FOTO: Nicole Baster/Unsplash.com

Når myter sementeres

Selv med de beste intensjoner, kan man bekrefte og videreføre rasistiske forestillinger. Hanna Helseth gjør nettopp det i sitt famlende forsøk på å gi mening til eget ubehag.

«Problemet er ikke bare der ute, men her inne», sa den britiske forfatteren og vitenskapsjournalisten Angela Saini etter foredraget «Vitenskapelig bevist?» på Nasjonalbiblioteket 1. mars i år. Hun var blitt spurt om hun møtte mye motstand for sin påpekning av rasismens dype røtter i vår kultur, vitenskap og historie, og av at den fremdeles er vitalt levende.

I boka Superior dokumenterer hun hvordan rasistiske fordommer vedlikeholdes på grunn av en evig krysspollinering mellom vitenskap og offentlighet. Hun fokuserer ikke på de mest åpenbare tilfellene, men gransker mer subtile varianter som kan være like graverende, og som overlever i undertekst, retorikk og myter. Med ordene «her inne», altså i foredragssalen, peker hun på at også velmenende skribenter og forskere kan være erklærte antirasister, men likevel bidra til å holde destruktive myter i live.

 

Interessant og aktuelt, men …

Hannah Helseths tekst «Når ens hvithet havner på anklagebenken» i Agenda Magasin er et eksempel på dette. Den ladede overskriften peker mot en selvopplevd episode som både er rammefortelling og fungerer som det sentrale referansepunktet i artikkelen. Hendelsen skjedde på et seminar i London der Helseth deltok, og hun presenterer anekdoten i et litterært språk og med en litterær dramaturgi. Seminaret, forteller hun, innledes med videoen der tre amerikanske politimenn dreper den unge, svarte mannen Eric Garner. Etter videoen tar en ung, svart kvinne ordet. Hun har innvendinger mot visningen og blir snart fulgt av flere svarte stemmer.

Helseth beskriver sin opplevelse slik: «Jeg satt taus i stolen. Og jeg har aldri vært hvitere. Jeg fikk, der i kinosalen, en følelse av at jeg ikke kunne ta ordet.» Og: «Foreleseren var amerikanske-pakistansk, men i denne sammenhengen åpenbart ikke svart nok. Hun reagerte også ved å unnskylde sin egen bakgrunn … men det var ikke nok. Også publikum var etter norsk standard flerkulturelt, med hudfarger i ulike sjatteringer, men her var heller ikke de svarte nok.»

Kjernen i konflikten er altså de kravstore antagonistene – de svarte studentene – mot en enslig hvit helt, Helseth selv.

Å skrive en artikkel om hva som faktisk skjedde, og hvorfor, burde være et interessant og aktuelt prosjekt som Helseth har de beste forutsetninger for å gjennomføre. Dessverre dukker det snart opp tre gjennomgående problemer i artikkelen, og alle har sitt utspring i krysningen mellom fakta, myter og den nevnte rammefortellingen.

1.) Helseths personlige anekdote fungerer ikke bare som en illustrasjon på et problem, men den blir selve problemet hun drøfter. 2.) Faktagrunnlaget i teksten, en ganske teoretisk fagartikkel, blir bygget opp med materiale fra anekdoten, fra retoriske påstander og fra rene myter. 3.) Helseths motpart i konflikten blir framstilt snevert og klisjetungt.

 

Et hundefløytestøt

Ved første gjennomlesning reagerte jeg ikke på at den litterære rammefortellingen gradvis ble forvandlet til tekstens viktigste (eneste) virkelighetsreferanse. Men da jeg leste teksten om igjen et par uker senere, oppdaget jeg at flere opplysninger og påstander jeg intuitivt hadde godtatt som litt vage henvisninger til allment aksepterte sannheter, viste seg å være Helseths helt egne konklusjoner eller referanser til rene myter.

Helseth definerer konflikten gjennom anekdotens litterære dramaturgi: Vi presenteres for et tredelt univers som domineres av antagonistene, de med svart hudfarge. Historiens forteller og protagonist føler seg fortiet på grunn av sin hvite hudfarge. Mens hennes sidekick og representant for tvilerne – den brune foreleseren – blir avvist av antagonistene fordi hudfargen hennes ikke er svart nok. Dette høres ut som et hundefløytestøt om en konflikt basert på konstruksjonen «omvendt rasisme». Og kjernen i konflikten er altså de kravstore antagonistene – de svarte studentene – mot en enslig hvit helt, Helseth selv.

Det åpnes en «avgrunn» for henne – og det er den hun forsøker å bearbeide. Problemet er måten hun gjør det på.

