Skattekutt, nød og nakne kvinner

Nød lærer naken kvinne å spinne. Dette gamle ordtaket gir et godt råd til alle som i dag står utenfor arbeidsmarkedet. Om du ikke lider nok, blir du antakelig ikke tilstrekkelig motivert til å få deg jobb. For å få flere ut i arbeid må vi derfor sørge for å gjøre det vanskelig nok å være fattig. Først da vil vi få ned antall arbeidsledige. Det mener regjeringen. Er du enig?

Den jevne nordmann har all grunn til å være bekymret over dagens situasjon på jobbmarkedet. Det skapes for få jobber, noe som særlig treffer de unge. Nær en tredjedel av befolkningen står utenfor arbeidsmarkedet, men tallet er trolig høyere grunnet svakheter med NAV og SSB sine målinger. Mange ønsker seg en jobb. Det handler om å kunne sette mat på bordet og føle at man bidrar til noe større.

Pisk og gulrot

Skattekutt til de rike og kutt i velferd til de fattige er kjernen i regjeringens arbeidslivspolitikk. Under påskudd om å skape større verdier for AS Norge, får de som har mest fra før enda mer. Samtidig skapes det trangere kår for de som har minst. Tiltak som kutt i dagpenger gjør det vondere å være arbeidsledig. Slik pisk og gulrot politikk er unorsk. Det kan simpelthen ikke godtas.

Det blir feil å kalle de arbeidsledige late når det ikke finnes jobber til dem i dagens AS Norge.

Regjeringen reduserte formuesskatten kraftig i 2014. De rike fikk på denne måten i ansvar å skape nye arbeidsplasser. Skal vi tro en SSB-rapport fra 2016, skulle kuttet på 5.3 milliarder i formuesskatt ha skapt 82 nye jobber det samme året som det ble innført. Dette skulle i løpet av stortingsperioden vokse til 1559 arbeidsplasser. Bra mener noen, men når man regner litt på det er dette alt annet enn imponerende. Om staten hadde brukt pengene på å skape arbeidsplasser selv, kunne tallet til sammenligning vært 5730 nye arbeidsplasser – hvert eneste år. Flere tusen jobber kunne blitt skapt, men regjeringen mente det ikke ville lønne seg. Slik politikk er ikke bærekraftig for velferdsstaten.

Svak vekst

Svak vekst i antall jobber har regjert arbeidsmarkedet de siste fire årene. Kritikken har derfor haglet etter at statsbudsjettet ble lagt frem. Både arbeids- og sosialministeren, og senere statsministeren selv, erkjente til slutt problemet og bestemte at et sysselsettingsutvalg skulle nedsettes for å stake ut bedre kurs for politikken. Dette er både en riktig og klok avgjørelse.

Likevel er det forbausende at de som under valgkampen virket skråsikre på hvordan de skulle få folk i arbeid, nå trenger et utvalg for å finne svaret. Ikke minst er det oppsiktsvekkende at dette kommer på halen av budsjettet, som en slags ettertanke. Hvorfor tenkte man ikke på dette da Arbeiderpartiet foreslo et slikt utvalg i januar 2017?

Politikken til Erna Solberg har bidratt til å skape forskjeller.

Det er absurd at statsministeren i det ene øyeblikket sier at flere må komme ut i arbeid for deretter å kutte hull i sikkerhetsnettet som var ment å hjelpe de som faller utenfor med å komme tilbake i arbeid.

Folk kan ikke piskes ut i arbeid

Det blir feil å kalle de arbeidsledige late når det ikke finnes jobber til dem i dagens AS Norge. Å redusere dagpenger, pleiepenger og overgangsstønad til enslige forsørgere, er ikke i veien å gå for å få flere ut i jobb. Hvis regjeringen virkelig ønsker å gjøre en innsats for økonomisk vekst og et bærekraftig velferdssamfunn, burde man ta et mer aktivt grep for å støtte de som faller utenfor. Man burde satse på å skape tilstrekkelig med jobber til ulike kompetansenivåer. Dersom man utelukkende kutter og lager trangere kår for de som har minst, vil man ikke oppnå annet enn nød, depresjon og økte klasseskiller.

Omvendt Robin Hood

Politikken til Erna Solberg har bidratt til å skape forskjeller. Dette er noe hun ikke ønsker å “politisere”. Debatten om økonomisk ulikhet må ikke gjøres til en debatt om formuesskatt, ble det sagt. Men faktumet er at Solbergs regjering har tatt fra de fattige og gitt til de rike.

Heldigvis holder oljeformuen vår økonomi flytende. Enn så lenge.

Hva er så konsekvensene? De rike får det bedre, de fattige får det verre og ulikhetene øker. Veien opp, gjennom de sosiale lagene, er blitt brattere. Derfor vil mange, særlig unge, få det tøffere.

Kutt i formuesskatten har vært dyrt for staten. Regjeringen har kastet penger etter de rikeste i håp om at det ville skape arbeidsplasser. Dessverre har det ikke fungert. Denne reverserte omfordelingen har vist seg å være ineffektiv.

Når er det nok?

Økende arbeidsledighet skaper stagnasjon og kan ødelegge samfunn. Folk som ikke kommer seg ut i arbeid blir avhengige av langvarige støtteordninger for å overleve. Dette blir på sikt langt dyrere for samfunnet enn å satse aktivt på å skape arbeidsplasser for de som faller utenfor i dag.

Det å gi de rikeste ansvaret for å skape jobber, er uansvarlig og lite bærekraftig. En slik politikk kan sammenlignes med å la bukken passe havresekken. Likevel kutter man mer i skatten til de rike, og lar mindre være igjen til fellesskapet. Heldigvis holder oljeformuen vår økonomi flytende. Enn så lenge.

Derfor må ikke politikkens mål være å skape mer nød, men helle skape flere jobber.

Dersom vi fortsetter med slik “trickle down”-politikk, vil vi på sikt måtte velge mellom større kutt i velferdsgoder, eller økning i skattene til de som tjener minst. På sikt blir det de unge som må ta regningen for regjeringens uansvarlige oljepengebruk. Dette kan ikke aksepteres. Derfor trenger vi en politikk som tar arbeid og likhet alvorlig.

Hvis nøden lærer naken kvinne å spinne, så kan det virke som om regjeringen undres over hvor naken man må være for å få fart på veven. Finnes det noen sokker man kan røske av for å få det til å gå raskere?

Når er det nok? Det virker som om problemet regjeringspartiene har tryllet frem er at de ordspråklige kvinnene ikke er nakne nok. Arbeidsledighet er en knusende nakenhet i seg selv. Menneskets identitet, personlige utfoldelse og mentale helse påvirkes av arbeid. Å gjøre det vondere å være fattig, kan virke mot sin hensikt. Derfor må ikke politikkens mål være å skape mer nød, men helle skape flere jobber.