Regjeringens barnehageforslag vil føre til et dårligere tilbud

Axel Fjeldavli skriver i Agenda Magasin om regjeringens forslag til endringer i barnehagepolitikken. Han er positiv til endringsforslagene, og mener reaksjonene på forslaget er overdrevne, blant annet fordi jeg har skrevet i VG at regjeringens forslag vil svekke private barnehager og familienes valgfrihet.

Regjeringen og Fjeldavli argumenterer for at forslaget vil styrke lokaldemokratiet, fordi makten og styringen i større grad skal overføres til kommunene. Mer kommunalt selvstyre kan virke tilforlatelig, men regjeringen ser ikke ut til å ha vurdert mulige negative konsekvenser av at kommunene gis større adgang til å styre barnehagene på bekostning av det virkelige lokaldemokratiet – barnefamilienes valg.

Skiftende politiske føringer i hver enkelt kommune kan nemlig bidra til å svekke ivaretakelsen av lokaldemokratiet, herunder lokale behov og preferanser. Ideologi kan komme til å gå på bekostning av tilbudet til barnefamiliene i kommunene.

Offentlige aktører har mye vanskeligere for raskt å skalere sin virksomhet opp og ned.

I Tønsberg var det for eksempel rundt 30 barnefamilier som ikke fikk barnehageplass i lokalmiljøet. Familiene ønsket barnehage i nærområdet, men fikk i stedet tilbud om plass en halvtimes kjøretur unna – hver vei. Private aktører hadde lenge forsøkt å etablere barnehage i nærområdet, men på grunn av kommunestyrets vedtak om at hovedvekten av barnehagene skulle være offentlig eid og drevet, fikk de ikke lov.

Dette er et illustrerende eksempel på hvordan rådende politisk holdning fra lokale myndigheter går direkte utover innbyggernes behov og preferanser og svekker barnehagetilbudet.

Raskt voksende lokalmiljøer, slik som i Tønsberg, hvor etterspørselen etter plasser endres raskt, skaper behov for den fleksibiliteten som private leverandører bidrar med. Offentlige aktører har mye vanskeligere for raskt å skalere sin virksomhet opp og ned.

Videre kan økt makt til kommunene gå utover foreldrenes innflytelse og valgfrihet, fordi det åpnes for at en kommune kan pålegge en privat barnehage som foretrekkes av foreldrene å redusere kapasiteten for å fylle opp kapasiteten i en offentlig barnehage.

Systemet er på sett og vis selvregulerende.

«Hvis det er behov for å redusere barnehagetilbudet, er det i dag bare de offentlige barnehagene som kommunen har lov til å nedskalere», hevder Fjeldavli, og viser til eksempelet Stjørdal, hvor den kommunale barnehagen Husbymarka måtte legges ned. Men dette eksempelet er egentlig illustrerende for hvordan dagens ordning fungerer godt.

Stjørdal kommunes saksfremlegg foran kommunestyrets behandling av saken viser dette tydelig:

«Barnehagen i Husbymarka ligger i et område med flere private barnehager. Det har vært få søknader til Husbymarka barnehage de siste årene. Barnehageområdet i Stjørdal har større kapasitet enn det er barn til å fylle opp plassene, og det kan derfor vurderes som at det er for mange plasser tilgjengelig, særlig i denne regionen av Stjørdal. I dag er det 27 barn med plass i Husbymarka, kapasiteten er på ca. 50 barn. Det er vanskelig å drive en barnehage med så ustabilt barnegrunnlag, og i 2020 er det 8 skolestartere som gjør at barnehagen igjen kanskje står i fare for å miste ansatte dersom drifta opprettholdes.»

Husbymarka barnehage i Stjørdal måtte altså legges ned fordi foreldre aktivt foretrakk å søke barna til andre barnehager i nærområdet. Systemet er på sett og vis selvregulerende.

Barnehager som er best, mest populære og med best beliggenhet overlever i dagens system.

Dette gjelder også for private barnehager, som bare får finansiering for de plassene som faktisk blir brukt. I 2022 ble det 106 færre barnehager i Norge – 99 av disse var private. Antallet private barnehager har blitt redusert med 279 siden 2018. For kommunale barnehager er tilsvarende tall 90.

Private barnehager får kun tilskudd for de barna som faktisk går i barnehagen. Hvis en barnehage har godkjenning for 100 barn, men bare klarer å fylle 60 plasser, får barnehagen bare betalt for disse 60 barna.

Det betyr at dagens system sørger for at kapasitetsreduksjonen skjer naturlig gjennom at man gradvis legger ned avdelinger eller til slutt hele barnehager hvis for få foreldre ønsker den barnehagen.

Barnehager som er best, mest populære og med best beliggenhet overlever i dagens system. Dette vil regjeringen endre – noe som vil føre til en dårligere barnehagesektor.