Skrikende mangler

Noen vil at samfunnsdebatten skal handle om Abid Rajas gamasjer og elleville utspill fra Fremskrittspartiet. I mens forvitrer deler av grunnmuren i samfunnet vårt. I seks år har vi slitt med saker høyreregjeringen har gjort og gjennomført. Alle de smålige kuttene i velferdsordninger for arbeidsfolk, overføringene til de aller rikeste, demonteringen av jernbanen, sentraliseringen, angrepene på arbeidsmiljøloven og abortloven og så videre.

Det bør velgerne minnes ofte på. Men det er god grunn til å tro at nye kutt og upopulære reformer blir liggende i departementsskuffene til etter valget i 2021. Man kommer ikke til å gi venstresiden nye saker å mobilisere mot. Det er handlekraft i møte med framtida som vil avgjøre.

Vi har lært oss at Norge er blant verdens beste på omstilling.

For det blir stadig tydeligere at vi nå rammes av alt det høyreregjeringen IKKE gjør – i alle sine ulike versjoner fra Solberg 1.0 til Solberg 4.0. Det hoper seg rett og slett opp med utfordringer som ikke tas tak i. Skattegrunnlaget for framtidas velferdsstat uthules, forholdsvis færre av oss jobber og tryggheten og produktiviteten i arbeidslivet svekkes. Helt grunnleggende problemer løses ikke.

Det er stadig flere som peker på dette – Jon Hustad i Dag og Tid, Svein Øygarden i DN, Christian A. Smedshaug i Klassekampen og Gunnar Thorenfeldt i Dagbladet bare de siste ukene. Etter halvannen stortingsperiode med høyrestyre er det skrikende mangel på nye ideer og bedre løsninger. Høyrepartiene ser ikke ut til å få økonomien opp fra stabilt sideleie.

Andelen av befolkningen i Norge som er i jobb har under høyreregjeringen utviklet seg svakest i hele den vestlige verden. Selv om regjeringen har brukt mer oljepenger enn noen før, at renta har vært rekordlav og at krona har vært gunstig svak.

Partene i arbeidslivet har tatt sitt ansvar. Men det trengs en regjering som vil noe mer enn å la markedet ordne opp på egen hånd. I den norske modellen er det en forutsetning at den økonomiske politikken fra statens side må være sterkt innrettet mot høy sysselsetting, med en aktiv arbeidsmarkeds- og kompetansepolitikk. Hvis befolkningens kompetanse ikke holder tritt når kravene blir større, faller deltakelsen i arbeidslivet og velferdsstaten settes under press. Slik vi nå tydelig ser.

De som overtar etter Erna får litt av en jobb.

Vi har lært oss at Norge er blant verdens beste på omstilling. Og norske virksomheter og arbeidstakere er godt i gang med det grønne skiftet. Men vi greier det ikke uten en langt mer aktiv næringspolitikk der også staten investerer i ny, grønn industri. Privat næringsliv investerer rett og slett ikke nok her. Halve overskuddet går til verdipapirer og eiendom. Industriens andel av BNP er nå helt nede i 7%. Det som vokser er byggebransjen, som utgjør en større del av vårt brutto nasjonalprodukt enn noen gang før.

Samtidig er andelen norske arbeidere i bransjen gått dramatisk ned, fordi arbeidsgiverne har hentet kortsiktig gevinst på å skaffe seg dårligere betalt arbeidskraft fra det gamle Øst-Europa. Og alt for ofte fører dette med seg underleverandører som har koblinger til hel- og halvkriminelle miljøer. Høyrepartienes systematiske kutt i etatene som fører tilsyn og kontroll gjør at sjansen for å bli tatt er lav.

En ny FAFO-rapport viser at ulovlig bruk av midlertidighet brer om seg. Høyreregjeringens svar har vært å svekke arbeidsmiljøloven og lokalkunnskapen i skattevesenet. Gunnar Thorenfeldt sier det slik: «Dermed har du en perfekt ond spiral: Våre skattepenger går til offentlig utbygging, som går til kriminelle aktører, som igjen hvitvasker pengene ved å kjøpe eiendommer, som de kan leie ut til det offentlige, altså oss.»

De som overtar etter Erna får litt av en jobb.

(Teksten er først publisert i Klassekampens papirutgave, 10. februar, 2020.)