Saklighet er et felles ansvar

Aldri har så mye av det politiske ordskiftet skjedd gjennom betalte annonser i sosiale medier som i dag. I høstens lokalvalg brukte de største partiene mer enn to millioner kroner hver på slike annonser. Det utfordrer offentlighetsnormene våre på grunnleggende vis, blant annet fordi normene står uten den faste grunnen i presseetikkens regler som de tradisjonelle mediene skaper.

Den siste tiden har jeg en rekke ganger møtt en Facebook-film fra NHO Geneos kampanje for private velferdsbedrifter, Velferdsmiks, som jeg opplever å bryte med grunnleggende saklighetsnormer. Jeg har trukket den fram som et eksempel på hvordan en utvikling i retning av de betalte annonsene reiser flere nye spørsmål.

Realiteten i forslaget er at usaklig forskjellsbehandling mellom offentlige og private ikke er tillatt.

Et av disse er hvordan Velferdsmiks-kampanjen – i likhet med flere andre i ulike politiske debatter – helt åpenbart henter inn form-elementer fra etablerte medier. Noe som gjør det vanskeligere å orientere seg for brukere på sosiale medier. Et annet spørsmål er hvilke normer som skal gjelde for slike hardere politiske kampanjer.

I et svar til meg etterspør NHO Geneos kommunikasjonsdirektør Lena Verås Eriksen hva jeg konkret mener med usaklighet. Det konkretiserer jeg gjerne: Den nye videoen fra Velferdsmiks gir inntrykk av å fortelle sannhet der det i realiteten fortelles en sterkt vinklet historie om regjeringens forslag til endringer i barnehageloven.

For eksempel heter det i filmen at

• «Regjeringen har foreslått å fjerne likebehandlingsprinsippet». Fører forslaget til at det nå er slutt på likebehandlingen av private og offentlige barnehager, slik videoen gir inntrykk av? Nei. Likebehandlingsprinsippet, at private og offentlige barnehager skal behandles likeverdig, ligger fast.
• «Likebehandling av barn og barnehager må bestå» og «Ingen liker forskjellsbehandling av barn». Fører forslaget til forskjellsbehandling av barn, slik videoen gir inntrykk av? Nei. Alle barn har like rettigheter.

Realiteten i forslaget er at usaklig forskjellsbehandling mellom offentlige og private ikke er tillatt. Tvert imot kunne man like gjerne hevdet at likebehandlingen mellom offentlige og private barnehager øker med forslaget, fordi barnehager som er dyrere å drive skal kunne få økte tilskudd. Det gjelder for eksempel en del enkeltstående private barnehager.

Men i fraværet av slike regler, etableres normene heller gjennom diskusjon om hvor grensene går.

Hadde innholdet i NHO Geneos video vært påstander i et debattinnlegg, ville debattredaktøren typisk kommet med forslag til justeringer av påstander som er feilaktige eller direkte feil, og dessuten aktivt innhentet tilsvar der det er skarp uenighet.

Verås Eriksen viser til at aktører med ulike ståsteder og på ulike tema deltar i den offentlige debatten med betalte politiske annonser. Og at dette er en rett som ikke må innskrenkes, selv om man er uenig i annonsenes innhold. Det er jeg helt enig i. Det er neppe praktisk mulig, og kanskje heller ikke ønskelig, å løse dette med regulering. Takhøyden for hva som skal være lov, bør være betydelig.

Men i fraværet av slike regler, etableres normene heller gjennom diskusjon om hvor grensene går. Det er en diskusjon som er viktigere og viktigere, jo mer av ordskiftet som flyttes ut av redaksjonelle medier. NHO Geneos kampanje er et godt eksempel for å diskutere noen slike skiller.