Sinte, slitne og glemte

Etter et år med pandemi er altså vi som jobber i barnehagene “superhelter”. Vi har ikke stått på sjukehus, eller sykehjem, med smitten tett på kroppen og vært til stede mens pasienter har kjempet for livet, eller sett på mens andre har måtte gitt opp kampen. Så dramatisk har det ikke vært, men det har vært tungt. I tillegg gjør vi det jo også mulig for folk (helsepersonell inkludert) med barn å faktisk være på jobb på dagtid. Uten oss stopper samfunnet opp.

Jeg er uansett ikke opptatt at noe heltestempel. Skryt kommer man ikke så langt med. Det må handling til. Barnehagene må bli satt på dagsorden. Sektoren fremstår som helt glemt. Det må midler til. Nok midler til at barnehagen kan være den pedagogiske, utjevnede og lærende organisasjonen den faktisk er lovfestet å være. Slik er det ikke i dag.

Problemet er helt og holdent politisk.

Ved forrige kommunevalg var jeg journalist i ei lokal blekke her på Sørlandet. Alle som har snakka med politikere vet at det er mye tomprat og mye innøvd vrøvl fra partiboka. Ved flere anledninger ble jeg sendt ut for å snakke med disse folka, og det var min jobb å få disse stemmekåte lokalpolitikerne til å gi noe annet enn standardsvar.

Siden jeg sjøl, i tillegg til freelance-arbeidet mitt, jobba i barnehage på den tida, visste jeg allerede en ting eller to om hvor utfordrerne jobben var, og derfor pressa jeg litt ekstra på angående barnehagesektoren. Så jeg ville vite om de hadde noen formening om hva som måtte gjøres for å heve kvaliteten i barnehagene, om hva de mente barnehagene trengte. De fleste politikerne ble svar skyldig. For det første visste nesten ingen av dem noe særlig om barnehager, utover at de hadde hatt, eller, på det tidspunktet, hadde egne barn som gikk i en.

I tillegg fikk jeg dem ikke til å love at de ville bevilge mer penger til sektoren heller. «Vi trenger flere årsverk – kanskje en voksen til på hver avdeling,» sa jeg. «Hva med tidlig innsats. Nok folk på jobb?». Dette virka til å kjede de fleste politikerne jeg prata med. Skolene var en annen sak. Der gikk de nesten ikke tomme innøvde ting å si, men barnehagene … hvem bryr seg? Det var følelsen jeg fikk på et lokalt plan i 2015, og det har ikke forandra seg stort de siste åra. For det skal ikke stå på viljen til barnehageansatte, fra assistenter, pedagoger og styrere.

Problemet er helt og holdent politisk.

Har du tenkt på å få barn? Da bør du begynne å bry deg om barnehagepolitikk.

Det måtte en pandemi til for at vi ble kalt “helter”. Det ble delt ut noen t-skjorter og raske karbohydrater på pauserom rundt forbi. Hyggelig det, men vi er jo innerst inne ikke ut etter å være «helter». Vi er arbeidstakere med alt det innebærer. Vi ønsker en trygg jobb, med lønn som står til strevet og med gode forutsetninger til å gjøre jobben vår. Ting var utfordrende før Covid-19, og viruset har ikke gjort saken noe bedre. Vi, de såkalte «barnehageheltene», jobber i en glemt sektor som ikke har gjennomgått en eneste stor reform på mange år, og ikke kom til oss som står i dette daglig med bemanningsnormen – hadde den gitt full bemanning hele dagen, hadde vi ikke klagd, men det gjør den altså ikke.

Det blir bare flere og flere krav til dokumentasjon, den nye mobbeloven er bare et eksempel, og vi som jobber som pedagoger har fire timer i uka med plantid til å gjennomføre alt som skal gjøres – og da bruker man lite tid på å planlegge gode, pedagogiske opplegg, man driver med dokumentasjon og andre pålagte oppgaver i full viten om at man ikke er på avdelingen for å støtte barn og kolleger.

Jeg husker flyktningkrisa og hvordan vi sto med Google-translate i garderoben fordi kommunen ikke klarte å skaffe tolker. Som superhelter klarer vi selvfølgelig det meste, men vi som jobber i barnehagene skal være renholdere, helsearbeidere, lagerarbeidere, kokker, pedagoger, gode, trygge, faglige voksne som er serviceinnstilte og imøtekommende, fordi vi, i ulikhet med skolene, er konkurranseutsatte (dette er en annen, men viktig debatt). Alt dette skal vi altså være uten å kunne gå med masker for å beskytte oss mot viruset, og uten å være prioriterte til vaksine.

Vi må ta forskning på alvor og begynne å jobbe på en måte som gagner barn og ansatte i barnehagene.

Vi kan ikke sette oss til på hjemmekontor, eller gjøre jobben vår over Teams (med unntak av møter) for nærkontakt med mennesker er en del av jobben vår. Så hvorfor er vi ikke prioritert til vaksine? Hva skjedde? Er vi glemt og tatt for gitt igjen? Hvorfor er det slik? Dette er jo så viktig! Vi snakker om barns velvære, barns trivsel, læring, utvikling og dannelse. Hvor ofte hører vi ikke at barna er det “viktigste foreldrene har”? Klart de er. Vi som jobber i barnehage, ser det hver dag. Så hvorfor gjør ikke politikerne det lettere for oss å faktisk gjøre en god jobb? Vi vet jo alle at den er viktig. Eller gjør vi det?

Har du tenkt på å få barn? Da bør du begynne å bry deg om barnehagepolitikk. Har du barn i barnehagealder? Da bør du også bry deg om barnehagepolitikk. Bryr du deg om likestilling, velferd, bryr du deg om psykisk helse, om å forebygge utenforskap og samfunnet generelt? Da bør du bry deg om barnehagepolitikk. Tidlig innsats lønner seg. Det er vi fult klar over – bare spør James J. Heckman.

Vi må ta forskning på alvor og begynne å jobbe på en måte som gagner barn og ansatte i barnehagene. Skal det være mulig å stå i dette yrket frem til pensjonsalder må noe gjøres. For det tærer. Og hvis vi er superhelter, så er late, feige politikere med null innsikt i barnehagedrift, viktigheten av tidlig innsats og hvor umulig det faktisk er å gjøre jobben vi er pålagt å gjøre under de forutsetningene vi operere under, vårt kryptonitt. Hva skal til for at noe blir gjort?

(Teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side.)