Sagaen om en afrikansk gjeldskrise

Det hele begynte et tiår tilbake da det ble klart at Mosambik satt på store forekomster av naturressurser, som kull, olje og gass. Gassfeltene utenfor den nordlige provinsen Cabo Delgado ble anslått til å være blant verdens største. Dette førte til en klondyke-stemning hvor «alle» ville være med på det forventede eventyret. Utenlandske investorer flokket til landet, og plutselig poppet det opp flunkende nye kjøpesentre, hotellkjeder og banker i de store byene.

Det Mosambikiske folket, som noen år tidligere hadde lagt en blodig borgerkrig bak seg, kunne begynne å håpe på en bedre fremtid

Samtidig med funnet av naturressurser i Mosambik, slet vesten med ettervirkningene av finanskrisen. Lave renter og bruk av den omdiskuterte pengepolitikken kvantitative lettelser medførte et overskudd av kapital i rike land. Kombinert med høye råvarepriser og økende optimisme i land som Mosambik førte dette til at stadig flere investorer og banker puttet pengene sine i denne delen av verden. Ofte

Optimisme og lovende utsikter

Også mye annet gikk i riktig retning for Mosambik. Siden årtusenskiftet hadde landet en økonomisk vekst på over 5 prosent, fattigdommen var på vei ned, barnedødeligheten sank og stadig flere barn gikk på skole. Det Mosambikiske folket, som noen år tidligere hadde lagt en blodig borgerkrig bak seg, kunne begynne å håpe på en bedre fremtid.

Hva gikk galt?

Men, det var en betydelig hake ved de nyoppdagede naturresursene: Inntektene fra gassfeltene ville komme tidligst en gang utover 2020-tallet. Dette ble for lenge å vente for landets myndigheter. Løsningen ble å opprette tre statlig eide selskap; tunfiskselskapet Ematum, sikkerhetsselskapet ProIndicus og Moçambique Asset Management, som til sammen lånte to milliarder amerikanske dollar fra de to storbankene russiske VTB og sveitsiske Credit Suisse.

Etter sigende skulle tunfiskselskapet igangsette fiske og eksport av tunfisk, mens sikkerhetsselskapet skulle passe på sikkerheten til fiskerne. I dag, flere år senere, ligger fiskebåtene til kai i Mosambiks hovedstad Maputo, fiskerne som var lovet inntekt er uten arbeid og landet er nedsunket i gjeld. Hva gikk galt?

Hemmelige lån

For det første skjedde opplåningen raskt, uten at det var noen parlamentarisk diskusjon eller demokratisk kontroll, eller uten at landets mange bistandsgivere eller IMF ble informert. Dette er ikke bare uetisk, men også i strid med Mosambiks grunnlov. Den daværende presidenten Armando Guebuza anklages for å ha tatt opp lånet for å berike seg selv. Felipe Nyusi, som da var forsvarsminister og som satt i styret til ett av de tre selskapene, er i dag president.

Kroll mente både banker og myndigheter hadde opptrådt uansvarlig og ulovlig

I 2016 kom så sannheten for en dag. Det Mosambikiske folket og de internasjonale bistandsgiverne, inkludert Verdensbanken og IMF, var ført bak lyset. IMF stanset alle sine låneutbetalinger og de 14 bistandsgiverne som bidro med støtte til landets nasjonale budsjett stoppet umiddelbart disse utbetalingene. Det vil si om lag $500 millioner årlig til å finansiere offentlige utgifter som helse, utdanning og infrastruktur. Dernest igangsatte det internasjonale revisjonsfirmaet Kroll en ekstern granskning på oppdrag for svenske myndigheter. Rapporten kom noen måneder senere og var hardtslående: $ 500 millioner av lånet på $ to milliarder var umulig å gjøre rede for. Sannsynligvis flyttet til hemmelige konti i skatteparadis via de statlige selskapene. Kroll mente både banker og myndigheter hadde opptrådt uansvarlig og ulovlig. Bankene utførte ikke de nødvendige aktsomhetsvurderingene de er pliktet å gjøre før lån i denne størrelsesordenen gis, og de ble også beskyldt for å ha overpriset deler av prosjektene lånene skulle dekke.