Den unge, svarte kvinnens spontane innlegg er sitert slik: «Jeg har hele mitt voksne liv forsøkt å unngå filmer av svarte menn som blir lemlestet og drept. Bildene skader meg. Jeg har sett nok lemlestede svarte kropper. Historien er full av dem og nyhetene flommer over av slike bilder. Jeg trodde jeg skulle slippe å se dem her … Hvorfor måtte du vise den filmen? Hvis salen hadde bestått av svarte, som har svarte brødre eller fedre, så hadde det ikke vært nødvendig. Vi forstår alvoret, vi vet hva vold er. Vi trenger ikke å se flere filmer hvor svarte menn meningsløst mister livet. Men dere trenger det. Du gjør meg til et fremmedelement blant dere hvite, som om jeg ikke skulle vært her.»

Studenten gir altså en beskrivelse av hvorfor og hvordan filmen kan bety to helt forskjellige ting for en svart kropp med svarte erfaringer og en hvit kropp med hvite erfaringer. Selv føler hun seg som et fremmedelement etter visningen, noe som minner mye om Helseths egen opplevelse av episoden. Men dette fellesskapet åpner ikke for en dialog i Helseths tekst. Hun ser ingen positive muligheter – verken når dette skjer eller gjennom artikkelen i ettertid – til å lære noe av den spesielle situasjonen med å bli marginalisert innenfor en allerede marginalisert gruppe. I stedet åpnes det en «avgrunn» for henne – og det er den hun forsøker å bearbeide. Problemet er måten hun gjør det på.

 

Temmelig drøy påstand

Til tross for at hun oppfatter at hun står på anklagebenken er det likevel ingen som krever at hun sier noe, og hun utveksler heller ikke et ord med motparten i konflikten. I artikkelen blir også de svarte studentene tause ganske snart. Slik var det ikke i virkeligheten, for vi får høre at de snakker, og at det de sier er rasende, ubehagelig, truende og anklagende. Men hva de sier blir overlatt utelukkende til Helseths personlige referat: «Stemningen i salen ble amper, og stadig flere tok ordet. De hadde afrikanske trekk, og snakket om egne reaksjoner på filmen … Raseriet i stemmene var ubehagelig og anklagende.» Det er altså hun som fører ordet her. Hun monopoliserer dermed tolkningen av situasjonen.

Dramaturgisk sett er dette effektivt; helten og skurkene har blitt plassert, stemningen er etablert, og plotet blir forklart med to streker under: «Min hudfarge og privilegerte hvithet var på anklagebenken … Seminarlederen forsøkte å dreie samtalen tilbake til det som var tema for forelesningen, nemlig kulturindustrien, men det var fånyttes», skriver Helseth. De mørkhudede ville bare snakke om personlige erfaringer, konstaterer hun.

Dette er Helseths helt personlige opplevelse, som så blir framstilt som et generelt problem.

«Det er problematisk om studentens erfaring og forståelse blir stående som det eneste gyldige utgangspunkt for å diskutere en illustrerende film om politivold», heter det videre. At Helseth presterer å kalle drapsvideoen for en illustrerende film om politivold bør ikke avlede oppmerksomheten fra at dette er en temmelig drøy påstand. Selv om den er formet som en bekymring, så er det først og fremst en retorisk konstruksjon skapt for å pakke inn den helt subjektive påstanden: Her var det forbudt for hvite mennesker å uttale seg.

I sin bok We Need New Stories demonterer Nesrine Malik seks av vår tids dominerende myter, og Helseths retorikk hviler her tungt på Maliks tredje myte: Det er krise for ytringsfriheten på vestlige universiteter. Situasjonen i seminarrommet minner om de tabloide og stort sett fiktive skrekkscenariene der rabiate venstreorienterte PK-studenter, mange av dem mørke i huden, visstnok prøver å tvinge tradisjonelle hvite, patriarkalske verdier til taushet. Det er en påstand Malik plukker grundig og elegant fra hverandre.

 

Iscenesatt bekymring

Helseth fortsetter med samme retoriske metode: «For hvordan skal vi snakke sammen på tvers av hierarkier om det kun er ‘den undertryktes’ erfaring som gir et legitimt taleståsted?» spør hun. En iscenesatt bekymring, denne gangen også pakket inn i et ansvarsfraskrivende spørsmål, forvandler dermed en høyst personlig oppfatning til enda et tilsynelatende allment akseptert faktum. Selv om bekymringen refererer til det som skjedde på seminaret, så var det ingen der som krevde at det bare var «den undertryktes» erfaring som skulle gi et legitimt taleståsted. Dette er Helseths helt personlige opplevelse, som så blir framstilt som et generelt problem. 

