsreformer var over. Henrik Asheim (H) snakker ganske likt.

 

Kaski forstår realøkonomi

Den nye tenktetanken Alm, sier de skal bidra med kunnskap om økonomisk politikk.  Den er ledet av Kari Elisabeth Kaski, som er intervjuet i en podcast hos Minerva om kapasitet og realøkonomi. Kaski hevder vi ser oss litt blinde på alle pengene vi har i Norge: «selv om vi har pengene er det ikke sikkert vi har kapasiteten». Hennes poeng viser innsikt i grunnleggende samfunnsøkonomi.

Det er uklokt å gjøre tjenester billigere eller gratis når det ikke er kapasitet.

For å illustrere poenget sitt kritiserer hun for eksempel billigere månedskort på bussen for å ikke ta hensyn til realøkonomien. Det er uklokt å gjøre tjenester billigere eller gratis når det ikke er kapasitet. Hun vil heller investere i bedre kollektiv infrastruktur, fremfor å redusere brukerbetalingen. Unneland forfekter det motsatte, når han skryter av tiltak for gratis buss og lignende. Kaski tenker bedre fordi det hun sier tar hensyn til økonomiske sammenhenger. Hun støtter økt prioritering av forsvaret, men minner om at det vil ha realøkonomiske konsekvenser. Det vil legge beslag på arbeidskraft. Arbeidskraft som også andre sektorer – for eksempel helsevesenet – etterspør.

Det kan legges til at relativt rigide arbeidstidsbestemmelser og turnuser også bidrar til at kapasitet ikke utnyttes så effektivt. Bedre organisering vil hjelpe vel så mye, som økte bevilgninger.

 

Ingenting er gratis

I Norge er vi rike, både privat og offentlig på grunn av Oljefondet. Vi kan gjerne skatte litt mer og/eller bruke mer oljepenger, og fjerne egenandeler – vi har pengene – men problemet er knapphet på kapasitet.  Egenandeler og brukerbetaling er nødvendig for å bruke kapasiteten godt.  Reduksjonene i prisene til SFO har illustrert dette. De som jobber på SFO har ikke nødvendigvis kapasitet til å ta imot alle de ekstra barna som melder seg på SFO når det blir for billig eller gratis. Fra et omfordelingsperspektiv er det også merkelig at SV og Unneland støtter at foreldre med høy inntekt skal kunne sende ungene gratis på SFO, imens de som jobber på SFO ofte verken har penger eller kapasitet til vikar når det trengs.

Hvis du ikke ser at det Unneland skriver ikke henger sammen: les en gang til.

At regningen for den enkelte familie blir mindre når månedskortet på bussen blir lavere eller SFO gratis, har Unneland rett i. Det at regningsbunken blir mindre frigjør midler til å kjøpe annet familien trenger, som mat og klær, eller fritidsaktiviteter til ungene. Unneland later derimot som om skattelette ikke harmoniserer med å sitte igjen med mer, når alle regninger er betalt. Han skriver:

«Høyresiden snakker ofte om skattekutt som svaret på folks økonomiske utfordringer. Venstresiden bør i større grad stille et annet spørsmål: Hvor mye sitter folk faktisk igjen med når måneden er over?

For de fleste familier er det ikke først og fremst skatten som avgjør om økonomien går rundt. Det er summen av alle regningene. Barnehagen. SFO. Tannlegen. Busskortet. Egenandelene. Fritidsaktivitetene.»

Hvis du ikke ser at det Unneland skriver ikke henger sammen: les en gang til. Inntektsskatt er også en regning. Størrelsen på inntektsskatten har på samme måte som størrelsen på egenandelene til barnehage, lege eller SFO betydning for hvor mye folk sitter igjen med når måneden er over.

 

Universell velferd betyr ikke gratis velferd

Vi som ønsker lavere inntektsskatt, og noe mer bruk av egenandeler, ønsker at familiene skal bestemme mer selv. I tillegg mener vi at kapasiteten i økonomien brukes bedre når tjenester ikke er altfor billige.

Unneland forsvarer sitt syn med at «universelle velferdsreformer er så viktige.» Universelle velferdsordninger begrunnes ofte med at de bidrar til at også de med relativt høy inntekt da støtter opp om felles velferdsordninger. Det synet har jeg sympati for, men det dras for langt hvis universell velferd blandes med gratis, eller tolkes absolutt. Et universelt offentlig velferdsgode er sjeldent gratis, eller helt uten behovsprøvde tilleggsordninger.  Alle betaler lik egenandel hos fastlegen – det er et universelt gode, men barn slipper å betale. De som får sosialhjelp må også betale egenandel, men de kan søke om å få det dekket. Det universelle kombineres altså med det behovsprøvde.

Men det er ikke bare politikere som bestemmer over samfunnsutviklingen.

Bakgrunnen er et mål om å hjelpe de svakeste, og samtidig sikre bedre utnyttelse av kapasitet. Radikale vil fjerne egenandeler og de behovsprøvde elementene. Slik vil de forandre det norske velferdssamfunnet, men ikke til det bedre. De tar ikke hensyn til, incentiver, kapasitet og realøkonomi.

 

Politikk kan ikke bestemme alt

Unneland begrunner sin iver etter å forandre samfunnet og innføre flere gratis tjenester med at «Når fellesskapet først har utvidet sine oppgaver, blir det politisk krevende å trekke seg tilbake.»

Det tror jeg han på mange måter har helt rett i. Det blir politisk vanskelig å trekke tilbake. Men det er ikke bare politikere som bestemmer over samfunnsutviklingen. Folk stemmer også med føtter og lommebok. Hvis den offentlig finansierte velferden stadig blir billigere, men mangler kapasitet, og ikke klarer å levere kvalitet, vil en utvikling der folk med middels eller høyrere inntekt kjøper helprivate tjenester og forsikrer seg privat, bare øke i omfang.