En redningsplanke for sentrum-venstre

Cancel culture. Safe spaces. Social Justice (stor S, stor J). Transaktivisme. Kritiske Hvithetsstudier. Systemisk rasisme. Interseksjonalitet.

Om en skattesats skal flyttes 1,5 prosent til venstre eller høyre, utgjør ikke lenger de største politiske stridsspørsmålene våre. Dessverre, vil mange si. Nå er det kulturelle og sosiale spørsmål som teller.

Spesielt på den sentrumsnære venstresiden er det helt nødvendig å få grep om det som nå skjer med debatten.

Og det er – som begrepsapparatet ovenfor viser – forvirrende saker. Det er forvirrende saker som flytter på velgere, og dette underlige fenomenet må derfor forstås.

Spesielt på den sentrumsnære venstresiden, som av flere forskjellige årsaker rammes av alt dette virvaret, er det helt nødvendig å få grep om det som nå skjer med debatten.

 

Skinnet bedrar

Begrepene som er ramset opp i det første avsnittet her, er bare noen få av de mange, mange begrepene som brukes i en del veldig heftige ordskifter om dagen. Litt av problemet med å diskutere dem, er at kun et lite mindretall av debattantene har satt seg inn i den betydningen de har – og hvilke filosofiske ideer de bygger på.

Ofte er det slik at innpakningen de kommer i virker enkel, grei og positiv. Men boksen inneholder adskillig mer enn det innpakningen viser.

Hva har skjedd med venstresidens gamle bevegelser når slike brannfakler kan komme fra slike kilder?

Hvorfor skriver for eksempel Dagbladet i sin leder den 7. august i år at Kunsthøyskolen i Oslo ikke skal gi etter for krav fra studenter som «beveger seg mot det autoritære»? De vil jo bare ha sosial rettferdighet og antirasisme, ikke sant?

Og hvorfor vil en skribent som John Olav Egeland mene om venstresidens identitetspolitikk – som er en kjerne i tankegangen vi diskuterer her – at den bare «tilsynelatende [er] en fortsettelse av venstresidens klassiske kampsaker som borgerrettigheter og rasisme, likestilling og patriarkatet, homokamp og kjønnsidentitet og antiimperialisme og kolonialisme», før han legger til: «Likheten er et bedrag»?

 

Forsvar for liberale verdier

Hva har skjedd med venstresidens gamle bevegelser når slike brannfakler kan komme fra slike kilder? Et direkte spørsmål kan stå som eksempel på dette: Hvordan har det seg at folk som var antirasister for 10 år siden nå kan klassifiseres som rasister, selv om de ikke har endret mening om noe som helst? Det kommer vi tilbake til.

Nå har Helen Pluckrose og James Lindsay nemlig kommet med en etterlengtet bok som vil forklare paradoksene knyttet til identitetspolitikken. De undersøker hvor den kommer fra, denne nye formen for sosial aktivisme som ser ut til å bringe de nevnte begreper opp i avisoverskriftene hver eneste dag.

Boka er spesielt nyttig for liberale personer som må forsvare sine verdier mot et tenkesett som virker rettferdighetssøkende kun på overflaten.

Boka er skrevet for den politisk interesserte lekpersonen som ikke har dybdestudert sosiale teorier i mange år, men som ser hvordan disse teoriene – og bevegelsene som er bygget på dem – påvirker verden.

Hva mer er: Boka er spesielt nyttig for liberale personer som plutselig må forsvare sine verdier mot et tenkesett som virker rettferdighetssøkende kun på overflaten, altså det som Egeland påtaler.

 

Nihilisme for viderekomne

Cynical Theories handler om fremveksten av Social Justice. Det er viktig å merke seg de to store forbokstavene her. Social Justice er nemlig noe annet enn «social justice». Versjonen med små bokstaver er et vanlig konsept, mens den med store bokstaver er en meget innholdsrik sosial og politisk bevegelse bygget på spesifikke og innfløkte tenkemåter, blir vi overbevisende forklart.

Boka beskriver ganske voldsomme mengder med slik akademisk og filosofisk tankegang. Det er ingen mulighet til å yte en såpass rik framstilling rettferdighet i en debattartikkel av den typen du leser nå, men kort oppsummert kan man si at reisen går fra Frankfurterskolen, gjennom diverse varianter av postmodernisme (nei, du slipper ikke unna), og opp til det Pluckrose og Lindsay altså kaller «Social Justice, stor S, stor J».

Det er en broket vei, hvor postmodernismen både blir brukt og misbrukt.

For å si det med litt flere ord: Vi plukker opp Kritisk Teori fra Frankfurterskolen, hvilket gir oss dagens Kritiske Hvithetsstudier, Kritiske Kjønnsstudier og Kritisk Raseteori (smatt litt på det siste ordet der). Fra postmodernismen tar vi med oss det de to kaller dekonstruktiv postmodernisme fra 60- og 70-tallet.

Dette var en desillusjonert periode, hvor venstrevridde tenkere ble kyniske da deres marxisme feilet, og de dermed fant det for godt å plukke fra hverandre verden i en slags nihilisme for viderekomne. Spesielt rammet denne «dekonstruksjonen» den vestlige verden.

Så kommer vi til det forfatterne kaller applied postmodernism, hvor diverse teoretiske rammeverk av typen postkolonial teori og queer teori blir utviklet. Identitetsstudier, som vi kanskje kan kalle dem, er det som oppstår. Det er en broket vei, hvor postmodernismen både blir brukt og misbrukt.

 

Religiøs skråsikkerhet

Vi ender slik med det de to kaller reified postmodernism. Her har de forskjellige teoriene utviklet en nærmest religiøs skråsikkerhet – ikke minst hva gjelder egen fortreffelighet. Både som forklaringer og som moralske systemer, ser de seg selv som uangripelige.

