Skredes ideologiske sump

Anders Skrede prøver å avfeie mine argumenter med at jeg er en «ideolog» som ønsker «minst mulig folkestyre og mest mulig marked». Begrunnelsen for at Skrede tillegger meg slike motiver, ser ut til å være at jeg og andre i Civita er opptatt av og stiller spørsmål ved effektivitet og ressursbruk i offentlig tjenesteyting. Det er gode grunner til at vi stiller slike spørsmål og ønsker det høyere på dagsorden.

Det er svært få som ønsker full privatisering, og som vil overlate alt av velferdstjenester til det frie markedet.

Den forskningen vi har per dags dato, klarer ikke å påvise systematiske forskjeller i kvalitet mellom offentlige og ulike private velferdstilbydere. Det finnes derfor ikke belegg får å hevde at fortjenestebaserte aktører ikke setter profesjonsetikk like høyt som offentlige aktører.

De undersøkelsene som finnes på ulike områder, og her kan barnehager og sykehjem trekkes frem, tyder riktignok på at private tjenesteytere leverer noe bedre kvalitet. Andre undersøkelser tyder på at kvaliteten på for eksempel barnehagene er lavere i land som har et mye større innslag av offentlige tjenestetilbydere enn Norge har.

Nå må det nevnes at det er vanskelig å gjennomføre pårørende- og brukerundersøkelser på helse- og sosialfeltet som man kan trekke valide slutninger fra, blant annet fordi tjenestene er komplekse og derfor vanskelige å vurdere. Men det betyr ikke at slike undersøkelser er uten verdi. Når forskningen som foreligger ikke klarer å påvise systematiske forskjeller mellom eierformene, er slike undersøkelser det vi har å lene oss på.

Hvis velferdstjenestene ikke blir dårligere av at kommersielle leverandører driver dem, men tvert imot noe bedre, og de kommersielle samtidig klarer å opparbeide seg overskudd basert på det ordinære tildelingssystemet fra det offentlige, noe som indikerer at de driver billigere enn det offentlige, kan det tyde på at offentlig sløsing er et større problem enn privat fortjeneste.

Også offentlig sektor må kikkes i kortene.

Et interessant trekk ved de pårørende- og brukerundersøkelsene som finnes på barnehage- og sykehjemsområdet, er at de offentlig drevne tilbyderne gjør det stadig bedre i slike undersøkelser. Det kan tyde på at ulike tilbydere lærer av hverandre og hever kvaliteten ved å konkurrere og sammenligne seg med andre. Det skjer mye horisontal læring mellom barnehager og sykehjem som har ulike eiere og gjør ting litt forskjellig. Man lærer blant annet fordi ansatte skifter jobb, eller fordi barn, brukere og pårørende får ulike erfaringer og leser eller hører om hverandre.

Vi vet også mer om det offentlige der det er konkurranse med fortjenestebaserte leverandører. Konkurranse fører til mer transparens i det offentlige. Hadde vi ikke hatt kommersielle aktører og sammenligne med, ville vi hatt enda dårligere oversikt over effektiviteten og innovasjonen i offentlig drevne virksomheter, og vi ville visst langt mindre om hvor brukerorientert de offentlige opererer, fordi (nesten)monopoler fører til lang mindre innsikt i slike ting.

I debatten om privat velferd er det påfallende at det er en stor mangel på interesse for, og innsikt i, hva offentlig drift egentlig koster – og særlig hva det vil koste dersom det offentlige skulle ha hatt tilnærmet monopol en stund.

Skrede gjør det for enkelt for seg når han avfeier slike problemstillinger som ideologi. Skrede har selv avslørt kritikkverdige forhold i privat sektor. Dette fortjener han en stor takk for. Slike avsløringer er viktige, hvis vi skal kunne ha tillit til private tilbydere. Men dette går begge veier. Også offentlig sektor må kikkes i kortene.

I mine øyne er den første posisjonen mest ideologisk, og den andre mest pragmatisk.

Det handler ikke om forsøk på å «undergrave tilliten til offentlig sektor», slik Skrede insinuerer. Disse problemstillingene tas opp fordi vi er opptatt av resultatene i offentlig sektor. Det vi vet sikrest om fremtiden, er at de demografiske utfordringene vil møte oss. Derfor er vi helt avhengige av at offentlig sektor fungerer best mulig.

Det er svært få som ønsker full privatisering, og som vil overlate alt av velferdstjenester til det frie markedet. Typisk dreier det seg om et fåtall liberalister. Leseren kan søke seg frem til partiet Liberalistenes valgresultat og danne seg et inntrykk av hvor mange det er snakk om.

Ideologer til venstre i det politiske landskapet har vind i seilene. De som ikke bare vil ha offentlig finansiering, men også offentlig drift og totalforbud mot alle former for fortjeneste. SV, Rødt og Anders Skrede. Og det er ingen overdrivelse å si at flere medier oftere er opptatt av å avsløre skandaler i privat sektor enn i offentlig sektor.

Gjentatte ganger blir Norge omtalt som verdens beste samfunn å bo i, og velferdstjenestene blir ofte trukket frem som en viktig del av suksessen.

Skrede karikerer min posisjon og mine poenger ved enhver anledning som byr seg, så la meg være ekstra tydelig. Reelt sett diskuterer vi to posisjoner: Den første, og her hører Skrede til, vil forby eller fase ut alle kommersielle aktører. Den andre, og her hører jeg til, vil at kommunene, som nå, skal kunne velge mellom kommersielle, ideelle og kommunale tilbydere.

I mine øyne er den første posisjonen mest ideologisk, og den andre mest pragmatisk. Ønsket om en kombinasjon av verdiene likhet (ordnet ved offentlig finansiering) og valgfrihet, er den moderate og mindre ideologiske tilnærmingen, som kan bidra til å opprettholde oppslutningen om velferdsstaten. Det er også den mest demokratiske, hvis vi skal ha lokalt selvstyre. Da kan velgerne stemme på de partiene som de mener vil levere det samlet sett beste velferdstilbudet.

Den norske velferdsstaten leverer gode tjenester til befolkningen. Gjentatte ganger blir Norge omtalt som verdens beste samfunn å bo i, og velferdstjenestene blir ofte trukket frem som en viktig del av suksessen. Et mangfold av private aktører, med ulike eier- og organisasjonsformer, har lenge spilt, spiller fortsatt og vil lenge spille en svært viktig rolle for at staten skal oppfylle sine velferdsgarantier til befolkningen.

De som ønsker å bryte ned dette og argumenterer med å kalle meningsmotstandere for ideologer, burde kanskje ta en titt i speilet.