Og mens disse krangler lider landets befolkning

I 2017 vedgikk da også Mosambikiske myndigheter at de var i dyp gjeldskrise og informerte sine kreditorer at de ikke lenger klarte å betjene den nasjonale gjelden. Lånene til tunfiskprosjektet hadde nemlig kommet på toppen av allerede høye gjeldsbyrder, og dramatisk fallende råvarepriser. Og selv om de $ 2 milliardene var private lån tatt opp av selskapene, var de gitt med garanti fra myndighetene, som nå var pent nødt til å betale gjelden til de internasjonale bankene.

De fattigste hardest rammet

Tilbake står nå de involverte bankene, IMF og andre kreditorer å skylder på de korrupte myndighetene, mens myndighetene på sin side hevder de ble lurt av bankene. Og mens disse krangler lider landets befolkning.

Involvert er også du og jeg som eiere av det norske oljefondet

Siden midten av 2014 har verdien av den nasjonale valutaen Metical falt med 50 prosent mot amerikanske dollar. Fordi så mye importeres til landet, har dette ført til store prisøkninger, også for grunnleggende matvarer, men uten tilsvarende lønnsøkning for befolkningen. Dette er dramatisk når 40 prosent av de fattigste i Mosambik bruker 70 prosent av inntekten sin på mat. Den statlige gjelden er i dag på hele 135 prosent av BNP. I 2012 var den på 40 prosent. Organisasjonen Mozambique Debt Group uttalte nylig at sykehus mangler medisiner og barn fødes uten at jordmødrene har tilgang på steriliserte hansker.

Oljefondet nest største eier i versting-banken

Involvert er også du og jeg som eiere av det norske oljefondet. Statens Pensjonsfond Utland er nemlig nest største investoren i Credit Suisse med et eierskap på 5,06 prosent. Av de 9000 selskapene i fondets portefølje er det kun et tosifret antall hvor eierandelen er så stor. I 2017 investerte fondet hele 18 milliarder norske kroner, til tross for at banken er anklaget for uetisk oppførsel fra flere hold i en årrekke.

Men det kan se ut som verken Norges Bank eller norske myndigheter har brydd seg nevneverdig om det

Blant annet var banken dypt involvert i skandaleavsløringen Panama Papers, som viste at de hadde opprettet over tusen skallselskaper i skatteparadis på vegne av sine kunder. I 2016 ble da også banken klaget inn til Etikkrådet, men det kan se ut som verken Norges Bank eller norske myndigheter har brydd seg nevneverdig om det. Investeringene i banken har nemlig fortsatt å øke.

Status quo  

Den dystre historien om Mosambik viser tydelig baksiden av det som har blitt en ny og populær måte å finansiere utviklingsprosjekter på; privat kapital med statlige garantier, også kjent som blended finansiering, eller offentlig-privat samarbeid. Denne typen finansiering kan fungere, men fordrer åpenhet og god statlig og langsiktig økonomisk styring. Tilgangen på privat kapital understøttet ikke utviklingen i Mosambik, men førte snarere til en dyp og alvorlig krise. Saken viser også tydelig at det internasjonale samfunnet ikke innehar de nødvendige mekanismene for å forhindre uansvarlig utlån og låneopptak. FN har foreslått prinsipper for dette, men har dessverre fått lite gehør.

Det er ikke bare Mosambik som står med gjeld til knærne

Sagaen viser også tydelig hvordan «løsningen» på finanskrisen i vesten har skapt grobunn for en ny krise – denne gangen i Afrika. Det er ikke bare Mosambik som står med gjeld til knærne. I følge IMF er så mange som 30 av 67 utviklingsland i, eller faretruende nære ved å havne i gjeldskrise.

I Mosambik fortsetter myndighetene å dekke over lovbruddet og underskuddet. Da regjeringen møttes til budsjettkonferanse nylig var det hemmelige lånet ikke engang på agendaen. Utenlandske investeringer har falt med 40 % og bistanden er fortsatt frosset. Den økonomiske veksten var i fjor på 3.7 %, og landet er blant de med lavest rating fra de de internasjonale kredittrating-firmaene. IMF på sin side er forsiktige med å kritisere den uansvarlige oppførselen til bankene, som stort sett fortsetter som før. Når heller ikke investorene, som det norske oljefondet reagerer, er det duket for status quo. Prisen betaler Mosambiks fattige.