Rett går galt i Tyrkia

Tenk deg et samfunn der du blir pågrepet for å kritisere regjeringen. Ingen advokater tør å forsvare deg i frykt for å bli utsatt for det samme. Går du fri i retten, kan det bety slutten på dommerens karriere. For noen dommere betyr det fengsel. I et slikt samfunn, hvor dommere og advokater ikke kan operere fritt, er det ikke lenger snakk om et uavhengig rettssystem. Dette er situasjonen vi står overfor i Tyrkia i dag.

De siste årene har de tyrkiske myndighetene kjørt en stadig mer autoritær linje overfor mennesker som skriver, fatter beslutninger eller på annen måte handler i strid med regjeringens interesser. Situasjonen ble enda verre etter kuppforsøket i fjor sommer.

Selv NRKs korrespondent på stedet måtte slette alle sine bilder og filmer fra hendelsen.

I januar var ICJ Norge og Dommerforeningen i Tyrkia sammen med organisasjonen PEN for å kartlegge menneskerettighetssituasjonen i landet. Vi møtte professorer, journalister, forfattere og advokater, inkludert advokater som representerer fengslede dommere. Alle fortalte det samme: Journalister som skriver noe myndighetene ikke liker, risikerer å bli fengslet. Advokatene som forsvarer dem, risikerer det samme. Dommere som frikjenner, løslater eller på annen måte dømmer i strid med den politiske linjen, blir ofte degradert eller avsatt – og i mange tilfeller – til og med fengslet. I skrivende stund sitter en tredjedel av Tyrkias dommere og aktorer, 4 000 personer, i fengsel.

Vi fikk selv merke Erdogans autoritære styre på kroppen. Sammen med PEN deltok vi i en markering utenfor Silivri-fengselet, cirka en times kjøretur fra Istanbul. Vi skulle fremføre en støtteerklæring til journalister, dommere og advokater som sitter fengslet i landet, mens vi holdt håndplakater med budskap om ytringsfrihet. Dette ble for sterk kost for tyrkiske myndigheter. Vi hadde knapt begynt å lese opp erklæringen før militærpolitiet brøt inn og avbrøt markeringen. Utstyrt med maskingevær og vannkanoner ble alle pass kontrollert, og alt av bilder på mobiltelefoner, harddisker og kameraer slettet. Selv NRKs korrespondent på stedet måtte slette alle sine bilder og filmer fra hendelsen.

Vi tok ikke skade av denne hendelsen. Vi kunne dra hjem og gjenfortelle hva vi så og hørte i norsk presse etterpå. Det kan ikke det tyrkiske folket. Flere av dem som ikke sitter fengslet har fått passet sitt inndratt og kan dermed ikke reise ut av Tyrkia uten å bruke menneskesmuglere. Flere tyrkere – på samme måter som syrere – velger denne veien.

En setning vi ofte hører, også i Norge, er at det ikke er så farlig at presidenten er autoritær, så lenge han er populær blant folket. Dette er en altfor snever og farlig forståelse av hva et demokrati dreier seg om. Selv om man er valgt av folket, gir ikke demokratiet uinnskrenket makt av den grunn. En like sentral del av et demokrati er å ha mekanismer som kan begrense maktutøvelse – en rettsstat. Uten uavhengige domstoler har folket ingen garanti mot at staten går utover sine egne lover og fullmakter.

Utenriksdepartementet, med statsråden i spissen, bør legge press på tyrkiske myndigheter gjennom relevante kanaler.

Tyrkia har midlertidig opphevet sine forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dette betyr ikke at tyrkiske myndigheter kan gjøre hva de vil mot sitt eget folk. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan fortsatt ta stilling til om det er nødvendig ikke å etterleve de aktuelle rettighetene for å gjenopprette normaltilstanden i landet. En uthuling av dommeres og advokaters uavhengighet – og med det selve rettsstaten – vil ikke (neppe) oppfylle disse kravene.

2. februar møtte Tysklands forbundskansler Angela Merkel den tyrkiske presidenten. I møtet sa hun tydelig ifra om at et uavhengig rettssystem er en grunnleggende verdi som må settes høyt. Dette bør og kan norske politikere også gjøre. Regjeringen fremhever menneskerettigheter som en sentral del av norsk utenrikspolitikk. Dette må gjenspeiles i praksis. Utenriksdepartementet, med statsråden i spissen, bør legge press på tyrkiske myndigheter gjennom relevante kanaler.

Uavhengige domstoler, lik tilgang til rettssystemet, og nødvendig rettssikkerhet er avgjørende for vår felles demokratiske utvikling.