Det er her Social Justice-aktivismen oppstår. Og det er også her vi finner forklaringen på Egelands påstand om at aktivismen nå er snudd på hodet. De mest slående eksemplene stammer trolig fra såkalt Kritisk Raseteori.

Man skal nå løse rasespørsmål ved å lupefokusere på hudfarge, ikke ved å forsøke å gjøre den irrelevant.

De av oss som er over universitetsalder, har gjerne vokst opp med idealet om det fargeblinde samfunnet. Det har aldri vært en realitet. Det har vært et mål. Et ideal. Det er ikke et uttrykk for at man ikke ser fargeforskjeller. Det er et uttrykk for at man ikke skal essensialisere eller diskriminere på bakgrunn av hudfarge.

Dette er nå – ifølge den grunnleggende tankegangen bak Social Justice og Kritisk Raseteori – en rasistisk måte å behandle folk på. Det riktige – igjen ifølge denne tankegangen – har nå blitt noe som kalles «strategisk essensialisering». Det er en form for maktkamp på gruppenivå, definert av hudfarge.

 

Vips, så er antirasisten rasistisk

Et av problemene med denne tilnærmingen, er at man er ikke lenger betraktes som en person med en viss hudfarge. Man ER først og fremst sin hudfarge. Man skal nå løse rasespørsmål ved å lupefokusere på hudfarge, ikke ved å forsøke å gjøre den irrelevant. Og vips, så er den gamle antirasisten rasistisk.

Dette er en potensielt knusende krise for det liberale tankegodset. Spesielt det som ligger til venstre, som jo fokuserer på fellesskap og samarbeid. Dypt, dypt nede i grunnmuren i den nye formen for aktivisme blir både individet og det universelle forkastet, og man står igjen med distinkte identitetsgrupper som befinner seg i en uløselig maktkamp med hverandre. Det er ikke bare det at det finnes maktkamper der – for det gjør det jo åpenbart. Poenget er at maktkampene sees som ønskelige og evigvarende. Det er det store problemet med denne måten å tenke på.

Et slikt tankesett klarer det utrolige kunststykket det er å være rasistisk mot alle grupper samtidig.

Pluckrose og Lindsay går også gjennom andre grener av den nevnte aktivismen og viser lignende absurde utviklingstrekk i kjønnsteori, «fat studies» og postkolonialisme, for å nevne noe. Du vil oppleve mange anledninger hvor hoderysting og/eller lett fortvilelse er de eneste mulige reaksjonene under lesningen.

Det skjer for eksempel når du får vite hvordan det påstås at lineær og logisk tenking, vitenskap, å forholde seg nøyaktig til tid og hardt arbeid er noe som hører hvit kultur til. Slikt ble brukt av hvite til å legge verden under seg, og er derfor noe negativt, blir det hevdet. Dette er altså ting som en svart befolkning ikke kan avkreves. Et slikt tankesett klarer dermed det utrolige kunststykket det er å være rasistisk mot alle grupper samtidig. Jeg har aldri sett noe slikt før.

 

En tåkete skyggeverden

Så hvorfor er denne boka så viktig for den sentrumsnære venstresiden? Vel, av flere årsaker: For det første viser det seg i undersøkelser fra land som ligger foran oss i løypa at den aggressive politiske korrektheten som er en integrert del av denne nye aktivismen, er upopulær blant store velgergrupper – også blant folk som vanligvis tilhører venstresiden.

I tillegg er den upopulær i alle demografiske grupper, inkludert de gruppene som aktivistene mener å sloss på vegne av. Mange andre føler seg dessuten urettmessig angrepet. Dette skyver nok velgere vekk fra venstresiden og over til høyresiden, som i verste fall reagerer med sin egen form for identitetspolitikk. Dette merkes allerede i valg mange steder.

Det økonomiske klassefokuset som har vært en grunnsten for venstresiden siden dens partier ble etablert, er totalt fraværende.

For det andre spiser tankegangen som denne boka effektivt beskriver opp det liberale grunnlaget som ligger under venstresidens egen prinsipper. Kvinner er ikke lenger sterke, men ekstra sårbare kronblader. Hudfarge skal ikke lenger bli mindre viktig, men mer. Fellesskap skal ikke lenger krysse grupper. Det skal splittes ned i interseksjonelle deler i en evigvarende maktkamp.

Det økonomiske klassefokuset som har vært en grunnsten for venstresiden siden dens partier ble etablert, er totalt fraværende i filosofien og aktivismen som beskrives, og havner dermed i en tåkete skyggeverden.

 

Les og lær

Et vel fungerende sosialdemokratisk samfunn kan ikke overleve under disse forutsetningene. Et samfunn grunnsatt på liberale verdier kan ikke overleve under disse forutsetningene. Et samfunn bestående av vennskap og samarbeid som krysser identitetslinjer kan ikke overleve under disse forutsetningene.

De liberale rettferdighetsverdiene er stjålet av en splittende aktivisme basert på et forkvaklet verdenssyn, akkurat som Egeland er inne på. Vi kan i lengden ikke samarbeide under disse forutsetningene.

Boka forklarer hvordan du kan forsvare dine liberale verdier mot angrep som stadig vekk vil bli bygget oppunder med intrikate Kafka-feller.

Derfor er det i mine øyne veldig viktig at så mange sosialdemokrater som mulig skaffer seg og leser Pluckrose og Lindsays bok Cynical Theories. Den forklarer hva som ligger under lokket på disse bevegelsene, og hvorfor de er så skadelige.

Boka forklarer også hvordan du kan forsvare dine liberale verdier mot angrep som stadig vekk vil bli bygget oppunder med intrikate Kafka-feller. Det er med andre ord bare en ting å si: Les og lær.