FOTO: Tore Sætre/Wiki cc

«Skin in the Game»

De færreste av de som har vedtatt kutt i arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad, uføretrygd og bostøtte føler konsekvensene på kroppen.

I disse dager sitter beslutningstakere over hele verden og vurderer situasjonen i den persiske gulf og mulighetene for å starte eller delta i en ny krig i dette herjede området. De færreste av dem løper selv noen personlig risiko ved å sette denne delen av verden i brann på ny. I USA tas avgjørelsene om krig eller fred av President Trump, som sjøl slapp unna tjeneste i Vietnam med en tvilsom legeerklæring om «hæl-problemer».

I sin siste bok Skin in the Game (en tittel som kanskje best oversettes til norsk som «å våge eget skinn»), skriver Nassim Taleb om hvordan den romerske keiseren Julian i år 363 døde av et sverdhugg, etter å ha ledet an i et av de mange slagene mellom romerne og perserriket. Og han var ikke alene, mindre enn en tredel av de romerske keiserne døde fredfylt i sin seng. Bystatene i det gamle Hellas mønstret sine styrker blant innbyggerne – beslutninger om krig og fred hadde reelle, personlige konsekvenser. Taleb bruker blant annet dette som eksempel på hvordan det kan gå galt når avgjørelser tas av folk som ikke har noen risiko eller potensiell nedside av dem.

Krigene i Midtøsten har vært en sammenhengende katastrofe for folk som bor der – utfallet har hatt lite å si for de som satte krigene i gang. Andre døme er hvordan finansfolk henter store bonuser på spekulative og dristige pengeplasseringer – mens fellesskapet må trå til når det går galt. Finanskrisen i 2008 fikk enorme følger over hele verden – både i USA og Europa strever millioner av mennesker fortsatt med ettervirkningene. De som hadde tjent seg søkkrike på systemet før det raste sammen, har imidlertid forblitt søkkrike. Gevinstene privatiseres mens kostnadene sosialiseres.

Finansminister Siv Jensen burde tenke over at det er kun for politikere som henne at avgifter og gebyrer er en inntekt

Talebs politiske holdninger lar seg ikke så lett plassere i en norsk kontekst. Boka hans er f.eks dedisert til både den libertarianske republikaneren Ron Paul, og forbrukeradvokaten og miljøforkjemperen Ralph Nader – men noen stormende venstreradikaler er han definitivt ikke. Likevel har han et viktig poeng, om at beslutninger bør tas av de det angår. Eller, sagt på en annen måte, de som tar beslutninger bør også berøres av dem.

I mange land vokser det fram misnøye og mistillit til hele vårt representative demokrati. Årsaken kan ligge i at det ikke oppfattes som representativt nok. Vi ser tendensene også i Norge. Med kirurgisk presisjon har høyreregjeringen kuttet i tjenester og støtte til utsatte grupper – kutt i arbeidsavklaringspenger (AAP), kutt i overgangsstønad, kutt i uføretrygd og bostøtte. På toppen av dette kommer en lang rekke nye avgifter, egenandeler og gebyrer som rammer alle likt. Men de færreste av de som har bestemt dette, føler konsekvensene på kroppen.

Finansminister Siv Jensen burde tenke over at det er kun for politikere som henne at avgifter og gebyrer er en inntekt. For alle andre er det utgifter. Mens alle som sitter på Stortinget og i regjeringsapparatet tjener så godt at de får nyte godt av de skattekuttene dette er med på å finansiere. Rause fallskjermer og sluttpakker gjør at toppledere i både privat og offentlig virksomhet, som tabber seg ut lever godt videre. Mens det er innbyggere i lokalsamfunn og pasienter som må leve med ettervirkningene av nedlagte sykehus og arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og manglende trygghet etter mislykkede politireformer.

For legitimiteten i hele vårt demokratiske system er det helt avgjørende at vi har politikere som lever blant folk og i hverdagen til de vanlige folkene de er valg for å representere. Når beslutningstagerne ikke merker noen konsekvenser av dårlige beslutninger på kroppen, vil de fortsette å ta dem.

(Publisert først i Klassekampens papirutgave, 24. juli 2019.)

nyhetsbrevet