Rusreformen er ikke avgjort

Ikke klapp ennå. I 2016 gikk flere organisasjoner sammen om en kronikk som ba den første av Frps syv justisministre, Anders Anundsen, om å avkriminalisere bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk. Anundsen lot aldri høre fra seg, men Høyres nestleder Bent Høie svarte. Han foreslo for Høyres programkomité at partiet skulle slutte å straffe rusmiddelbrukere. Ansvaret for mindre narkotikaovertredelser skulle flyttes fra justis til helse – fra straff til hjelp.

Utspillet hadde en klar effekt på det politiske Norge. Alle de ni partiene på Stortinget, bortsett fra Frp, gjorde vedtak om rusreform på landsmøtene sine i 2017.

På borgerlig side fikk reformen støtte av Høyre (med 45 mandater) og Venstre (8). Fra venstresiden fikk den tilslutning fra Arbeiderpartiet (49 mandater), SV (11), MDG og Rødt (til sammen 2).

Hadde Stortinget stemt over reformen i 2017, ville den gått gjennom med 115 mot 54 stemmer.

De borgerlige partiene som var mot reformen, var Frp (med 27) og KrF (med 8 mandater). På venstresiden var Senterpartiet (19 mandater) mot.

Hadde Stortinget stemt over reformen i 2017, ville den altså gått gjennom med 115 mot 54 stemmer. I en merknad til statsbudsjettet i desember 2017, ba Helse- og omsorgskomiteen istedenfor regjeringen om å gå videre med arbeidet. Regjeringen utnevnte da også et offentlig utvalg i mars 2018 for å utrede og forberede lovendringene.

Høie har fått velfortjent anerkjennelse i FN og Erna Solberg har i sosiale medier videreformidlet den internasjonale oppmerksomheten reformarbeidet så langt har fått. De skal også applauderes.

Men kampen er ennå ikke vunnet.

 

En solidarisk ruspolitikk

Rusreformutvalget leverte NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp den 19. desember 2019, på en historisk dag ifølge helseministeren. Utvalget hadde gjort en grundig utredning av den empiriske kunnskapen om lignende reformer, og konkluderte med at det ikke var forskningsmessig belegg for å hevde at avkriminalisering ville føre til økt rusmiddelbruk, eller at straff fører til redusert bruk.

Videre ble det understreket at straff, slik det fremgår av forarbeidene til Straffeloven, krever solid begrunnelse. Dette skyldes de personlige og økonomiske omkostningene som følger med straffen. Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne. Den er ment belastende og er svært stigmatiserende. Strafferegistrering begrenser også innreise til enkelte land og adgang til bestemte yrker. Derfor skal det gode grunner til før straff kan rettferdiggjøres.

I tillegg rammer straffen det her dreier seg om usosialt. Vanskeligstilte personer med utsatt sosial og økonomisk bakgrunn straffes systematisk hardere enn andre. For å ta bare ett eksempel: Ungdom fra østkanten i Oslo straffes tre ganger så mye som ungdom fra vestkanten, til tross for at vestkantungdommen bruker dobbelt så mye cannabis. Ungdom som har foreldre med under fire års høyere utdanning har også syv ganger høyere risiko for straff enn ungdom der foreldrene har høyere utdanning

Vi kan endelig få en slutt på å straffe og påføre mennesker belastninger uten annen begrunnelse enn moralsk panikk.

En fersk tvillingstudie viser dessuten at kontakt med justissektoren predisponerer unge mennesker for en videre kriminell løpebane, slik at det er kriminalitetsforebyggende å unngå straffeforfølgning av denne gruppen.

For å avstigmatisere personer som bruker illegale rusmidler og innføre en kunnskapsbasert og sosial ruspolitikk, anbefalte utvalget en avkriminalisering av all befatning med mindre mengder illegale rusmidler til eget bruk.

Utvalget foreslo ikke å erstatte strafferettslige sanksjoner med sivilrettslige sanksjoner. Dermed kan den norske reformen faktisk innebære et reelt brudd med en historisk urettferdighet. Vi kan endelig få en slutt på å straffe og påføre mennesker belastninger uten annen begrunnelse enn moralsk panikk og blind tillit til straffens positive effekter. Trolig er det også derfor forslaget er omdiskutert og gjenstand for både kritikk og positiv oppmerksomhet.

 

Men blir det endringer?

Det avgjørende spørsmålet er hva Stortinget gjør nå. Det har kommet inn over 350 høringssvar etter NOU-en. Regjeringen vil legge frem en proposisjon for Stortinget våren 2021. Da Solberg-regjeringen bestod av alle de borgerlige partiene, hadde regjeringen flertall. Den kunne dermed ha fått gjennomslag for hva nå enn den bestemte seg for. Etter at Frp forlot regjeringen på grunn av at de andre partiene ville hente hjem en IS-tilknyttet norsk kvinne med sykt barn fra Syria, falt flertallet imidlertid bort, og reformens skjebne er avhengig av at regjeringen finner støtte i opposisjonen.

Det er høyst usikkert om Frp nå vil stemme for reformen som et initiativ til en fornyet koalisjon med Høyre etter valget i 2021. Frps representant i helse- og omsorgskomiteen, Åshild Bruun-Gundersen, har uttalt seg svært negativt om den i media. Stortingsrepresentantene Kari Kjønnås Kjos og Bård Hoksrud har dessuten begge støttet opp om en underskriftskampanje mot lovendringene i regi av de mest konservative organisasjonene på rusfeltet. Kjos er en autoritet på området hos Frp, og en politiker som alle på rusfeltet kjenner til.

Skulle Arbeiderpartiet og Frp gå sammen om en slik ordning når saken kommer opp for Stortinget, er hele reformen tapt.

Derfor ser det ut til at regjeringen vil være avhengig av Arbeiderpartiet. Her ser det ut til at partiorganisasjonen er delt i spørsmålet om straff for rusmiddelbrukere. Helsepolitisk talsperson i Ap, Ingvild Kjerkol, har støttet reformen, men justisfraksjonens Lene Vågslid og Jan Bøhler har sagt klart og tydelig “ja” til straff og “nei” til avkriminalisering. De store Ap-styrte kommunene Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø har støttet reformen i høringsrunden, mens Ap-ledede Bodø har tatt et tydelig standpunkt mot den. Bergen er illustrerende for situasjonen. Der er byrådet for, mens bystyret er mot.

Regjeringens plan er å få lovendringene vedtatt av Stortinget i løpet av vårsesjonen 2021. Mest trolig vil det skje etter Aps landsmøte, som finner sted fra 15. til 18. april neste år. Ifølge partiets nåværende programpunkt, skal ikke rusavhengige personer straffes, men det betyr ikke avkriminalisering. En ordning med straffritak for bestemte grupper, som et slikt alternativ til avkriminalisering innebærer, er imidlertid ikke gjennomførbart i det virkelige liv. Det vil blant annet bety at rusavhengige må kunne dokumentere en avhengighetsdiagnose for å unngå straff.

Skulle Arbeiderpartiet og Frp gå sammen om en slik ordning når saken kommer opp for Stortinget, er hele reformen tapt. Det politiske Norge, som har skrytt av sin progressive utvikling på rusfeltet, blir i så fall gjort til skamme internasjonalt. For rusmiddelbrukere og personer med rusproblemer vil dette være en belastende hendelse med fortsatt utstøting og marginalisering som resultat. Håpet og tilliten til politikere som har gitt forventninger om en bedre hverdag uten å innfri, forsvinner i så fall som dugg for sola.