Skjermtid: På tide å lytte til Dr. Frankenstein

Vi har fått en ny trussel i samfunnet. Kamuflert som krykke, bestevenn og skoleverktøy, har skjermen sakte, men sikkert tatt en større og større bit av våre liv, i begynnelsen knapt uten kritiske spørsmål. Men noe er i ferd med å skje. En advarende kronikk fra politiker Nicolai Astrup førte til at skjermens janusansikt ble diskutert på NRKs Debatten 31. januar i år.

Det er heller ingen tvil om at kampen om skjermoppmerksomheten er beinhard.

Det er grunn til å dvele ved noe av det som ble sagt. Professor Elisabeth Staksrud gjorde et poeng av at skjermbruk, ifølge hennes studier, ikke er avhengighetsskapende. Hun lot være å si at hun legger til grunn en smal, klinisk definisjon av avhengighet, som ikke stemmer overens med vanlig bruk av ordet. Fredrik Solvang skulle gravd mer, men en professor burde først og fremst la være å forvirre oss med stammespråk. Det er ingen tvil om at mange, de fleste av oss kanskje, har en følelse av at vi må ha mobil, nettbrett eller PC stort sett hele dagen for å fungere normalt.

Det er heller ingen tvil om at kampen om skjermoppmerksomheten er beinhard. De smarteste folka samarbeider med den fremste kunstige intelligensen og de beste dataprogrammer og propper det med enorme mengder informasjon, generelt om menneskets oppførsel og spesifikt informasjon om deg, og lager en plan for hvordan du skal bruke mest mulig tid på deres apper, spill eller sosiale medier. Avhengighet er selve målet.

Dette vet mange av de som jobber med det, og det var fint at Solvang la til at flere av barna til utviklerne vokser opp nesten analogt – fordi foreldrene vet hvor destruktiv skjermen kan være.

Men det er vanskelig å måle sin egen livskvalitet når en ikke har sammenlikningsgrunnlag.

Men foreldre flest begynner å få en idé de også. Barnas skjermtid er bekymring nummer én for europeiske foreldre, kunne den samme professoren fortelle – kun slått av bekymringen for egen skjermtid. Absurd nok presenterte hun dette som en gladnyhet, for å betrygge oss bekymrede om at vi ikke er alene. Men det er en mager trøst for den skrekkslagne at de andre også er redde.

Professor Staksrud må slutte å se seg blind på sine store tall og heller ta menneskenes følelser, deres sinn, på alvor. Hadde hun lyttet til noen av de som står de unge nærmest, hørt hva de opplever (kvalitativ metode), ville hun fått vite at foreldre ser barn slutte å vise naturlig interesse for aktiviteter utenfor skjermen.

Oppdagerlysten (utenfor internett) er liten, de treffer færre venner (utenfor internett) og har få hobbyer (utenfor internett). Noen er tiltaksløse, slappe og usosiale (utenfor internett). Noen vil ikke legge seg, får ikke sove, skjuler at de er på skjerm i sengen. På sosiale medier får de stygge kommentarer, de får ikke likes, blir utestengt eller noen blir opphengt i destruktive sammenlikningskonkurranser. Foreldre kjenner ikke seg selv igjen i sine barn. Når foreldre tenker på egen ungdomstid, husker de kanskje hvordan det var å spille fotball i gata eller sykle til stranda. Men deres datter eller sønn, forteller de, er mer opptatt av gaming. Noen er fortvilet, andre forsøker å relativisere.

Påstanden er like absurd som den er farlig.

De fleste barn og unge klarer seg sikkert, mange har personligheter som stort sett alltid er fornøyde. Men det er vanskelig å måle sin egen livskvalitet når en ikke har sammenlikningsgrunnlag. Det betyr ingenting å høre at atten år gamle Mille Sofie Bjerknes synes det er helt supert å ha gjennomsnittlig ti timer mobilbruk per dag, som henne selv. En kan like gjerne spørre barnet med godteskålen om det er for eller mot søtsaker.

Mer interessant er det å høre fra dem som har endret syn på mobilbruken – ofte forteller de om en ny livsgnist, ofte angrer de på hvordan livet ble brukt før.

Så er det sikkert noen som finner glede i at de unge ruser seg mindre enn før, og har senere sexdebut. Til gjengjeld ser de selvfølgelig mye mer porno. Og angstlidelsene er hyppigere. Det siste er ikke beviselig kausalt knyttet til skjerm. Men det tyder på det samme som foreldregenerasjonens magefølelse: Flere unge vender seg bort fra det ekte livet og forsvinner mer og mer inn i en uekte, parallell virkelighet. Og hva skjer når Meta faktisk ruller ut sin VR-verden? Kanskje noe som minner om dystopiene i TV-serien Black Mirror, (anbefales å se!).

Vi mennesker står fritt til å forme vår egen vei.

Så, kan vi gjøre noe? Et av de vanligste argumentene for skjermbruk, er at det kan vi ikke! «Den teknologiske utviklingen har kommet for å bli, enten vi vil eller ikke», blir det sagt. En variant av argumentet kom fra Mille Sofie Bjerknes i Debatten.

Påstanden er like absurd som den er farlig. Ondt og godt er fraværende i slik tankegang, det er determinisme, apati og nihilisme på en gang. Bruk samme setningen mot noe annet farlig og se hvordan en reagerer. Narkotika for eksempel. Eller våpen. Krig eller barneporno. Nei, hvis det har kommet for å bli, må vi nettopp bekjempe, begrense og regulere det skadelige.

Det kan være vanskelig, men det må være mulig for mennesker å ta andre valg enn å bli slaver av sine egne avhengighetsmaskiner. Historien er full av raske vendinger. Det ble sagt at det var umulig å stoppe den transatlantiske slavehandelen etter den hadde vært et verdenssentrum i 400 år. Men etter folkelig press i Storbritannia, skjedde det på begynnelsen av 1800-tallet.

Vi mennesker står fritt til å forme vår egen vei. Oppfatningen om vår fri vilje tilhører både kristne og buddhistiske retninger. Ikke minst er det kjernen i humanismen. Fra renessansen til eksistensialismen har en lagt til grunn at mennesket må bruke sin rasjonalitet og skaperkraft til å skape meningsfulle liv. Det er slik et høyteknologisk samfunn har blitt til. Med den sammen viljen og fornuften kan vi hindre vårt skaperverk i å bli vårt skadeverk – eller?

Kan mennesket egentlig kontrollere sitt eget skaperverk?

Historien om doktor Frankenstein er modernitetens kollektive mareritt. I positivistisk skaperglede og personlig stormannsgalskap vil vitenskapsmannen konstruere nytt og bedre liv. I stedet skaper han et monster. En kreasjon som ødelegger mer og mer av livet til sin egen skaper og de uskyldige rundt ham.

Til slutt er den moderne mann alene i ishavet, virkeligheten har innhentet ham, bare et tynt isflak skiller ham fra det uendelige dypet under seg. Det er her han blir plukket opp av en oppdagelsesreisende, og slik får han fortelle sin grufulle historie, full av advarsler: Pass deg for framgangens konsekvenser. Slipp ikke fri det du ikke forstår konsekvensene av. Kan mennesket egentlig kontrollere sitt eget skaperverk?

Vel, vi har ikke annet valg enn å svare ja. Eller grøsse oss inn i evigheten.