«Hvor lenge skal folk få være i sin egen motoffentlighet uten å delta i kampen for å endre hele samfunnet?» heter det så. Nok en gang er det et tilsynelatende bekymret spørsmål som opphøyer en personlig tolkning til et generelt, ikke-dokumentert problem. Fundamentet Helseth her bygger på er den fjerde myten Malik demonterer; myten om ødeleggende identitetspolitikk.

 

nyhetsbrevet

 

Artikkelen levner ingen tvil om at det var svart identitetspolitikk/antirasisme som skapte avgrunnen i seminarrommet. Identitetspolitikk definerer Helseth som «en politikk som tar utgangspunkt i at kollektivt definerte grupper, for eksempel svarte eller skeive, skal bli gitt rettigheter som gruppe». Kampen for å få slutt på overgrep og systematisk og systemisk diskriminering blir dermed redusert til å ville ha noe – som man kanskje kan bli gitt. Å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter blir forvandlet til et krav om å få en større bit av kaka.

Helseth støtter seg samtidig også på Maliks andre myte, myten om politisk korrekthet. Både hennes egen påtvungne taushet, innlederens unnskyldninger av egen hudfarge, og resultatet; at minoriteten av svarte studenter får lov til å kuppe seminaret, er typiske situasjoner som gjerne blir stemplet som resultater av et PK-hegemoni.

 

Sementerer myter

Den første myten Malik avkler er myten om at likestillingen har gått for langt. Hun drøfter først og fremst kvinners likestilling, men det finnes parallelle myter om likestilling basert på opphav og hudfarge, altså rasisme. Det som har gått for langt innenfor Helseths perspektiv er at et hvitt menneske i et land der 87 prosent av befolkningen tilhører en hvit majoritet føler seg fortiet og satt på anklagebenken på grunn av sin hudfarge, mens de mørkhudede i salen overtar styringen og prater fritt.

Dette kan man også omtale som konstruksjonen av «omvendt diskriminering», som i ulike debatter gjerne forekommer sammen med påstanden om at varsling av overgrep skjer alt for ofte. Det er noe som igjen bidrar til at varslere, like gjerne som overgripere, kan ende på anklagebenken.

Dermed gir Helseth myteskaperne både bekreftelse, mer tyngde og mer ammunisjon.

Slik skjer den krysspollineringen Saini snakker om. Både gjenfortellingen av anekdoten og argumentasjonen refererer til politisk motiverte myter som om de var aksepterte fakta. Dermed gir Helseth myteskaperne både bekreftelse, mer tyngde og mer ammunisjon. Hun mente det sikkert ikke slik, men mytene sementeres, og enda flere kommer til å bruke disse fiktive «allmenne sannhetene» som fakta etter å ha lest hennes artikkel.

Et stykke ut i teksten prøver Helseth riktignok å gjøre en slags analyse av egen taushet og «privilegerte hvithet». Hun er bevisst at majoriteten og de mest privilegerte gjerne setter standarder som mange faller utenfor, og at svakere grupper som utfordrer dette alltid er pålagt tunge handicap. Dessverre tar hun aldri konsekvensen av denne kunnskapen, verken i drøftelsen eller i konklusjonen.

 

Reduksjon til «krenka følelser»

Det er også påfallende at hun aldri nevner noe om det problematiske ved å vise videoen. Istedenfor bagatelliserer hun altså det dokumenterte drapet gjennom å betegne den som «en illustrerende film om politivold». Mot slutten av artikkelen skriver hun: «De som kommer med et krav burde argumentere med strukturelle forhold, ikke krenkede følelser».

Her virker hun totalt upåvirket av egne drøftelser. Verken Aristoteles, Habermas, Nussbaum eller Nancy Fraser har gitt henne et nytt argument. Og hvordan går det med antagonistene i konflikten? Siden de ikke lenger får snakke selv, er det Helseth som må representere deres side også. Hvilke tenkere og filosofer støtter de seg til? Hvilke argumenter og erfaringer, verdier og motivasjoner tillegger fortelleren dem? Jo, krenka følelser. Punktum.

Som de fleste vet, fungerer krenka følelser i dag omtrent som snowflake eller aspeløv.

Jeg vet at jeg ved å påpeke det emosjonelle i Helseths argumentasjon kan legge meg farlig nær myten om at kvinner er mer styrt av følelser enn menn. Problemet her er at Helseth selv bruker flere klisjeer fra denne myten for å komme fram til sin konklusjon om de svarte studentene.

Hun forteller oss at de er «emosjonelle», «gir en følelsesbasert beskrivelse av situasjonen», og at det som kommer i spill er «like personlig som politisk». Det hele handler om «studentens følelse og bakgrunn», deres oppfatting av «manglende anerkjennelse» og at de «formidler en følelse av ubehag eller smerte».

 

En retorisk dampveivals

Anekdoten i åpningen konkluderer dessuten slik: «Opplevelsen illustrerer problemer vi i dag har på mange samfunnsarenaer, ikke minst aktualiserer den spørsmålet om muligheten til å ha dialog på tvers av erfaringsbakgrunner. Det blir vanskelig når krenkede følelser (på alle sider) er involvert.»

Det er mulig parentesen kan tolkes som det eneste lille hintet om at Helseth også selv opplevde krenka følelser, men det veier uansett ikke særlig tungt opp mot de 11 gangene hun kjører over de svarte studentene med denne dampveivalsen av et devaluerende moteuttrykk. Som de fleste vet, fungerer jo krenka følelser i dag omtrent som snowflake eller aspeløv. Det beskriver skjøre og skjermede, alarmistiske og politisk korrekte personer. Slike ord brukes alltid negativt.

Vi lever i tider med økende aksept for, og fortielse av, rasisme og angrep på antirasisme.

Og er det ikke egentlig rasisme Helseths skriver om? «I can’t breathe …» hikster Eric Garner i seminarets åpningsvideo. Før politiet strammer enda hardere til. Og dreper ham. Alle i seminarrommet, eller i hvert fall alle svarte mennesker der inne, har sett dette før og vet at drapet aldri ville skjedd om Eric Garner hadde vært hvit. De vet også at dette kunne ha vært dem selv. Uten annen foranledning enn at huden deres er svart kunne de ha blitt kvalt til døde av statens representanter, som egentlig er betalt for å beskytte dem. Og nå skal vi diskutere kulturindustrien.

I stedet fører dette altså til protesten fra den unge, kvinnelige studenten, som beskriver opplevd rasisme på en både personlig og temmelig nyansert måte. Dette blir selve triggeren til konflikten som Helseth analyserer. Artikkelen hennes har i tillegg flere mer eller mindre subtile referanser til rasisme, slik jeg har forsøkt å vise i denne teksten. Likevel bruker hun ikke ordet en eneste gang. Hvordan er det mulig?

 

Et tankeeksperiment

Det er noe sørgelig tidstypisk over den fraværende hovedrolleinnehaveren i fortellingen som presenteres. Vi lever i tider med økende aksept for, og fortielse av, rasisme og angrep på antirasisme. Bare bruken av ordet rasisme fører nå helt forutsigbart til omfattende, høyspente reaksjoner. Det kan virke som om det har blitt en større forbrytelse å stille spørsmål ved mulig rasisme, enn det er å praktisere rasisme. Vi som kjemper mot den internasjonale trenden av økende diskriminering og stigmatisering av syndebukker, blir også stadig oftere omtalt som rabiate og ekstreme. Det er en teknikk som erfarne feminister sikkert kjenner igjen; man kjemper for likestilling, og så blir man fortiet, beskrevet som ekstrem, eller beskyldt for uforståelige konspirasjoner.

Hva om en hvit mann på førti hadde skrevet en tilsvarende artikkel der han overtok Helseths rolle i seminarrommet? La oss si at filmen som ble vist handlet om overgrep mot kvinner, og protestene ikke kom fra svarte studenter, men fra en gjeng unge feminister. Og at artikkelen om hendelsen brukte samme diskursive teknikk der feminisme selvfølgelig ble erstattet med krenka følelser hele veien. Ville den blitt kåret til årets forskningsartikkel?

Rasisme er ikke et av vår tids største problemer på grunn av krenka følelser og alarmisme, men fordi det er en organisert, voldelig form for hat.

Millioner av mennesker med «feil» hudfarge eller framtreden går daglig rundt og kikker seg over skulderen i frykt for et rasistisk overgrep. Fordommer, løgn, myter og fallerte raseteorier overlever i alle mulige miljøer og bevisbyrden for å få et rasistisk overgrep «akseptert» vokser daglig mot det umulige. Stadig færre tør å ta ordet i sin munn.

Rasisme er ikke et av vår tids største problemer på grunn av krenka følelser og alarmisme, men fordi det er en organisert, voldelig form for hat, og fordi passivitet overfor brudd på grunnleggende menneskerettigheter fører til at vår egen menneskelighet forvitrer. Standarden vi setter kommer vi selv til å bli behandlet etter; vi mennesker er også er en del av klodens truede økologi. Rasismen begynner ikke med utskjellingen eller slaget eller drapet, men i språket, med ordene vi velger, fortellingene vi skaper og mytene vi bærer med oss.